Fra og med 2014 og særlig siden 2022 har Moskva iverksatt en skandaløs politikk med storstilt tvangsflytting og deportasjon av ukrainske sivile, inkludert tusenvis av enslige mindreårige og tenåringer.
Ett av målene med den russiske invasjonen siden 2022 har vært å ta til fange og deretter russifisere et stort antall ukrainske borgere for å støtte opp om Russlands synkende folketall. Dette målet kan være like viktig for Moskva som annekteringen av ukrainsk territorium. Fordrivelse og deportasjon av ukrainske barn har funnet sted på Ukrainas okkuperte Krim og Donbass siden 2014. Likevel ble det ikke allment kjent før i 2022, da antallet slike ulovlige overføringer økte kraftig.
Mellom 24. februar 2022 og i dag har Russland fordrevet eller deportert minst 19 546 enslige ukrainske barn. Dette er et offisielt tall fra den ukrainske regjeringens portal “Children of War”. Denne statistikken omfatter imidlertid bare de barna som myndighetene har fått informasjon om fra slektninger, vitner eller lokale myndigheter om at de har blitt deportert til Russland eller tvangsforflyttet innenfor de russiskokkuperte delene av Ukraina, og der slike bevis allerede er under verifisering. Sannsynligvis er det reelle tallet betydelig høyere.
De inkluderer “krigsbarn” i mer bokstavelig forstand, det vil si mindreårige eller ungdommer som av ulike grunner har blitt etterlatt alene under kamphandlingene. Enslige barn har blitt samlet inn av russiske tjenestemenn og aktivister fra frontlinjen eller okkuperte ukrainske områder. Noen barns foreldre eller slektninger har blitt overtalt av russiske agenter (tjenestemenn, aktivister, kollaboratører osv.) til å sende barna sine til russiske sommerleirer eller andre rekreasjonssentre. Etter en avtalt rekreasjonsperiode har mange blitt holdt tilbake i lengre tid og/eller transportert til andre steder. Så mange som 3 855 mindreårige foreldreløse barn og andre mindreårige som bodde på ukrainske barnehjem, hadde ifølge Regional Centre for Human Rights (RCHR) blitt deportert eller fordrevet innen september 2023. Noen ukrainske barn har blitt skilt fra foreldrene sine i såkalte “filtreringsleirer” langs frontlinjen.
Les også: Et reisebrev fra Russland 1578 🔒
De fleste av disse ulovlig overførte ukrainske barna uten medfølgende foreldre har nære slektninger eller andre foresatte. Noen av disse bor i regjeringskontrollerte områder i Ukraina, mens andre selv er på flukt og bor i utlandet. I de aller fleste tilfellene har verken slektningene eller relevante ukrainske myndigheter gitt eksplisitt tillatelse til Russlands permanente overføringer av disse enslige barna. Enkelte barneleirer i Russland annonseres som “integreringsprogrammer” for ukrainske barn.
I 2022-2023 vedtok Russland en rekke nye lover for å legge til rette for russifisering og assimilering av ukrainske barn. Ifølge en rapport fra Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) har disse endringene ført til en situasjon der barna “praktisk talt ikke har noe å si i hele prosessen [med å skifte statsborgerskap], og det samme gjelder foreldrene eller andre (opprinnelige) verger i tilfeller der barna er skilt fra dem”.
Innvilgelse av russisk statsborgerskap gir adoptivbarn rett til “sosiale garantier”, med andre ord tilgang til statlige subsidier. Dette skaper økonomiske insentiver for potensielle adoptanter. I henhold til den russiske familieloven er adoptivbarn likestilt med foreldrenes egne barn, noe som tillater endring av barnets navn, etternavn, fødselsdato og fødested. Dette gjør det vanskelig å fastslå russiskadopterte ukrainske barns status og slektninger i Ukraina.
En rekke russiske myndighetsorganer deltar i deportasjons- og adopsjonsprosessen, og barnekommissær Maria Lvova-Belova – etterlyst av ICC – spiller en koordinerende rolle. Flere titalls russiske føderale, regionale og lokale kontorer gjennomfører regjeringens fordrivelses- og russifiseringsprogram. De jobber med logistikkoordinering, pengeinnsamling, forsyninger, administrasjon av barneleirer og promotering av russifiseringskampanjen i Russland og de okkuperte områdene i Ukraina.
Ukrainske myndigheter har kommet med en rekke appeller til Russland. I mars 2023 ba Ukrainas visestatsminister Iryna Vereshchuk Moskva om “umiddelbart å overlevere listene over alle [ukrainske] foreldreløse barn og barn uten foreldreomsorg” som er under Moskvas kontroll. Siden 2022 har den ukrainske kritikken i økende grad rettet seg mot internasjonale organisasjoner som har til oppgave å forhindre og reversere tvangsoverføringer av barn. I stedet for å forhindre og reversere tvangsoverføringer har Hviterussisk Røde Kors, som inntil nylig var medlem av Den internasjonale Røde Kors-føderasjonen (ICRC), deltatt i deportasjonen av ukrainske barn til Hviterussland. ICRC, FNs generalsekretærs spesialrepresentant for barn og væpnet konflikt og FNs barnefond (UNICEF) har blitt bedt om å intensivere arbeidet med å identifisere, returnere og gjenforene bortførte barn.
Ettersom deportasjonene av barn har fortsatt frem til i dag, og bare et fåtall av dem har blitt reversert, har ukrainske myndigheter satt i gang ulike tiltak. Blant disse er Child Rights Protection Centre, Bring Kids Back UA-programmet og Coordination Council on Child Protection and Safety. Save Ukraine Foundation, SOS-barnebyer og RCHR er blant de ukrainske frivillige organisasjonene som arbeider for eller administrerer retur av deporterte barn. Imidlertid har bare rundt 400 barn av de hittil nesten 20 000 offisielt registrerte fordrevne eller deporterte barna blitt returnert til regjeringskontrollert territorium i Ukraina.
Les også: Under lupen: Baltikums russiske minoritet og trusselen innenfra 🔒
Den internasjonale offentligheten har bare langsomt fått øynene opp for Russlands massedeportasjon av barn. Den 1. juli 2022 oppfordret globale menneskerettighetsorganisasjoner til et moratorium på internasjonale adopsjoner av ukrainske barn i tråd med både den ukrainske regjeringens tilnærming og folkeretten. I begynnelsen av mars 2023 hadde 43 frivillige organisasjoner undertegnet dette oppropet. I september 2022 vedtok Europaparlamentet en resolusjon som blant annet oppfordret Russland til å:
“umiddelbart stanse […] alle tvangsoverføringer av barn til de russiskokkuperte områdene og Den russiske føderasjon, samt alle adopsjoner av barn som er overført fra hele Ukrainas internasjonalt anerkjente territorium; […] oppheve all lovgivning som legger til rette for adopsjon av ukrainske barn; […] umiddelbart gi informasjon om navn, oppholdssted og velvære for alle ukrainere som er arrestert eller deportert, og tillate og muliggjøre trygg retur av alle ukrainske sivile, inkludert barn”. I en resolusjon fra februar 2023 gikk Europaparlamentet lenger og slo fast at det å overføre barn fra en gruppe til en annen utgjør en folkemordforbrytelse.
Den 1. juni 2023, på den internasjonale barnedagen, kom 23 utenlandske diplomatiske representasjoner i Ukraina med en felles uttalelse om Russlands tvangsdeportasjon av ukrainske barn: “Vi vil stille Russland til ansvar for sine ulovlige og barbariske handlinger i Ukraina!”.
Til tross for den omfattende fordømmelsen befinner tusenvis av enslige ukrainske mindreårige seg fortsatt i Russland eller russisk-okkupert territorium uten sine juridiske verger. Jo lenger de er borte fra sine hjem og familier, desto mer smertefullt, komplisert og tvilsomt blir det å få dem hjem igjen. Inntil mer ansvarlige regjeringer kommer til makten i Russland og Belarus, er det nødvendig med massive multilaterale tiltak i flere retninger for å oppnå raske og konkrete endringer.
Nasjonale og transnasjonale aktører må gå fra verbale intervensjoner til resultatorientert handling. RCHR har foreslått at i stedet for bare å nevne Russlands massedeportasjon av barn i generelle humanitære eller politiske erklæringer, bør det vedtas og offentliggjøres offisielle ad hoc-dokumenter som spesifikt krever repatriering av ukrainske barn. FNs generalforsamling, andre internasjonale forsamlinger og så mange nasjonale parlamenter som mulig bør gjøre dette.
Videre har RCHR foreslått at det bør inngås avtaler mellom Ukraina og villige partnere om samarbeid om repatriering, at listen over russiske personer som er involvert i deportasjoner, bør utvides, og at virkemidlene for å påvirke allerede sanksjonerte personer bør utvides, at ICC bør utstede nye arrestordrer etter modell av arrestordrene mot Putin og Lvova-Belova, at nye forbrytelser bør føyes til de eksisterende arrestordrene, og at frosne russiske eiendeler bør konfiskeres og omprofileres til fordel for barn som har blitt ofre for ulovlig deportasjon og tvangsflytting.
Les også: Er estiske etniske russere lojale borgere?🔒
Begrensninger for russiske tjenestemenn som er involvert i deportasjon og assimilering av ukrainske barn, bør bli et fremtredende element i EUs sanksjonspakker. EU-sanksjoner knyttet til deportasjon og assimilering av ukrainske barn bør utvides til å omfatte russiske frivillige organisasjoner, selskaper, skoler, universiteter, yrkesorganisasjoner og så videre som deltar – ofte åpent og til og med demonstrativt – i deportasjons- og russifiseringsarbeidet. Andre forslag fra RCHR er blant annet å utvide listene over bekreftede og antatt deporterte barn, overføre disse listene til Russland for verifisering via relevante internasjonale organisasjoner eller tredjestater, identifisere steder i og utenfor Ukraina for midlertidig plassering av returnerte barn hos slektninger eller andre autoriserte omsorgspersoner.
En komplisert utfordring er hvordan man kan gjøre deler av det internasjonale samfunnet oppmerksom på omfanget, alvoret og tragedien i Russlands politikk for fjerning av barn. Mens mange interesserte akademikere, politikere og diplomater i Vesten er godt informert, er kunnskapen om denne skandaløse situasjonen blant “vanlige” borgere i Europa og andre land fortsatt begrenset. Dette gapet må tettes, med særlig fokus på land i det globale sør der Kremls narrativer om den russisk-ukrainske krigen er populære. Spesielle stipend, priser, konkurranser, turneer, møter, workshops og så videre for journalister, redaktører, bloggere, forleggere, eksperter, kunstnere og så videre bør føre til at det produseres egnede analytiske, journalistiske og kunstneriske tekster, podcaster og videomateriale som er lettere tilgjengelig og spres til allmennheten.
Moskvas aggressive barnefjerningspolitikk er et viktig aspekt ved Russlands aggresjon mot Ukraina, som illustrerer dens karakter av demografisk og ikke bare geografisk erobring. Kremls såkalte “spesielle militære operasjon” er et nasjonalkulturelt og ikke bare militærpolitisk prosjekt. Det er ikke bare en moralsk oppgave å avsløre detaljer om Moskvas grusomme barnefordrivelser og deportasjonspolitikk i Ukraina siden 2014. Det kan også bidra til en bedre forståelse av hva Russlands folkemordskrig går ut på, og hvorfor det er nødvendig å stoppe det så snart som mulig.
Amerikansk analytiker om Russland, Ukraina og NATO: – Ta Trump seriøst 🔒
