Økonomisk oppsving og politisk forfølgelse preger dagens Bangladesh, hvor de rike blir rikere og de undertrykte søker tilflukt i utlandet. Kan landets suksess skjule en indre krise?
Dr. Mubashar Hasan er analytiker av geopolitikk i Sør-Asia basert i Sydney. I en kronikk publisert i The Diplomat, skriver han om hvorfor mange bangladeshere velger å migrere fra sitt hjemland, til tross for økonomisk vekst og internasjonal anerkjennelse under statsminister Sheikh Hasinas ledelse. Bangladesh, som er planlagt å uteksamineres fra listen over minst utviklede land i 2026, har fått ros for sine fremskritt mot bærekraftige utviklingsmål av økonomer som Kaushik Basu og Jeffrey Sachs, og for å være foran India på sosiale indikatorer ifølge Nobelprisvinner Amartya Sen.
Til tross for denne positive omtalen på den internasjonale arenaen, forteller Hasan om en mørkere side av Bangladesh hvor økonomisk ulikhet og politisk forfølgelse driver folk til å søke asyl i utlandet. De økonomiske gevinster har vært konsentrert i hendene på en liten elite, mens majoriteten av befolkningen står utenfor. Denne skjevheten har ført til at mange føler seg nødt til å forlate landet for å søke bedre muligheter.
Hasan beskriver hvordan det autoritære styret i Bangladesh har bidratt til politisk undertrykkelse og en rettsstat som er langt fra fri og rettferdig. Siden 2008 har ingen valg blitt vurdert som frie og rettferdige, og valgene i 2013, 2018, og 2024 har blitt sterkt kritisert av vestlige demokratier. Rettsforfølgelse av opposisjonelle, utenomrettslige drap og forsvinninger er blant anklagene som rettes mot myndighetene, med over 2500 rapporterte tilfeller av utenomrettslige drap mellom 2009 og 2022.
Les også: India og Kina: Stadig mer handel på tross av økt geopolitisk spenning
Internasjonale reaksjoner inkluderer sanksjoner fra USA mot eliter som Rapid Action Battalion, og nylige sanksjoner mot tidligere bangladeshiske hærsjefer for alvorlig korrupsjon og underminering av demokratiet. Dette peker på en alvorlig situasjon for menneskerettighetene i landet, noe som har drevet mange til å søke asyl, både som politiske flyktninger og økonomiske migranter.
Situasjonen kompliseres av avtaler som den nylig inngåtte mellom Storbritannia og Bangladesh, som har til hensikt å fremskynde retur for bangladeshiske asylsøkere som får avslag. Dette understreker de bredere internasjonale implikasjonene av den autoritære politikken i Bangladesh, ikke bare for de direkte berørte, men også for utviklede land.
Hasans analyse viser at selv om noen forsøker å utnytte asylsystemet for økonomisk vinning, er det mange som flykter fra reell forfølgelse. Valget mellom å forbli i et undertrykkende hjemland eller risikere farlige reiser i håp om et bedre liv i utlandet, er et resultat av både politisk og økonomisk nød. Denne trenden reiser spørsmål ved bærekraften til Bangladeshs økonomiske og politiske modell og utfordrer det internasjonale samfunnet til å se utover overfladiske økonomiske indikatorer.
Bangladesh tar opp gigantlån fra Kina for å møte økonomiske utfordringer
