Høyresidens fremmarsj i Europa viser en dyp misnøye med etablerte partier og skaper nye politiske dynamikker i EU.
Europa har tatt et merkbart skritt mot høyre, noe som viser at unionens tradisjoenelle geopolitiske retning ikke lenger er garantert, skriver Erik Piccoli, forskningsassistent på Illiberalism Studies Program ved George Washington University, i The National Interest.
Den 9. juni var det valg til Europaparlamentet, hvor konservative, enten de var sentrums-høyre kristendemokrater eller høyrepopulister, gjorde det bedre enn sine venstreorienterte og liberale motparter. Det partiet som gjorde det best, var det moderate høyre, Det europeiske folkeparti (EPP), ledet av Ursula Von der Leyen. Dette gav EPP mer spillerom i koalisjonsbyggingen.
Sosialistene og demokratene (S&D) på sentrum-venstre mistet noen få seter, men gjorde det bra i Portugal og Sverige. Den liberale Renew Party (RE) tapte derimot tjue-to seter, men forble det tredje største partiet og vant flertall i Nederland, Danmark og Tsjekkia. Både S&D og RE uttrykte interesse for å samarbeide med Von der Leyen, noe som gir koalisjonen 407 seter og EPP nok rom for politisk manøvrering.
Den den populistiske høyresiden hadde også grunn til å feire. De konservative og reformistene (ECR) og Identitet og demokrati (ID) vant henholdsvis fire og ni seter, og passerte de grønne. Den nasjonalistiske høyresiden fikk dermed et historisk høyt antall seter, spesielt med tanke på at ID ble stiftet for bare fem år siden.
I Italia fikk det styrende partiet Fratelli d’Italia (FdI) over en fjerdedel av stemmene. I Frankrike slo Rassemblement National (RN) president Macrons liberale parti, da de fikk over 31 prosent av stemmene. I Tyskland fikk Alternativ für Deutschland (AfD) 16 prosent av stemmene, noe som plasserte dem foran det styrende sosialdemokratiske partiet.
Denne høyrepopulistiske bølgen var forventet, men kom likevel som et sjokk for de etablerte partiene. I Frankrike utlyste Macron nyvalg etter å ha oppløst parlamentet, men hans parti tapte flertallet, og landets nyopprettede venstreorienterte koalisjon ble størst. I Tyskland avviste Olaf Scholz nyvalg, men anerkjente de dårlige resultatene for koalisjonen hans.
Før valget ble Von der Leyen truet av venstresiden i koalisjonen sin, men klarte likevel å sikre en ny periode som president. Estlands statsminister Kaja Kallas ble valgt som EUs utenrikspolitiske sjef. Dette skjedde samtidig som RE mistet representanter etter at Tsjekkias tidligere statsminister Andrej Babiš trakk sine medlemmer ut av partiet.
Les også: Trump og Orban diskuterer fredsavtale for Ukraina
Selv om mye av dekningen fokuserer på høyresidens seier, viser en nærmere analyse at de ikke er enhetlige. Det er spenning mellom ECR og ID, nå kjent som Patriots for Europe (PfE). Marine Le Pen, en viktig figur fra RN, har argumentert for en sammenslutning av ECR og ID, men dette har hittil ikke fått gjennomslag.
Innenfor høyresiden, og partiene selv, er det også interne konflikter. ID ekskluderte AfD etter en kontroversiell uttalelse fra Maximilian Krah, og AfD har siden utvist Krah i et forsøk på å bli med i en parlamentarisk gruppe. I Ungarn, selv om Fidesz fikk flest stemmer, underpresterte de sammenlignet med opposisjonen.
Det mest bemerkelsesverdige etter valget var etableringen av Patriots for Europe, annonsert av Ungarns leder Viktor Orbán, sammen med andre høyreledere. Partiets manifest fokuserer på suverenitet, beskyttelse av europeisk identitet, og økt grensekontroll.
Intern strid på høyresiden gir Von der Leyen en fordel. Som president for Europakommisjonen søker hun å holde koalisjonspartnerne fornøyde mens hun åpner for ECR for å styrke sitt flertall. Von der Leyens samarbeid med Meloni fra ECR indikerer at EUs planer vil forbli stabile, særlig i utenrikspolitikken mot Ukraina og Kina.
Valget viser at mange velgere er misfornøyde med de etablerte partiene og at Europa beveger seg mot høyre. Den radikale høyresiden har foreløpig ingen reell sjanse til å danne regjering, men dens fremvekst viser at EUs geopolitiske retning ikke er garantert. I 2024 holdt sentrum så vidt, men scenen er satt for en potensiell endring i utenrikspolitikken.
Europaparlamentet krever tiltak mot Orban etter Moskva-besøk
