I Colombia har geriljabevegelsene, paramilitarismen og narkotikahandelen røtter i landets turbulente politiske og militære historie. Siden uavhengigheten har landet vært splittet av væpnede konflikter. Da det spanske imperiet brøt sammen på begynnelsen av 1800-tallet, manglet den unge colombianske staten et samlende politisk prosjekt. Det samme gjaldt resten av det latinamerikanske subkontinentet. Dette tomrommet skulle utløse en konfliktfylt politisk og territoriell oppsplitting …
Kortversjonen
- Colombias langvarige interne konflikt har røtter i landets historiske splittelse og fremveksten av regionale krigsherrer etter uavhengigheten.
- Marxisme og lokal autonomi smeltet sammen på 1960-tallet da geriljabevegelser som FARC og ELN ble etablert i områder uten statlig kontroll.
- Inntekt fra omfattende narkotikahandel finansierte geriljaens militære ekspansjon og ga næring til intense voldelige kamper om territorier.
- Staten og lokale eliter svarte med å støtte paramilitære grupper som AUC, noe som eskalerte volden og de sivile lidelsene.
- USAs massive militære støtte gjennom Plan Colombia presset FARC til en fredsavtale i 2016, men narkotikakriminelle nettverk opprettholder konflikten.
Uansett hvilke spissfindige argumenter som fremmes i Europa og den engelskspråklige verden, var det spanske imperiet i Amerika en «samfunnsskapende» helhet, tuftet på «sameksistensen mellom den politiske enheten kronen etterstrebet, og urbefolkningene». Da imperiet brøt sammen, sto bare oligarkiske interessegrupper igjen, organisert rundt gruvedrift, jordbruk, territorielle interesser og industri. De smykket seg riktignok med opplysningstidens politiske og filosofiske ideer og med liberalisme importert fra Frankrike og Storbritannia. Likevel var de ikke bundet sammen av noe nasjonalt fellesskap utover idealene om konkurranse og frihet.
Disse interessene, sammen med krigsherrenes – caudilloenes – interesser, splittet territoriene etter det spanske imperiet i Amerika i en rekke stater. Deretter ga de næring til endeløse kriger innenfor de nye nasjonale grensene. Forvirringen og den ekstreme volden som preget Colombias broderkriger, skildres med sterk patos i Gabriel García Márquez’ berømte roman Hundre års ensomhet (Cien años de soledad).
La Violencia – en uløst konflikt
François Soulard påpeker med rette at de latinamerikanske statene mot slutten av 1800-tallet forlot caudillismoens provinsielle kultur til fordel for en statlig og republikansk kultur. Likevel levde denne politiske krigerkulturen videre som et varig trekk ved samfunnsliv og atferd i Peru, Mexico og Colombia – tidvis på grensen til det karikerte …
Etter de mange interne konfliktene i Colombia på 1800- og 1900-tallet, deriblant den ødeleggende tusendagerskrigen (1899–1902), ble landet på nytt kastet ut i borgerkrig: La Violencia (1948–1958). Bak lå territorielle, økonomiske og ideologiske motsetninger, kombinert med stadig skiftende lojalitetsbånd. Fordelingen av jord sto sentralt for bondebefolkningen. I landlige områder utenfor statens kontroll oppsto det derfor «uavhengige republikker», blant annet i Sumapaz, Rio Chiquito, Ariari og Guayabero. Disse gikk inn for egne ordninger for organisering, beskyttelse og forvaltning.
Les også: Professor ved King’s College: Borgerkrig i Vesten er uunngåelig
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
