Det georgiske regjeringspartiet presser befolkningen til å stemme på dem ved å antyde at en stemme til opposisjonen er en stemme for krig.
Krig eller fred? Dette spørsmålet har blitt hovedslagordet i den nåværende georgiske valgkampen, og viktigst av alt det billigste, mest spekulative og mest populære slagordet.* Ja, den billige tilnærmingen ved å fremme oppropet «Krig eller fred?» ligger nettopp i at det bare finnes ett korrekt og ubestridelig svar på dette spørsmålet: fred, selvfølgelig.
En slik appell er naturligvis spekulativ, fordi, på bakgrunn av pågående fiendtligheter i regionen, spiller man på velgerens svært menneskelige, grunnleggende følelse av frykt og instinkt for å unngå fare. For ethvert normalt samfunn og rasjonell velger er svaret i dette tilfellet ett: Fred!
Ja, appellen om å velge mellom «krig og fred» etterlater velgeren praktisk talt uten reelt valg. Enda mer hvis forfatterne av denne appellen ikke har noe å tilby samfunnet annet enn det meningsløse slagordet rettet både til seg selv og det georgiske elektoratet. Deres trekk er lett nok å forklare: når du ikke kan formulere landets utviklingsagenda og ikke har noe annet å tilby georgiske velgere, vil den eneste effektive valgmeldingen du kan komme opp med være en billig og spekulativ appell.
De snakker om fordelene med fred som en motvekt til krig, som om de har gjort en spesiell oppdagelse. I tillegg, når de tar opp saken (bare tenk, de understreker at fred er overlegent krig, noe som er helt åpenbart!), presenterer de en eller annen person og sitt eget «partiaktiva» som den eneste «garantien» for fred.
Les også: NUPI-frokostmøte om Sør-Kaukasus: Armenia og Georgias skjebne 🔒
Men i deres selvtilfredse analyse av det høyst kunstige spørsmålet «Krig eller fred?», forblir det andre og viktigste spørsmålet ubesvart: «Fred, til hvilken pris?»
I slike tider kan vi som regel bli møtt med et forsøk på å unngå et meningsfylt svar. Å unngå et svar indikerer i det minste en ikke-statlig politisk håndtering. Og det er i beste fall. I ethvert annet tilfelle, når man vurderer spørsmålet «fred, til hvilken pris?», kan man frykte det verste, spesielt når man er vitne til et bestemt ord, handling eller holdning.
Dette er et prinsipielt spørsmål som også krever et prinsipielt, substansielt korrekt og klart formulert svar. Selvfølgelig finnes det og vil det ikke finnes noe alternativ til fred! Dette er en så grunnleggende sannhet at det å vektlegge den eller bruke den som et argument, gjør valgkampen til enhver politisk aktør igjen billig og spekulativ.
Jeg mener at svaret på spørsmålet «Fred, til hvilken pris?» fra en ansvarlig politisk kraft som fokuserer på landets utvikling og ekte fred, bør være: «Det kan ikke være varig fred i et land uten et funksjonelt og sivilt politisk og sosialt miljø.» Jeg anser normaliseringen av statlige og politiske relasjoner i Georgia som den viktigste betingelsen for dette, noe som først og fremst betyr en tilbakevending til det konstitusjonelle feltet og en omstrukturering til prinsippene for institusjonell styring.
Det bør understrekes at, sammen med løsningen av andre prinsipielle spørsmål, er det nødvendig å gjenopprette kapasiteten til statlige institusjoner slik det er fastsatt i Grunnloven. Det er nødvendig for hver institusjon – selv på bekostning av egne feil – å delta i styringsprosessene innenfor de rettigheter og ansvar som er etablert for den ved lov. Det er nødvendig at utvikling av politikk er basert på prinsippene om åpenhet og ansvarlighet.
Ja, det er med stor beklagelse at vi må konstatere at den georgiske staten og samfunnet i dag står overfor prioriterte oppgaver som å gjenopprette parlamentets rolle som bestemmende for landets innen- og utenrikspolitikk, gjenopprette regjeringens utøvende funksjon som et kollegialt organ ansvarlig overfor parlamentet, etablere rettferdighet som den ukrenkelige autoriteten for lovgivning, og sikre effektiv beskyttelse av landets sikkerhet og innbyggernes trygghet gjennom sikkerhetssystemet, etc. Listen over eksisterende problemer er selvfølgelig bare en oppsummering av utfordringene landet står overfor på vei mot å oppnå reell fred. Listen slutter ikke her og kan dessverre utvides fritt.
Les også: Armensk-georgisk strategisk samarbeid: En ny æra? 🔒
Uten å gjenopprette institusjonell styring av landet, uten å gjøre den politiske prosessen sivilisert, uten å overholde de formelle reglene for beslutningstaking innenfor prosedyredemokratiet, og uten å normalisere den statlige og sosiale prosessen, vil enhver appell om fred forbli et billig og meningsløst slagord – et forsøk på å spekulere i velgernes vilje og et kortsiktig politisk knep.
Videre, for å oppnå reell fred, sammen med en rekke innenlandske tiltak, er synkroniseringen av landets innen- og utenrikspolitikk like relevant.
Fra dette perspektivet bør normaliseringen av landets interne prosesser følges opp med praktisk gjennomføring av eksterne politiske og militære prosesser, samt et fokus på å oppnå reelle resultater. Og et slikt resultat er blant annet knyttet til akselerert integrasjon av vårt land i europeiske og euro-atlantiske strukturer. I forbindelse med euro-atlantisk integrasjon er konsultasjon om ytterligere, såkalte «kompensasjonsmodeller» for sikkerhet i det integrerte nasjonale sikkerhetssystemet som tilbys av den moderne verden, et eget diskusjonstema.
Den bevisste tvetydigheten rundt spørsmålet «Krig eller fred?» krever nødvendigvis en direkte og prinsipiell forklaring på det nært beslektede spørsmålet «Fred, med hvilke midler?» Det er i konteksten av slik åpenhet og integritet at politiske aktører kan bli tvunget til å gi nødvendige forklaringer og forberede det nødvendige grunnlaget for at velgerne skal kunne ta et informert valg.
*Forrige uke lanserte regjeringspartiet Georgian Dream sine nye valgkampbannere. Med påskriften «Nei til krig! Velg fred!», er byene og bygningene ødelagt av Russland i Ukraina avbildet i svart-hvitt på den ene siden av bannerne, og på den andre siden vises de nylig renoverte byene og bygningene i Georgia i farger.
Dette innlegget har blitt oversatt fra engelsk.
Kontroversiell lov vedtatt i Georgia: Et geopolitisk skifte mot Russland? 🔒
