Massakrene mot alawittene i begynnelsen av mars 2025 krevde flere tusen menneskeliv. Et kart over disse voldshandlingene gjør det lettere å forstå bakgrunnen til dem som sto bak, samt hvordan de gjennomførte angrepene.
Det er trolig umulig å fastslå det nøyaktige antallet alawittiske ofre i kystregionen i mars 2025. To uker etter disse tragiske hendelsene er de eneste tallene vi har fra OSDH, som melder om 1 376 sivile drepte mellom 6. og 9. mars. Det er viktig å merke seg at volden brøt ut allerede 4. mars i det alawittiske nabolaget Daatour (Ahmad al-Sharaa er ansvarlig for massakren på alawittene – Fabrice Balanche) i Lattaquié, og at den vedvarte etter 9. mars, selv om omfanget avtok.
Andre uoffisielle kilder nevner nærmere 5 000 drepte. Derfor kan de 1 376 ofrene som OSDH rapporterer, regnes som et forsiktig minimum.
Å kartlegge massakrene
Kollegaen vår, Pierre Valty, har laget et kart over massakrene med grunnlag i opplysninger fra OSDH på Google Maps (tilgjengelig her:).
Dette verdifulle materialet har vært utgangspunktet for oversiktskartet som følger denne artikkelen. Kartet er ikke en offisiell framstilling av tall fra FN eller fra undersøkelseskommisjonen opprettet av det nye regimet i Damaskus. Det er snarere en gjennomgang av situasjonen, støttet av OSDHs opplysninger, med sikte på å belyse bakgrunnen for massakren.
For det første viser kartet at den nordlige delen av kystslettene mellom Banias og Lattakia har flest ofre. I Banias ble det registrert en massakre med 315 drepte, særlig i det alawittiske nabolaget al-Qoussour. To landsbyer i innlandet ble spesielt hardt rammet: al-Mukhtaryeh og Brashbo, nær hovedveien mellom Aleppo og Lattakia. Snobar, en forstad til Lattakia, var stedet med flest drepte (154).
Utenfor dette området herjet drapsmennene i nærheten av Masyaf, en by med alawittisk, ismailittisk og kristent preg, noe som førte til 88 drepte i Rassafa. Grusomheter ble også utført i Ghab-sletten, mellom Tel Salhab og Shatha. Dette området er særlig sårbart fordi det ligger inntil de sunnimuslimske områdene i det indre av Syria, der statlige overgrep møter lokalbefolkninger som vil overta alawittiske landområder.
Les også: Assads fall: Utsiktene for en ny alawittisk stat i Syria
De sørlige områdene av det alawittiske fjellet har hatt færre ofre, særlig i Tartous, Safita, Dreykish og Cheikh Bader. Landsbyene høyt oppe i fjellene opplevde også enkelte massakrer, men ikke i samme skala som ved kysten. Naturen gir fortsatt en viss beskyttelse, og HTS’ støttestyrker har vegret seg for å trenge inn der. Likevel etterlot de seg et blodig spor mellom Banias og Masyaf på begge sider av denne viktige veien gjennom fjellene.
Under myndighetenes tilsyn
Den tette forekomsten av massakrer langs kysten, som er lett tilgjengelig via veien mellom Lattakia og Banias, peker på sikkerhetsstyrkenes ansvar under det nye syriske regimet. Myndighetene kunne ikke unngå å vite hva som foregikk i deres område, ettersom de hadde politistasjoner i Lattakia, Banias og Jableh. Det samme gjaldt Ghab-sletten, mellom Massyaf, Tel Salhab og Jesser al-Shoughour. De påstått «irregulære» gruppene opererte derfor under oppsyn av sikkerhetsstyrkene i det nye regimet.
Den omfattende voldsbruken i den nordlige delen av det alawittiske området kan støtte opp under det nye regimets offisielle forklaring i Damaskus, som hevder at dette var et tiltak mot et «opprør iscenesatt av det gamle regimets støttespillere». Det gamle regimet hentet i stor grad sine sikkerhetsstyrker fra nettopp denne regionen, mens den sørlige delen av det alawittiske området, som lå fjernere fra Assad-klanen, hovedsakelig fungerte som rekrutteringsbase for sivile tjenestemenn. Det er uriktig å tro at volden startet 6. mars, slik Damaskus hevder. I virkeligheten brøt den ut allerede 4. mars, da HTS-styrkene angrep det alawittiske nabolaget Daatour, etterfulgt av et angrep dagen etter på den hellige landsbyen Dalyeh. Det såkalte «opprøret» var ikke annet enn et forsvar fra alawittenes side. Riktig nok var de mest hardbarkede blant dem noen tidligere soldater og etterretningsfolk som nektet å bli arrestert. De hadde likevel ikke tilstrekkelig offensiv kapasitet til å ta over kystområdet og opprette et «alawittisk fristed».
De nye islamistiske myndighetenes voldsutøvelse var vilkårlig: Kvinner, barn og eldre ble drept. Likevel var det hovedsakelig unge menn som ble rammet. Dette skyldtes ikke at de hadde tjent eller kunne ha tjent i hæren eller etterretningstjenesten under det forrige regimet, men at alawittsamfunnet i sin helhet skulle utslettes. Nå vet alawittiske menn at de kan bli henrettet bare på grunn av sin trosretning, og må derfor forlate landet for å berge livet. Kvinner og barn vil reise sammen med dem, eller slutte seg til dem senere.
Dette er selve kjernen i disse massakrene: en etnisk utrenskning mot et samfunn som anklages for å ha støttet Assad-regimet, kombinert med religiøst hat.
