Intervensjonstilhengere har ikke tilgitt henne for hennes motstand mot intervensjonen i Syria.
Det har vært svært fascinerende å se hvem CNN trekker frem for å motsette seg den nyvalgte presidentens nye utnevnelser, særlig den (nå) tidligere representanten Matt Gaetz til Justisdepartementet og den tidligere representanten Tulsi Gabbard som direktør for nasjonal etterretning. John Bolton, Adam Kinzinger, Andy McCabe og Jeh Johnson uttrykker sin misnøye på CNN og hevder at disse kandidatene er «ukvalifiserte».
Det er allerede skrevet nok om motstanden mot den overfokuseringen på formelle kvalifikasjoner, som ofte forveksles med meritokrati, og «konsensuspolitikken» som foregår under dekke av tverrpolitisk samarbeid i hovedstaden. Det er ikke dette magasinets (red. anm. The American Conservative) oppgave å forsvare de som er kalt til å tjene; de vil møte sine egne utfordringer og må komme gjennom dem med mot og verdighet. Når det er sagt, er det noen alvorlige anklager som fortjener å bli undersøkt for anstendighetens skyld.
To av disse anklagene gjelder Gabbards standpunkter om Syria og Ukraina, som er selve symbolet på liberal arroganse. At demokrater fra Obama-perioden hentes frem for å sverte Gabbard, viser at de ikke har tilgitt henne for hennes kardinalsynd, nemlig å motsette seg «profeten» på høyden av liberal internasjonalisme.
Les også: I hodet til Susie Wiles, Trumps hjerne 🔒
Gabbard motsatte seg å styrte Assad i Syria med makt, i motsetning til Obama og den amerikanske regjeringens uttalte politikk om at «Assad må gå».
La oss se på Gabbards egen uttalelse som begrunner hennes synspunkter: «Assad er ikke USAs fiende fordi Syria ikke utgjør en direkte trussel mot USA,» sa hun til The View. Kongresskvinnen og daværende presidentkandidat tvitret videre: «Vi har hørt angrep fra krigshissere i politikken og media før. De som er imot regimeendringskrigene i Irak, Libya og Syria blir kalt ‘diktator-elskere’ eller ‘nære’ med onde regimer. I stedet for å forsvare sin posisjon, tyr de til nedsettende kallenavn og sverting. Det amerikanske folket vil ikke gå med på dette.»
I 2016 skrev hun en kronikk der hun argumenterte mot amerikanske intervensjoner i Midtøsten, hvor hun korrekt påpekte at «for å opprettholde orden etter Assads fall ville det kreve minst 500 000 soldater i en endeløs okkupasjon.»
«Våre handlinger for å styrte sekulære diktatorer i Irak og Libya, og forsøkene nå på å gjøre det samme i Syria, har resultert i enormt tap av liv, mislykkede nasjoner og enda verre humanitære kriser, samtidig som de styrker de samme terroristorganisasjonene som har erklært krig mot Amerika,» skrev Gabbard. «En nylig artikkel i New York Times rapporterte at disse ‘opprørsgruppene’ støttet av USA ‘har inngått allianser på slagmarken med den syriske avdelingen av Al Qaida, tidligere kjent som Al Nusra.’ Hvordan USA kan samarbeide med den samme terroristorganisasjonen som er ansvarlig for drapet på 3000 amerikanere den 11. september, overgår min fatteevne og får blodet mitt til å fryse.»
Tanken om at en sekulær diktator kan være bedre enn et tilsynelatende demokrati gjennomsyret av fundamentalistiske islamister i en region som er kulturelt uforenlig med vestlig demokrati, kan være en umoralsk posisjon, men den er realistisk og støttes av bevis og internasjonal faglitteratur.
Les også: Valgskred for Trump: Politikk fremfor pekefingre og merkelapper 🔒
Motstanden mot Gabbard i NATO-spørsmålet ble så kraftig at den nærmet seg usaklige og ærekrenkende påstander. Hun tvitret i 2022: «Denne krigen og lidelsen kunne lett ha vært unngått hvis Biden-administrasjonen/NATO simpelthen hadde anerkjent Russlands legitime sikkerhetsbekymringer rundt at Ukraina skulle bli medlem av NATO, noe som ville bety at USA/NATO-styrker befinner seg rett ved Russlands grense.» For dette kalte POLITICO henne «Russlands-vennlig».
Det at Russland har en legitim sikkerhetsinteresse i sitt nærområde, har definerte røde linjer og reagerer på oppfattet inntrenging, er ikke en kontroversiell påstand. Dette er bekreftet av forskning, inkludert en boklang analyse av undertegnede spaltist, samt av uttalelser fra nåværende CIA-direktør William Burns og tidligere NATO-generalsekretær Jens Stoltenberg. At noen fortsatt benekter denne årsakskjeden, er et tegn på alvorlig intellektuell middelmådighet og korrumperende ideologi.
Men kanskje ligger årsaken til den liberale frykten et annet sted. Gabbards utnevnelse er også et tegn på at Trump er seriøs med å reformere etterretningsapparatet i dette landet. Siden hun motsetter seg regimets kjerneideologi – å fremme likhet og seksuelle rettigheter, ofte med makt over hele verden som en revolusjonær kraft – skaper dette paranoia blant de som har trygge posisjoner i regimets byråkratiske apparat. Og for det, og kun det, fortjener hun vår støtte og ros.
Denne teksten ble først publisert i The American Conservative. Den har blitt oversatt fra engelsk.
Tidligere Trump-presidentrådgiver: – USA vil ikke snu ryggen til Ukraina 🔒
