Hvis regionen for fremvoksende Europa ønsker at Vesten skal se bort fra misoppfatninger og øke sin bevissthet og forståelse av regionen, må den kanskje begynne med å konfrontere sine egne stereotypier.
I flere tiår har regionen for fremvoksende Europa slitt med utfordringen ved å bli misforstått av Vesten. Både politiske ledere og innbyggere uttrykker ofte frustrasjon over de stereotypiene og misoppfatningene som vedvarer om deres land. Enten det er forenklinger av deres økonomiske utvikling, kultur eller politiske systemer, er fortellingen svært lik.
Og det kan være noe sannhet i det. Jeg husker en samtale med en tidligere administrerende direktør i HSBC som fortalte meg, for omtrent et tiår siden, at gjennomsnittsbritens bilde av Polen ligger et sted mellom fem og tretti år bak tiden. Jeg hører fortsatt mye av det samme fra investorer som ser regionens muligheter uten å fullt ut forstå hvert lands utviklingsnivå.
Men det er et annet paradoks som ofte går ubemerket i denne frustrasjonen med Vesten.
Mens landene i fremvoksende Europa med rette klager over å bli feiltolket av utenforstående, er mange av de samme landene skyldige i å misoppfatte og stereotypisere hverandre. Folk innenfor regionen har ofte like feilaktige oppfatninger av andre.
Vi så det førstehånds da vi arbeidet med ulike institusjoner i Georgia og Moldova, som under ingen omstendigheter ønsket å bli sammenlignet med Albania. Eller da vi jobbet på et annet prosjekt hvor—under et dybdeintervju—en universitetsprofessor i Slovenia sa at det ikke var noe han kunne lære av Nord-Makedonia og ikke nødvendigvis ville være interessert i å holde en forelesning der, med mindre han fikk solid godtgjørelse.
Disse interne misoppfatningene er både gjennomgripende og skadelige, og undergraver innsatsen for å fremme regional enhet og samarbeid.
Les også: «Trehavsinitiativet»: Den nye Østbarrieren
Noen av disse misoppfatningene er forankret i historiske rivaliseringer, ofte tilbake til perioder med imperier, konflikter eller skiftende grenser. For eksempel fortsetter vedvarende spenninger mellom Polen og Litauen over deres delte historie, eller mellom Ungarn og Romania angående Transilvania, å farge oppfatninger og nære stereotypier.
På samme måte har Bulgaria og Nord-Makedonia vært fanget i tvister over historiske narrativer, og disse spenningene former hvordan folk fra hvert land oppfatter hverandre og språket. Bulgarere er ikke ivrige etter å kalle språket som snakkes av deres naboer for makedonsk, men «det offisielle språket i Nord-Makedonia».
Forstå nåtiden
Noen ganger er det en enkel mangel på kunnskap, bevissthet eller ren uvitenhet. Jeg husker at jeg kjørte til Hviterussland med bil for noen år siden. På vei tilbake ble jeg spurt av en polsk venn om jeg hadde vært redd for å kjøre over Hviterussland eller i Minsk, hvor veiene faktisk ikke var så mye annerledes enn i Polen på den tiden.
Hvis regionen for fremvoksende Europa ønsker at Vesten skal se bort fra misoppfatningene og øke sin bevissthet og forståelse av regionen, må den kanskje begynne med å konfrontere sine egne stereotypier. Akkurat som landene i fremvoksende Europa krever at Vesten ser dem som de er, må de også begynne å se hverandre med nye øyne.
Dette krever ikke bare en erkjennelse av fortiden, men en forpliktelse til å forstå nåtiden.
Fremvoksende Europa er en region med enormt potensial. Dens mangfold er en av dens største styrker. Men bare hvis landene kan komme forbi sine egne misoppfatninger og omfavne en mer nyansert forståelse av hverandre, vil regionen kunne bygge en fremtid basert på enhet og samarbeid, snarere enn splittelse og stereotypier.