I 1981 måtte Ronald Reagan kjempe hardt for å selge F-15 til Saudi-Arabia. I 2025 står Donald Trump overfor det samme dilemmaet.
For førti år siden, nesten på dagen, utkjemper Ronald Reagan en av de hardeste kampene i sin presidentperiode i det amerikanske Senatet: å få gjennom, mot en fiendtlig innstilt Kongress og et pro-israelsk lobbyapparat på høydepunktet av sin makt, salget av førtito F-15 Eagle til Saudi-Arabia. Den 21. mai 1986 reddet han sitt veto med trettifire mot sekstiseks stemmer – en av de knappeste seirene som noen gang er registrert i en stor våpenavtale.
Førti år senere, i november 2025, kunngjør Donald Trump at Saudi-Arabia skal motta F-35. Scenen har endret seg, aktørene har blitt eldre, men dilemmaet er det samme: hvor langt kan USA gå i å bevæpne en arabisk alliert uten å sette Israels kvalitative militære overlegenhet i fare – og, utover det, sin egen kontroll over spredningen av sensitive teknologier?
For å overbevise Kongressen om å godkjenne F-15-salget til Saudi-Arabia i 1978, måtte Carter-administrasjonen foreslå et kompromiss der pakken verken skulle inkludere bombestativer eller missiler. Saudiaraberne følte en dyp misnøye. I januar 1980 skal Zbigniew Brzezinski ha antydet overfor Riyadh at Carter-administrasjonen ville være positivt innstilt til en ny forespørsel om våpen. Da disse opplysningene nådde Kongressen, uttrykte sekstiåtte senatorer og hundre og syttiåtte representanter – mobilisert av AIPAC – sin motstand mot ethvert nytt våpensalg. I et valgår la Carter planen bort.
Våpensalg
Da president Reagan tiltrådte i januar 1981, besluttet han å selge Saudi-Arabia det tilleggsutstyret som var tatt ut av 1978-kontrakten. Utenriksdepartementet forklarte denne kursendringen med det endrede strategiske bildet: den sovjetiske invasjonen av Afghanistan, omveltningene etter den iranske revolusjonen og Iran-Irak-krigen. I dette klimaet ble det igjen avgjørende å styrke Saudi-Arabia og berolige lederne, som var hardt rammet av gisselaksjonen i Mekka i slutten av 1979.
Les også: Når avskrekking ikke lenger avskrekker: Irans strategiske blindgate overfor Israel 🔒
I februar uttrykte flere medlemmer av Kongressen sin uro til Reagan, noen av dem gikk så langt som å hevde at enhver endring av de saudiarabiske F-15-flyene ville være et direkte brudd på avtalen med Carter-administrasjonen. Likevel nøt Reagan fortsatt betydelig politisk tillit blant deler av de amerikanske jødiske velgerne, som var skuffet over Carter, overbevist av Reagans økonomiske politikk og mottakelige for hans uttalte vennskap med Israel.
Dermed forble motstanden mot salget av oppgraderinger til F-15 relativt dempet, selv om den begynte å vise seg – helt til administrasjonen besluttet å legge inn AWACS-overvåkningsflyene (Airborne Warning and Control System) i kontrakten. Avgjørelsen ble tatt under et møte i nasjonalt sikkerhetsråd, mens Reagan fortsatt kom seg etter skadene han fikk i et attentatforsøk. General David C. Jones, sjef for Joint Chiefs of Staff, skal ha presset på for dette valget av både økonomiske og strategiske grunner: den saudiarabiske kontrakten ville redusere produksjonskostnadene for overvåkningsflyene som skulle til det amerikanske luftforsvaret.
Noen dager senere, etter lekkasjer i pressen om det nye forslaget, holdt mer enn hundre kongressmedlemmer taler mot salget. Ifølge amerikansk presse var bare tjue senatorer positive til AWACS-salget til Saudi-Arabia.
Saudi-Arabias innsats
Debatten om AWACS ble usedvanlig brutal. Steven Emersons undersøkelser avdekket hvor omfattende den saudiarabiske mobiliseringen var: massiv lobbyvirksomhet rettet mot store amerikanske selskaper, press på økonomiske nettverk som var avhengige av petrodollar, og målrettet bruk av politiske forbindelser som prins Bandar bin Sultan, som praktisk talt opererte fra et kontor i Senatet som var stilt til hans disposisjon. Utdannet i USA, sønn av Saudi-Arabias forsvarsminister og nevø av kongen, hadde prins Bandar tilgang til Reagan-administrasjonen både som diplomat og som tennispartner av George Shultz og racquetball-motstander av general David Jones – den samme som hadde presset på for AWACS-salget mens Reagan var fraværende etter attentatet 30. mars.
Motstanderne samlet femtifire senatorer og to hundre og tjuefire representanter, men resolusjonen om å stoppe salget ble likevel nedstemt (52–48). Presidenten erklærte da at «freden igjen var på marsj i Midtøsten». For Israel var lærdommen dobbel: den amerikanske presidenten hadde fortsatt det siste ordet, men kampens intensitet ville avskrekke Washington fra å ta risikoen på slike salg for ofte.
I 1986 var det strategiske argumentet fortsatt klart. Overfor Iran og Sovjetunionen som bevæpnet Bagdad og Damaskus, trengtes en troverdig sunnimuslimsk motvekt. De saudiarabiske F-15-flyene, selv med begrensninger, sikret kontroll over Hormuzstredet og overlevelsen til oljemonarkiene. Reagan aksepterte det vanlige kompromisset: leveranser i etapper, sensitive komponenter fjernet, skriftlige garantier og kompensasjoner til Israel for å opprettholde dets teknologiske fortrinn (Qualitative Edge). Og ikke minst: Den kalde krigen la sin binære logikk over alt.
En sunnimuslimsk motvekt
I 2025 er trusselen ikke lenger bare iransk, men også kinesisk. Rapportene fra Defense Intelligence Agency viser at Riyadh opererer ballistiske missilanlegg bygget av Beijing, og at kinesiske ingeniører har tilgang til enkelte saudiarabiske baser. Å gi F-35 – et stealth-fly der sensorer og programvare utgjør selve kjernen i USAs teknologiske overlegenhet – til et kongedømme som flørter med USAs systemiske rival, er et kvalitativt sprang som er langt mer risikabelt enn F-15-salget den gang. Likevel avfeier Trump innvendingene: «We’ll be doing that», sier han 17. november til Mohammed bin Salman.
Les også: Geopolitikk ved Tårens port: Israel og Rødehavet 🔒
Det som slår en, er den gradvise forsvinningen av sikkerhetsmekanismene som gjorde det mulig for Reagan å få vedtaket gjennom uten å ødelegge relasjonene. I 1986 måtte presidenten forhandle, endre og kompensere. I 2025 ser Trump ut til å ville presse gjennom et rent salg, uten å kreve normalisering med Israel – en betingelse som fulgte med de emiratiske F-35-flyene i 2020 – og uten særlig bekymring for risikoen for teknologilekkasjer. Kongressen er splittet og har ikke lenger den tidligere samholdskraften. Den pro-israelske lobbyen er strukturelt svekket av Israels tydelige tilknytning til Republikanerne, og særlig Trump. Det var den tverrpolitiske støtten til Israel og muligheten til å arbeide med demokrater som utgjorde grunnlaget for lobbyens makt.
Når det gjelder Netanyahu, som Begin under F-15-striden, er han opptatt av å bevare den regionale sikkerhetsaksen og foretrekker å forhandle om diskrete kompensasjoner fremfor å gå åpent til kamp mot et vennligsinnet Det hvite hus. Debatten om salget av AWACS og «forbedrede» F-15 til Saudi-Arabia tvang administrasjonen til å formulere regelen eksplisitt. Reagan erklærte da at Israel er en «viktig strategisk ressurs». USA må garantere dets kvalitative militære overlegenhet. Det var den første tydelige presidentuttalelsen av sitt slag.
Men det kvalitative militære fortrinnet ble også et forhandlingsverktøy. For hvert sensitivt salg til arabiske land mottok Israel kompensasjoner: militær kreditt, ekstra utstyr, mer avanserte versjoner og sidefordeler (som retten til å selge våpensystemer med amerikanske komponenter). Det var et løfte som Det hvite hus fremhevet når det ønsket å fremme et våpensalg til et arabisk land – men som det ikke nølte med å tolke på nytt, eller utfordre, når omstendighetene endret seg.
Og disse omstendighetene endrer seg ofte. Israel har på sin side jevnlig gått med på at arabiske allierte får avanserte våpen, mot visse kompensasjoner. Det er høyst sannsynlig at det samme vil skje denne gangen.
Vi kan også konstatere at Saudi-Arabia i mer enn førti år har hatt en svært effektiv lobby i Washington, og at AIPAC, den israelske lobbyen, er mektig – men langt fra å trekke i trådene for USAs utenrikspolitikk. Til slutt: mellom den israelske regjeringen og AIPAC er det stor interesseoverlapping, men ikke full identitet. AIPACs interne maktlogikk og behov spiller en ikke ubetydelig rolle. Historien gjentar seg kanskje ikke, men det samme kan ikke sies om vår hang til å glemme.
