Ved inngangen til 2026 er det sendt en rekke svake, men stadig tydeligere signaler – både fra europeisk side, særlig Berlin, Roma, Paris og Warszawa, og fra Moskva – om et ønske om å gjenoppta dialogen. Spørsmålet er hvilken form en slik dialog kan få. Blir det en dialog mellom døve, eller et reelt nytt utgangspunkt?
Da jernteppet falt og Sovjetunionen brøt sammen, var det få som kunne forestille seg at man 35 år senere igjen skulle tale om en «russisk trussel» mot Europa. Dersom vi legger til side forenklede analyser som enten sammenligner Putins Russland med Hitlers Nazi-Tyskland, eller utroper den russiske presidenten til Vestens nye helt, kan vi mer nøkternt konstatere at det har oppstått en grunnleggende gjensidig misforståelse. Denne har i praksis gjenopprettet en ny deling av Europa – en deling man trodde var begravet i 1991. I bevisstheten forsvant jernteppet aldri helt.
1/ Russland–Europa-dialogen: et tilbakeblikk på nyere historie
Vesten ved Russlands sykeseng
Bildet er blitt ikonisk: 25. desember 1991 henvender Boris Jeltsin, president i Den russiske føderasjon, seg til Mikhail Gorbatsjov, president i Sovjetunionen og generalsekretær i Sovjetunionens kommunistparti (SUKP), og sier: «De må pakke sammen». Sovjetunionen eksisterer ikke lenger som stat. Samme natt ble det russiske flagget heist over Kreml, i stedet for det røde flagget med hammer og sigd. 26. desember 1991 ble Sovjetunionen formelt oppløst.
Overfor denne geopolitiske omveltningen måtte Det europeiske fellesskap tilpasse sin diplomatiske strategi. I desember 1991 vedtok fellesskapet «retningslinjer for anerkjennelse av nye stater», som fastsatte kriterier for internasjonal anerkjennelse: respekt for FN-pakten, prinsippene fra Konferansen om sikkerhet og samarbeid i Europa (KSSE), vern av minoriteters rettigheter, respekt for grensers ukrenkelighet og forpliktelse til nedrustning og ikke-spredning av atomvåpen. Russland, som de facto etterfølgerstat til Sovjetunionen, oppfylte raskt disse vilkårene, og 23. desember 1991 konstaterte Det europeiske fellesskap og medlemsstatene at Russland ville utøve Sovjetunionens internasjonale rettigheter og forpliktelser. Allerede her lå det – bevisst eller ubevisst – en gjensidig anerkjennelse av et historisk spenningsforhold og en implisitt forståelse av at Sovjetunionen aldri helt hadde brutt med det tsaristiske Russlands makt-tradisjon.
Partnerskaps- og samarbeidsavtalen (PCA), undertegnet 24. juni 1994 mellom Det europeiske fellesskap og dets tolv medlemsstater på den ene siden og Den russiske føderasjon på den andre, utgjør fortsatt det juridiske fundamentet for de bilaterale forbindelsene – selv om den i dag i praksis har mistet mye av sin betydning. PCA-avtalen reflekterte tidens optimisme preget av forestillingen om «historiens slutt».
Les også: Russlands fremtid: Mellom sivilisasjon og stormaktsambisjon 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
