Når man tenker på fjellet, dukker det gjerne opp mytiske bilder: Utilgjengelige topper, rikelig med mat, gleden ved vintersport, osv. Likevel viser vitenskapelig analyse en mer sammensatt virkelighet, der folk har klart å utnytte og utvikle begrensede områder. Fjellet er et sted for innovasjon, relasjon og vertikalitet.
Geograf og professor ved Sorbonne Université, Xavier Bernier, har vandret i fjell i flere tiår. For Geopolitikas franske partnerpublikasjon, Revue Conflits, analyserer han fjellets særtrekk og forholdet mellom virkelighet og forestillinger. Nylig ga han ut Atlas des montagnes. Espaces habités, mondes imaginés (Fjellenes atlas. Bebodde rom, imaginære verdener) sammen med Christophe Gauchon (Autrement, 2024), samt «Les montagnes» (Fjellene) i serien «Documentation photographique» (Fotografisk dokumentasjon).
Xavier Bernier har blitt intervjuet av Jean-Baptiste Noé i Revue Conflits.
– Når man snakker om fjellet, er det noen enkle forestillinger som kommer til hodet. Likevel er det ikke enkelt å definere det. Hvordan vil geografen i deg definere fjellet?
– Det er faktisk et vesentlig, men svært vanskelig spørsmål. Etter mer enn tretti år med arbeid knyttet til fjellet, synes jeg fortsatt det er komplisert å gi en sikker definisjon.
– Ofte blir fjellet framstilt som stedet for høyde. Men det holder ikke. Grenoble er uten tvil en fjellby, selv om den ligger på 200 meters høyde. I Andesfjellene eller Himalaya er 200 meter ingenting, og det utgjør ikke et fjell.
– Man snakker også om et terreng med bratte skråninger, bunner og topper. Men tibetanske høyplatåer ligger i en fjellregion, og likevel er det fjell. Og Grenoble er den flateste byen i Frankrike …
– Defineres fjellet av vegetasjonssjikt? Det er heller ikke et godt kriterium, eller i det minste ikke tilstrekkelig. I Andesfjellene finnes det mange steder uten vegetasjon. Og i Alpene, i steinete områder, er det heller ingen vegetasjon. Dermed er verken høyde, stigning eller vegetasjon særlig brukbare kriterier.
– Så for meg, etter alle fjellområdene jeg har studert, vil jeg definere fjellet gjennom tre prinsipper: vertikalitet, relasjon og dominans.
– Kan du forklare disse tre faktorene for oss?
– Disse tre faktorene åpner for flerfaglige eller tverrfaglige tilnærminger: Geomorfologi, sosiologi, politikk, osv. Først kommer koblingen til det vertikale, altså vertikaliteten. Deretter har vi dominans, et begrep fra fysisk geografi: Bildet av steiner som faller nedover en fjellside, fra toppen til bunnen. Dominansforhold kan endre seg gjennom historien: Noen ganger dominerer høylandet dalene, andre ganger er det omvendt. I de franske Alpene var det for eksempel en topp i folketallet rundt 1830–1850. Mellom 1860 og 1930 var fjellområdene de mest driftige, før folk flyttet ned i dalene med industrialisering og urbanisering. Senere kom en delvis tilbakevending til høydene, knyttet til turisme.
Les også: Migrantstrømmen i Alpene tiltar i styrke 🔒
– Den tredje faktoren er selve relasjonen, eller det relasjonelle. Enten det gjelder Andesfjellene eller Midtøsten med drusere og alawitter, er relasjoner avgjørende. Fjellet fungerer som et tilfluktssted, men er også et rom for tro og forestillinger, altså kulturelt, åndelig og historisk. Når det er sagt, er ikke fjellet alene om å være et tilfluktssted; skoger og øyer kan også ha den funksjonen. Fjellet har derfor ikke enerett på å være et tilfluktsområde.
– Fjellet blir også ofte oppfattet som et fiendtlig miljø. Er det riktig?
– Hvis «fiendtlig» betyr «preget av fiendtlige følelser», holder ikke et slikt begrep. Fjellet er verken fiendtlig eller gjestfritt i seg selv: Det er menneskene som bor der og bruker det, som preger stedet.
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
