Spørsmålet om grensene for russisk ekspansjonisme splitter EU-landene og skaper særlig uro blant medlemmene på unionens østflanke. Den pågående opprustningen vitner om denne bekymringen i Øst-Europa.
Som den amerikanske visepresidentens uttalelser under sikkerhetskonferansen i München illustrerte, har USAs ønske om å dele den økonomiske byrden ved å trygge det gamle kontinentet gjort opprustning og finansiering til en prioritert oppgave.
Mens de fleste EU-land fortsatt har mangler på dette området, har statene nær den ukrainske fronten tatt grep for å styrke sin militære kapasitet betraktelig. Disse landene, særlig Polen og de baltiske statene, har iverksatt både nasjonale og transnasjonale initiativer for å forberede seg på et mulig konfliktforløp med Russland.
Disse ulike strategiene ser ut til å bli godt mottatt i USA, hvor man gleder seg over at amerikanske selskaper drar nytte av opprustningstrenden. Kan dette bidra til å dempe tvilen om hvor solid USAs engasjement i NATO er? Utviklingen i alliansen tyder i alle fall på det.
Tilfellet Polen
Som leder for et land som deler grense med Ukraina, frykter de polske myndighetene en russisk bakkeinvasjon dersom Volodymyr Zelenskyjs styrker skulle bli slått av Vladimir Putins tropper. Denne frykten har gitt seg utslag i en nylig økning av andelen av bruttonasjonalproduktet (BNP) som Polen bruker på forsvar. Mens enkelte land lenger sør, som Spania eller Italia, kun bruker henholdsvis 1,28 % og 1,57 % av sitt BNP, brukte Polen 4,1 % av sitt BNP på forsvar i 2024, med mål om å nå 4,7 % i 2025[1].
Denne betydelige økningen i midler til landets opprustning er gjort mulig av den vedvarende veksten Warszawa har opplevd siden overgangen til markedsøkonomi, som blant annet åpnet for utenlandske investeringer. Frigjøringen av EU-midler siden Donald Tusk kom til makten, samt økt innenlandsk forbruk, er et ytterligere fortrinn. Etter at BNP per innbygger har mer enn fordoblet seg siden 2004, anslår OECD at veksten, som var 2,8 % i 2024, vil stige til 3,4 % i 2025 før den faller til 3 % i 2026[2]. I tillegg til betydelig vekst klarer Warszawa å holde gjeldsgraden langt under nivået til sine europeiske motparter. I 2023 utgjorde Polens offentlige gjeld 49,6 % av BNP[3], langt fra Paris’ 110,6 % eller Romas 137,3 %.
Les også: Sikkerhet øverst på agendaen under Polens EU-formannskap
Slike tall har gjort det mulig for Polen å yte en betydelig økonomisk innsats for å ruste opp. Ifølge det amerikanske utenriksdepartementet beløper de ulike militærutstyrene Polen har bestilt fra USA seg til om lag 20 milliarder dollar[4]. Disse kjøpene omfatter blant annet Javelin-missiler og utskytingsramper samt 32 F-35-kampfly. 31. mars i år undertegnet Polen en kontrakt med Washington om logistikkstøtte til sitt luftvern til en verdi av 2 milliarder dollar[5].
Parallelt med denne omfattende opprustningen ønsker Polen å øke antallet soldater med mål om å ha Europas største hær. Landet hadde 143 500 soldater i 2022, året da «spesialoperasjonen» ble innledet; i dag har Polen 200 000[6] og setter seg som mål å ha en hær på 500 000 soldater[7]. Polen er for øyeblikket den tredje største styrken i NATO, bare forbigått av USA og Tyrkia.
Statsminister Donald Tusk har uttalt at han ønsker å utdanne 100 000 frivillige i året fra og med 2027, og presiserte at han er «overbevist om at det ikke vil mangle kandidater»[8]. En uttalelse som synes bekreftet av ungdommens begeistring for militærfaget. Som en reportasje i Le Figaro viser[9], omfatter den polske skolens læreplaner nå timer i skyting. Elevene gjennomfører også ulike fysiske og taktiske øvelser og deltar i redningsøvelser. Et tydelig tegn på at militære forhold har fått større betydning de siste årene, er at spørsmålet om kjernefysiske våpen nå står sentralt i den offentlige debatten. President Duda har nylig bedt USA om å utplassere atomvåpen i landet, og mener dette vil være et viktig forbehold for å holde den russiske trusselen i sjakk.
De baltiske landene mobiliseres også
De polske bekymringene som er vekket gjenoppblomstringen av russisk imperialisme, deles i stor grad av Estland, Latvia og Litauen. Disse tidligere sovjetrepublikkene blir tradisjonelt betraktet av Kreml som trusler mot Russlands suverenitet og sikkerhet på grunn av sitt medlemskap i EU og NATO. Bevisste på sin strategiske plassering og ofte utsatt for desinformasjons- og destabiliseringskampanjer fra Moskva, har disse landene iverksatt tiltak for å styrke seg.
I Latvia mener regjeringen at dersom krigen i Ukraina opphører, kan Russland utgjøre en trussel mot denne delen av NATOs front innen fem år. Det latviske parlamentet har derfor vedtatt et budsjett for 2025 som øker forsvarsutgiftene til 3,45 % av landets BNP (det vil si 1,559 milliarder euro for et land med nær 2 millioner innbyggere) [10]. Disse midlene vil gå til anskaffelse av nytt utstyr og til å bygge opp igjen ulike våpenlagre som landet allerede disponerer. Det latviske forsvarsdepartementet har dessuten besluttet å gjeninnføre verneplikten fra 2023, et tiltak som har bred støtte i befolkningen, og som dermed satte punktum for det latviske regionale unntaket; Litauen gjeninnførte den allerede i 2015, mens Estland aldri avskaffet den. Rigas mål er å kunne regne med 4 000 stridsklare soldater innen 2028 [11]. Landet forsøker også å motvirke Moskvas innflytelse blant den russiske minoriteten på sitt territorium gjennom Chayka, et uavhengig nettmedia som skal motvirke russisk propaganda ved hjelp av et team russisktalende journalister som støtter Latvia [12].
Les også: Hybridkrigføring: Russlands skyggespill mot europeisk stabilitet 🔒
Litauen har forpliktet seg til å bruke mellom 5 og 6 % av BNP på forsvarssektoren i perioden 2026 – 2030 [13]. Regjeringen i Litauen styrker også arsenalet sitt og bestilte 44 Leopard 2A8-stridsvogner fra Tyskland i 2024. De samlede militærutgiftene for budsjettåret 2025 beløper seg til 3,2 milliarder euro, det vil si 3,9 % av BNP [14]. Litauen har 12 000 soldater, i tillegg til mellom 5 000 og 6 000 frivillige [15]. Siden verneplikten ble gjeninnført, møter 4 000 borgere årlig under fanene [16]. I 2023 innførte det litauiske forsvarsdepartementet en plan for «totalforsvar» som skal verne landets territorielle integritet ved hjelp av både en sterk hær og et sivilsamfunn som deltar i krigsinnsatsen. Planen omfatter forbedring av mobiliseringssystemet, styrking av cybersikkerheten og opplæring av sivilbefolkningen, som både kan få militær trening og opplæring i sivil motstand uten bruk av våpen [17].
I Estland har regjeringen godkjent et tilleggsfinansieringsforslag som vil øke den gjennomsnittlige andelen av BNP som går til forsvar, til 5,4 % fram til 2029, en økning på over 2 % på ett år, gjeldende fra 2026 [18]. Planen skal styrke alle grener av den estiske hæren, fra landstyrkene til marinen og luftforsvaret. Denne økonomiske satsingen gjør det blant annet mulig å anskaffe seks HIMARS-rakettkastere til en pris av 200 millioner dollar [19] samt et mulig kjøp av Javelin-missiler fra USA til 296 millioner dollar [20]. Når det gjelder personell, har Estland 4 200 soldater og en betydelig mobiliseringskapasitet som raskt kan gi en reserve på 20 000 soldater [21].
Internasjonale initiativer for styrket forsvar
Den 19. januar 2024 kunngjorde Latvia, Litauen og Estland lanseringen av prosjektet «Baltic Defence Line», som skal befeste grensene deres mot Russland og Belarus over en strekning på 1 360 kilometer [22]. Tiltaket omfatter bygging av 1 000 bunkere, skyttergraver, ammunisjonslagre og pansergrøfter. I februar 2025 drøftet de baltiske landene og Polen muligheten for å samordne sine forsvarslinjer til det som da kan bli «North-East Border Shield». Gjennomføringen anslås å koste mellom 8 og 10 milliarder euro [23] og vil også inkludere oppbygging av våpen- og ammunisjonslagre samt opprettelsen av et luftvernskjold. I tillegg til den høye kostnaden, og fordelingen av denne som gjenstår å avklare, kan byggetiden på ti år bli problematisk gitt prognosene om at Russland kan utgjøre en trussel mot området om fem år. Det vurderes også å utvide prosjektet til Finland og dets 1 340 kilometer lange grense mot Russland.
Samtidig har de baltiske landene, Polen og Finland alle erklært at de ønsker å trekke seg fra Ottawa-konvensjonen og befinner seg i ulike stadier av prosessen. Konvensjonen fra 1997 forbyr bruk, lagring, produksjon og overføring av personellminer. De aktuelle landene fremholder en «grunnleggende forverret sikkerhetssituasjon» som begrunnelse. Den latviske regjeringen har særlig pekt på effektiviteten til slike miner når det gjelder å begrense «massebevegelser fra den russiske hæren» [24].
Les også: Nordisk sikkerhet i endring: Finland vil ha med Norge i front 🔒
Som et tegn på at initiativene samler aktører i EUs østlige og nordøstlige flanke – og også land utenfor unionen – kunngjorde Sveriges statsminister nylig en felles innkjøpsavtale mellom Sverige, Litauen og Norge, som er medlem av NATO, men ikke av EU. Avtalen gjelder finansiering av hundrevis av svenske infanterikampkjøretøy av typen «Combat Vehicle 90» (CV90). Bruken av denne kontraktsformen gjør det mulig å dele de økonomiske byrdene ved opprustningen og å få fortgang i produksjonen av utstyret som omfattes av avtalen. Ifølge Foreign Policy dreier bestillingen seg om 1 000 slike kjøretøy, som både er mindre og mer mobile enn tradisjonelle stridsvogner [25].
EUs østflanke: NATOs nye drivkraft?
De kollektive og individuelle anstrengelsene til landene på EUs østflanke går i retning av det Trump II-administrasjonen forventer når det gjelder kostnadsfordelingen for kontinentets forsvar. Polens forsvarsinvesteringer har også blitt møtt med ros fra USAs forsvarsminister under et nylig besøk i Warszawa. Under besøket uttalte Pete Hegseth at han så på Polen som «en eksemplarisk alliert» [26]. Beslutningen til enkelte land, som Polen og Estland, om å anskaffe amerikanskprodusert militært materiell har dessuten sikkert imøtekommet Donald Trumps transaksjonelle tilnærming til sikkerhetspolitikk. Alt dette, sammen med økt amerikansk militær tilstedeværelse på strategisk viktige steder i Europa, tyder på at USA fortsatt er sterkt engasjert i NATOs forsvar.
På den svenske øya Gotland i Østersjøen har USA for eksempel doblet antallet utstasjonerte soldater [27]. For å utnytte NATOs nylige utvidelse med Sverige og Finland, planlegger landene som har utstasjonert soldater der, å gjennomføre øvelser som forbereder dem på mulige krigsscenarioer. I tråd med Donald Trumps ønske om å gjøre NATO mer slagkraftig, har disse øvelsene også som mål å redusere reaksjonstiden for utplassering av HIMARS-rakettsystemer.
Denne øya, som ligger litt over 300 kilometer fra Kaliningrad, er et viktig strategisk knutepunkt som Vladimir Putin har sagt han følger nøye med på. Området regnes som et strategisk nøkkelpunkt fordi Russland kan forsøke å sikre seg enkelte viktige havner raskt, for å unngå langvarige kamper som landets relativt svake Østersjøflåte trolig ikke ville klare å vinne [28].
Styrkingen av EUs østflanke er nå en prioritet. Nyhetsbildet bekrefter denne tilnærmingen og de forskjellige individuelle og kollektive initiativene til de involverte landene. Russland har nemlig iverksatt en militær opptrapping langs sin grense til Finland. Satellittbilder viser at russerne utvider basene sine [29]. General Sami Nurmi, sjef for strategi i de finske forsvarsstyrkene, mener dette er «forberedelser» til en trussel som kan materialisere seg om fem år – det samme tidsrommet de baltiske landene viser til når de planlegger sine økte forsvarsutgifter.
De territorielle variasjonene til Polen gjennom århundrene 🔒
