En gruppe av Europas største militære og økonomiske makter beveger seg gradvis mot tettere forsvarssamarbeid. Samtidig avdekker nye initiativer både ambisjonene og begrensningene i arbeidet med å styrke Europas strategiske autonomi.
Krigen mellom Russland og Ukraina har i betydelig grad omformet det europeiske sikkerhetssystemet og avdekket svakheter både i militær beredskap og i den forsvarsindustrielle kapasiteten til europeiske stater. Territorialforsvar har igjen blitt en prioritet, forsvarsutgiftene har økt markant, og NATOs østlige flanke har gradvis blitt styrket – blant annet gjennom opptaket av Finland (2023) og Sverige (2024).
Samtidig har endringer i USAs strategiske prioriteringer under administrasjonen til Donald Trump, kombinert med fornyede debatter om byrdefordeling i det transatlantiske samarbeidet, forsterket europeiske bekymringer knyttet til avhengigheten av amerikanske sikkerhetsgarantier. Dette har ført til en ny vurdering av strategisk autonomi og et tettere militært samarbeid i flere sentrale europeiske stater, inkludert Tyskland, Frankrike og Storbritannia.
Et av de første stegene mot å styrke Europas forsvarsautonomi var det strategiske initiativet «Readiness 2030», presentert på møtet i Det europeiske råd 6. mars 2025. Planen foreslår investeringer på opptil 800 milliarder euro for å styrke Europas forsvarsinfrastruktur i lys av økende sikkerhetsbekymringer, særlig etter suspensjonen av amerikansk militær bistand til Ukraina og konflikten i Det ovale kontor mellom Trump og Zelenskyj 28. februar 2025. I mai 2025 lanserte Europakommisjonen dessuten det finansielle instrumentet «SAFE», et fond på 150 milliarder euro som tilbyr rimelige lån til EU-medlemsstater for forsvarsprosjekter.
På mellomstatlig nivå ble «E5»-formatet etablert i november 2024 som en uformell mekanisme som samler forsvarsministrene fra fem av Europas største forsvarsutgiftsland – Frankrike, Tyskland, Italia, Polen og Storbritannia. Formålet er å styrke den europeiske dimensjonen av sikkerhetspolitikken i lys av den pågående krigen i Ukraina og den strukturelle omformingen av EUs og NATOs forsvarspolitikk.
Dette formatet gjenspeiler en økende tendens mot en «kjerne av villige» i Europa, der de største militære og økonomiske maktene forsøker å fremskynde beslutningsprosesser utenfor EUs ofte komplekse konsensusprosedyrer. Resultatet er en mer fleksibel og pragmatisk modell for sikkerhets- og forsvarssamarbeid.
Les også: Mellom makt og muligheter: Europas jakt på strategisk autonomi 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
NUPI-forsker: – Kun Frankrike og Storbritannia kan lede Europa til strategisk autonomi 🔒
