Når ressurser, teknologi og valuta brukes som våpen, blir økonomi et spørsmål om nasjonal sikkerhet. Det er på tide at Europa og Norge forstår det.
Europa sover, og Norge drømmer. I en tid der globale stormakter bruker økonomiske virkemidler som redskaper for maktutøvelse, fremstår den europeiske responsen som naiv og fragmentert. Den globale orden er ikke lenger preget av åpen frihandel og multilaterale spilleregler – men av geoøkonomisk rivalisering der valuta, råvarer og teknologitilgang brukes som våpen.
Albert O. Hirschman forstod allerede i 1945 at asymmetrisk økonomisk avhengighet skaper politisk innflytelse. Når én stat kontrollerer eksporten av nødvendige innsatsfaktorer, og motparten mangler alternativer, har den første makt. Dette er ikke teori – det er dagens virkelighet. Russland bruker energi som pressmiddel. Kina kontrollerer verdensmarkedet for sjeldne jordarter. USA bruker dollaren og SWIFT-nettverket til å sanksjonere og ekskludere.
Denne utviklingen er forankret i nyere geoøkonomisk teori. Henry Farrell og Abraham Newman har introdusert begrepet “weaponized interdependence”: hvordan land med kontroll over kritiske noder i globale nettverk – som finansinfrastruktur, teknologi og logistikk – kan overvåke, påvirke eller straffe andre aktører. Dette er ikke nødvendigvis militære handlinger, men økonomisk krigføring i fredstid. Robert Blackwill og Jennifer Harris går enda lenger: I War by Other Means (2016) beskriver de hvordan økonomiske virkemidler systematisk brukes av autoritære stater som Russland og Kina for å oppnå strategiske mål uten å skyte et skudd.
Autoritære regimer kan bruke statlige selskaper, eksportkontroll og tvungen teknologiutveksling uten innenrikspolitisk motstand. Dette gir dem en fleksibilitet demokratier ofte mangler – og gjør det desto viktigere at liberale økonomier etablerer samordnet og verdibasert geoøkonomisk respons.
USA har vist hvordan sanksjoner, eksportkontroller og adgangsnekt til SWIFT og dollarmarkedet kan brukes effektivt mot Iran, Russland og Kina. Etter 2018 ble iranske banker kastet ut av SWIFT, og oljeeksporten falt dramatisk. I 2022 ble flere russiske banker frakoblet samme system etter invasjonen av Ukraina. I begge tilfeller ble valutareserver fryst og handelsmuligheter kraftig begrenset. Økonomien ble selve slagmarken. Rundt 300 milliarder dollar av Russlands valutareserver ble blokkert – bekreftet av IMF og U.S. Treasury.
Les også: Den skjulte makten bak dollarens globale posisjon 🔒
Kina på sin side har raffinert råvarekontroll til et diplomatisk verktøy. Landet kontrollerer over 70–80 prosent av verdens produksjon eller foredling av sjeldne jordarter og har gradvis innført eksportlisenser for mineraler som gallium og grafitt – begge essensielle for produksjon av mikrochips og batterier. Da USA innførte sanksjoner mot kinesiske teknologiselskaper, svarte Beijing med å kutte tilgangen til disse råvarene. Europas bilindustri og grønne teknologi er dermed direkte utsatt.
Russland forsøkte i 2022 å bruke energi som våpen mot Europa. Gassforsyningen ble strupet, prisene skjøt i været, og avhengigheten ble brutalt synlig. EUs akutte behov for alternative leveranser sendte både priser og panikk til himmels. Norge, som ble største leverandør av gass til EU, tjente økonomisk – men har selv ingen strategi for egen forsyningssikkerhet på andre områder.
Makroøkonomisk ser vi at verdensledende valutareserver og handelsoverskudd brukes til mer enn stabilitet. Kina har verdens største valutareserver – over 3 200 milliarder dollar per Q4 2024 – og bruker dem til å finansiere infrastrukturprosjekter i det globale sør via Belte-og-vei-initiativet. USA har et underskudd på handelsbalansen mot Kina på 295 milliarder dollar (2024), men strukturell makt gjennom dollaren og finanssystemene. EU har høyt BNP, men er sårbar på forsyning av teknologi og innsatsfaktorer.
Tall fra Eurostat viser at EU i 2022 eksporterte varer for 223,6 milliarder euro til Kina, men importerte for 515,9 milliarder euro – et underskudd på rundt 292 milliarder. 97 prosent av EUs import fra Kina består av maskiner, kjøretøy og elektronikk. Handelsasymmetrien er tydelig. Samtidig er 57 prosent av all energi EU forbruker importert. Europas avhengighet av eksterne leverandører – for energi, mineraler og teknologi – er et strukturelt svakhetstegn.
Som krigen i Ukraina viste, kan svekkelse av energisikkerheten raskt oversettes til politisk press og sosial destabilisering. Tilsvarende vil en blokkering av eksport fra Taiwan kunne lamme hele EUs halvlederavhengige industri over natten.
Norge befinner seg i et skjæringspunkt. Vi er nettoeksportør av energi, men nettoimportør av teknologi, medisiner og forsvarsmateriell. Vi har verdens største statlige fond, men ingen plan for teknologisk selvberging. Vi har store forekomster av sjeldne jordarter og grafitt, men ingen industriell strategi for å utvinne eller foredle dem. Ifølge SSB hadde Norge et handelsoverskudd på over 1600 milliarder kroner i 2022, men det falt til 754 milliarder i 2023.
Les også: Fra geopolitikk til geoøkonomi🔒
Europa har så vidt begynt å erkjenne realiteten. EU har lansert Critical Raw Materials Act og Chips Act. Målet er å redusere importavhengighet og gjenreise strategisk autonomi. Tiltakene preges imidlertid av lav fremdrift og begrenset strategisk koordinering. I mellomtiden ruster resten av verden seg til økonomisk rivalisering.
I tillegg må digital infrastruktur – som fiberkabler, betalingssystemer og skytjenester – vurderes som strategisk eiendom, ikke bare som kommersielle tjenester.
Hva må gjøres? Her er tre forslag:
- Råvareberedskap: Europa må etablere strategiske lagre for kritiske metaller og mineraler. Norge må sikre ressursutvinning fra egne forekomster og bygge foredlingskapasitet.
- Teknologisk egenkapasitet: Det er uholdbart at EU produserer under 10 prosent av verdens halvledere. Vi må bygge egne fabrikker, sikre patenter, og beholde teknologisk talent.
- Industrikoordinasjon og allianser: Norge og EU må samkjøre industripolitikken og stå samlet i møte med geoøkonomisk tvang. Initiativ som EUs Anti-Coercion Instrument må støttes og styrkes. Samtidig bør vi bygge handelsnettverk med stabile demokratier og investere i “friendshoring” av produksjon – fremfor fortsatt avhengighet av geopolitiske rivaler.
Konklusjonen er enkel og krevende: Økonomi er blitt krig med andre midler. Den som forstår det, vil kunne beskytte sine interesser. Den som ikke gjør det, risikerer å miste både velferd, sikkerhet og suverenitet.
Kilder :
- Blackwill, R. D., & Harris, J. M. (2016). War by Other Means: Geoeconomics and Statecraft. Harvard University Press. War by Other Means | Council on Foreign Relations
- European Commission, Eurostat. (2023). China-EU – international trade in goods statistics. https://ec.europa.eu/eurostat
- Farrell, H., & Newman, A. L. (2019). Weaponized interdependence: How global economic networks shape state coercion. International Security, 44(1), 42–79. Weaponized Interdependence: How Global Economic Networks Shape State Coercion | The Belfer Center for Science and International Affairs
- Hirschman, A. O. (1945). National Power and the Structure of Foreign Trade. University of California Press. national power and the structure of foreign trade : albert o. hirschman : Free Download, Borrow, and Streaming : Internet Archive
- IMF. (2024). Currency Composition of Official Foreign Exchange Reserves (COFER). https://data.imf.org
- SSB. (2024). Utenrikshandel med varer. https://www.ssb.no/utenriksokonomi/statistikker/muh
- U.S. Census Bureau. (2024). Trade in Goods with China. https://www.census.gov/foreign-trade/balance/c5700.html
- U.S. Department of the Treasury. (2022). Russia-related Sanctions Measures. https://home.treasury.gov/policy-issues/financial-sanctions/sanctions-programs-and-country-information/russia-related-sanctions
