Tidlige forhandlinger under krigen i Ukraina avslørte et kort vindu med mulighet for fred, men mangelen på enighet og internasjonale forpliktelser førte til at sjansen gled unna.
I mars 2022, under den fortsatt pågående krigen i Ukraina, var det et glimt av håp om fred gjennom intenst diplomati mellom Moskva og Kyiv. En rekke møter, både ansikt til ansikt i Hviterussland og Tyrkia, og via videokonferanser, kulminerte i det som ble kjent som Istanbul-kommunikeet. Dette dokumentet skisserte en ramme for en avtale som kunne ha avsluttet krigen bare uker etter at den startet. I en kronikk publisert i Foreign Affairs, utforsker Samuel Charap, leder for Russland- og Eurasia-politikk og seniorforsker ved RAND Corporation., og Sergey Radchenko, professor ved Johns Hopkins University School of Advanced International Studies, denne lite kjente, men kritiske episoden i konflikten. De tilbyr innsikt som kan være avgjørende for fremtidige diplomatiske bestrebelser.
Det er fascinerende hvor nær partene kom en avtale. Møtene i mars ledet til utkast av en traktat som foreslo at Ukraina skulle erklære seg som en permanent nøytral stat og frasi seg alle planer om å bli med i militære allianser. Dette inkluderte betydelige sikkerhetsgarantier for Ukraina fra andre stater, inkludert Russland, noe som ville kreve deres intervensjon hvis Ukraina igjen ble angrepet. Forslaget innebar også at Ukraina kunne søke EU-medlemskap, et betydelig skritt gitt Russlands tidligere press mot ukrainske forsøk på å nærme seg Europa.
Les også: Valget i Russland: Geopolitisk statusrapport, del 1: Krigen i Ukraina 🔒
Men til tross for fremskrittene, brøt forhandlingene sammen i mai. De vestlige landene, spesielt USA og Storbritannia, var motvillige til å forplikte seg til avtalen som var under utforming. De var også skeptiske til å trekkes direkte inn i forhandlingene, delvis på grunn av oppdagelsen av russiske grusomheter i Irpin og Bucha, som forverret den offentlige opinionen i Ukraina. Dessuten ga mislykkede russiske forsøk på å omringe Kyiv det ukrainske lederskapet under president Volodymyr Zelensky ny tillit til at de kunne vinne krigen militært, støttet av økende vestlig militærhjelp.
Det interessante med disse tidlige forhandlingsrundene er ikke bare hvor nære partene var en avtale, men også hvorfor avtalen aldri materialiserte seg. Denne perioden av forhandlinger avslører både kompleksiteten og de kritiske utfordringene ved internasjonalt diplomati i krisesituasjoner. For det første var det en tydelig mangel på koordinering og tillit mellom Ukraina og dens vestlige allierte. Dernest viser det hvor raskt geopolitiske realiteter kan endre seg, og hvor sensitivt diplomati kan være for nasjonal og internasjonal opinion.
Selv om det ikke kom til en avtale, understreker Charap og Radchenko at denne episoden tilbyr verdifulle lærdommer. Forhandlingene i 2022 illustrerer hvordan tidlig engasjement, vilje til betydelige kompromisser fra begge parter, og internasjonal støtte er avgjørende for å løse langvarige konflikter. De påpeker også at selv i en tid med tilsynelatende fastlåste posisjoner, kan det være mulig å oppnå fred gjennom dialog og forhandlinger.
I dagens situasjon, hvor forhandlingsutsiktene synes dystre og forbindelsene mellom partene er nesten ikke-eksisterende, kan denne historien virke irrelevant. Men som Charap og Radchenko konkluderer, kan overraskelser om villighet til å vurdere langtrekkende innrømmelser for å oppnå fred fortsatt være mulige. Dersom Kyiv og Moskva returnerer til forhandlingsbordet, finnes det allerede utarbeidede ideer som kan vise seg å være nyttige i arbeidet med å bygge en varig fred. Denne historien gir ikke bare innsikt i hva som gikk galt, men også håp om hva som fremdeles kan oppnås.
