Kronprins Mohammed bin Salmans streben etter å reformere Saudi-Arabias utenrikspolitikk har ført til nye diplomatiske dynamikker, med både utfordringer og muligheter på den internasjonale arenaen.
I en nylig kronikk publisert i National Interest, tar Dr. John Calabrese, som underviser i internasjonale relasjoner ved American University i Washington, DC., for seg en ny æra innen saudiarabisk diplomati under ledelse av kronprins Mohammed bin Salman (MBS). Calabrese understreker at denne nye retningen fokuserer på å styrke en mer autonom utenrikspolitikk, der nasjonale interesser veier tyngre enn langvarige bånd skapt i en annen tid. Denne forandringen, drevet av petrodollar, robust økonomisk vekst, og økende selvtillit, markerer et betydelig skifte fra en konfronterende og intervensjonistisk holdning til en som legger vekt på konstruktivt engasjement og brobygging med andre regionale makter.
Resultatene av Saudi-Arabias diplomatiske strategi har imidlertid vært blandet. På den ene siden har forsøk på forsoning innad i Gulf Cooperation Council måttet vike for økt rivalisering, spesielt med De forente arabiske emirater over innflytelse over globale oljemarkeder og politikk angående Jemen, Sudan og Rødehavet. På den annen side har det vært en diplomatisk tautrekking med Iran, hvor Riyadh og Teheran har klart å stabilisere rivaliseringen og unngå militarisering, selv om ingen vesentlige avtaler ennå er signert eller implementert.
Saudi-Arabias diplomatiske innsats strekker seg også til Afrika, hvor investeringsløfter og suspensjon av gjeldskrav sannsynligvis har generert goodwill og kan forbedre økonomiske bånd og praktisk samarbeid. Likevel kan andre aspekter ved Riyadhs oppførsel, som engasjement med lederne av afrikanske stater suspendert av Den afrikanske union (AU), tære på forholdet mellom Saudi-Arabia og AU.
Les også: Russland forblir populær i Midtøsten
Videre argumentere Calabrese med at selv om Saudi-Arabias meglingsforsøk ofte mislykkes, reflekterer dette kompleksiteten i konfliktene de forsøker å løse, spesielt med hensyn til Saudi-Arabias diplomatiske intervensjon i Russland-Ukraina-krigen. Det er også verdt å merke seg Saudi-Arabias posisjonering i forhold til BRICS-landene og dets forsøk på å opprettholde støtte og samarbeid med Washington og europeiske partnere, til tross for en tilnærming som kan virke som landet beveger seg bort fra Vesten.
I lys av kronprinsens moderniseringsdriv, tar Saudi-Arabia en mer proaktiv tilnærming til diplomati, med fokus på å dempe spenninger både regionalt og internasjonalt, forbedre rikets stilling som en fremtredende mellomstor makt, og nære en økonomi som er i stand til å blomstre midt i den globale energiovergangen. Dette har hjulpet med å gjenopprette landets internasjonale omdømme, men kongedømmet står overfor økende spenninger med tradisjonelle sikkerhetsallierte som USA og nye markeder som Kina, i tillegg til utfallet av sammenbruddet i forholdet mellom Russland og Vesten over Ukraina og krigen mellom Israel og Hamas.
Calabrese poengterer at selv om Saudi-Arabia tar skritt mot å minske avhengigheten av fossile brensler og diversifisere økonomien sin, krever dette stabilitet i Midtøsten, som igjen krever at Riyadh nøye balanserer mellom å søke sikkerhet og status, samtidig som de opprettholder et robust partnerskap med USA. Dette er avgjørende for at kongedømmet skal kunne fortsette å fremme konstruktivt diplomati og sikre effektiv avskrekking i regionen.
Mellom verdier og utfordringer: Europas rolle som et globalt forbilde
