Vi har mye å lære av hvordan Indo-Stillehavsregionen har innført bilaterale og multilaterale samarbeidsordninger, som nå blir kopiert i Sentral- og Øst-Europa.
Det var en merkelig følelse i Øst-Europa da vi hørte om den nye forsvarspakten mellom Russland og Nord-Korea, og hvordan den kunne innebære at nordkoreanske styrker kjempet for russerne i Ukraina.
Dette har blitt en realitet på bakken og viser at klisjéer noen ganger ikke er klisjé nok, og at verden fremdeles kan bli enda mindre.
Vi så denne utviklingen allerede under covid-19-pandemien, som ga en ny bevissthet om kritisk samspill og gjensidig avhengighet mellom ulike verdensdeler. Nå, i et brudd med historiske mønstre, kjemper Nord-Korea i Ukraina, og Sør-Korea vurderer visstnok å ha militær tilstedeværelse her også, i tillegg til sitt Omfattende (sic) forsvars- og industrisamarbeid.
Denne nye virkeligheten har allerede gitt gjenklang i Brüssel og Seoul. Josep Borrell, EUs sjefsdiplomat, sa under den strategiske dialogen mellom EU og Sør-Korea: «Det er fordi krigen er ved grensen, og det er fordi, i denne krigen, skal nordkoreanske styrker delta, så dette øker behovet for at vi samarbeider.»
Europeerne er alt i ferd med å venne seg til tanken om at Indo-Stillehavsregionen er stedet der fremtiden blir formet, og at de vil bli involvert, enten de liker det eller ikke. Det er én ting at Frankrike, Storbritannia og nå nylig Italia styrker sitt militærdiplomati og gjennomfører felles øvelser med land i regionen, men de siste års sluttdokumenter fra NATOs toppmøter viser en økende bevissthet om Indo-Stillehavets betydning.
Geopolitisk konkurranse
Likevel vil jeg trekke fram en annen geografisk linje for samarbeid – Svartehavet (samt Sentral- og Øst-Europa) og Indo-Stillehavet. De har mye til felles, men slik jeg ser det, er dette lite kjent lokalt.
Begge områdene er av strategisk betydning for transport av varer, energi, informasjon og til og med ulovlige strømmer. De har lenge manglet fungerende og inkluderende sikkerhetsopplegg, men jeg er glad for å se at landene i Indo-Stillehavsregionen tar igjen det tapte.
Begge regionene er preget av ulikheter og store maktforskjeller, i tillegg til lokale spenninger, men får likevel oppmerksomhet fra stormakter. Bortsett fra én lokal stormakt, er de andre avhengige av lokale partnere for baserettigheter og annen nødvendig infrastruktur for varig og stabil tilstedeværelse og maktutøvelse.
Les også: Georgias sikkerhetsdilemma: Balansering på kanten mellom «krig eller fred» 🔒
Etter Sovjetunionens oppløsning ble Svartehavet på nytt et område for geopolitisk rivalisering. Det kom derfor ikke som en overraskelse for regionale eksperter at Russlands revansjistiske og irredentistiske ambisjoner først og fremst ble uttrykt her, gitt begrensningene for stater uten kystlinje (på grunn av Montreux-konvensjonen) og det generelle kaoset i regionen.
Sammenlignet med Østersjøen manglet Svartehavslandene sterke felles ordninger for samarbeid. Nord- og Østersjøen fikk Joint Expeditionary Force under ledelse av Storbritannia, selv om alle ti medlemmene nå også er NATO-medlemmer, mens Romania, Bulgaria og Tyrkia mislyktes i å opprette en NATO-styrke i Svartehavet etter Russlands invasjon av Ukraina i 2014.
Mye å lære
Vi har mye å lære av hvordan Indo-Stillehavsregionen har bygd opp bilaterale og multilaterale samarbeidsordninger, som nettopp nå blir kopiert i Sentral- og Øst-Europa.
For eksempel ville det før invasjonen vært lite sannsynlig i Svartehavsregionen å se samarbeid om felles trening av piloter og ubåtmannskaper basert på de samme våpensystemene, slik vi ser mellom India, Vietnam og Malaysia.
De militære dialogformatene i ASEAN, inkludert aspekter knyttet til kybersikkerhet, er også av interesse for observatører fra den bredere Svartehavsregionen. Faktisk, desto mer vi studerer denne regionen, desto større potensial ser vi i lokale samarbeidsmodeller for alt fra industriell samhandling til felles bruk av rombaserte ressurser ved naturkatastrofer.
Hvordan kan vi fremme et sterkere samarbeid mellom regionene?
Men det er et annet spørsmål: Hvordan kan vi forsterke samarbeidet mellom regionene, og på hvilke områder vil vi se størst oppslutning fra aktører innen industri, finans, diplomati og andre felt? Det er et stort potensial i dette samarbeidet, og jeg ser fire hovedmåter å løfte det på.
Den første er å studere nevnte samarbeidsmodeller i området for å styrke vårt eget bilaterale og multilaterale samarbeid, innenfor de rammene vi har. Modellen med Three Seas Initiative i Sentral- og Øst-Europa, med tre fokusområder: transport, energi og digital infrastruktur, der mektige stater deltar som observatører heller enn drivkrefter, kan også være en nyttig inspirasjon.
Den andre er å få på plass utvekslinger mellom tenketanker (offentlige, universitetsbaserte og private) i Svartehavsregionen og Indo-Stillehavsregionen. Selv om alle leser de samme kjente skribentene og globale tenketankene, finnes det en mengde kunnskap om felles temaer i landene i disse regionene, som gir verdifull innsikt, men som ikke er kjent.
Tenketankenes rolle
Jeg tenker for eksempel på ekspertisen om Kina og Russland som finnes i tenketankene i India, Japan og andre steder. Her ligger et uutnyttet potensial for samarbeid som hindres av informasjonsforskjeller, manglende nettverk og språkbarrierer. Dette kan vi løse med stipendordninger, regionale og temabaserte konferanser, ekspertutvekslinger eller mellomstatlige prosjekter, slik at nasjonale tenketanker kan ha faste lokalkontorer i hovedsteder med enkel tilgang til regionen.
Hvis dette virker kjent, er det fordi vestlige myndigheter og, i økende grad, Kina, allerede har gjort det samme i årevis.
Det tredje er å fremme bilaterale og multilaterale forretnings- og investeringsprosjekter på tvers av regionene. Ved å spre de økonomiske partnerskapene til land der forholdene ikke er så politisk betente, kan man gjøre det enklere å håndtere uunngåelige forbindelser med stormakter og flernasjonale selskaper, som ofte kommer med ekstra bagasje.
Les også: India i fokus: Strategisk navigasjon gjennom skiftende geopolitiske farvann 🔒
Altfor mange snakker om å balansere mellom amerikanske og kinesiske interesser, og for få nevner muligheten for økonomiske partnerskap uten unødvendige politiske bånd. Dette kan Svartehavsregionen og Indo-Stillehavsregionen tilby hverandre, i tillegg til å gi hverandre bedre tilgang til ulike markeder.
Det er talende at det meste av dagens handel mellom disse regionene går gjennom flernasjonale selskaper, ofte vestlige eller kinesiske, som en del av deres egne forsynings- og distribusjonsnett.
Hvor er østeuropeerne?
Det finnes nisjer for handel og investeringer der nasjonale aktører kan drive samarbeidet på tvers av grenser med betydelig økonomisk og bieffekt. Et eksempel er datasikkerhet og digitalisering, ettersom begge regionene har sterke miljøer for oppstartsbedrifter og flere mellomstore selskaper som, med riktig støtte, kunne utvide til den andre regionen. Likevel, når man besøker regionale samlinger i Sørøst-Asia som CyberDSA i Kuala Lumpur, ser man ingen østeuropeere (og svært få europeere generelt, i motsetning til amerikanere eller kinesere).
Helt til slutt finnes det konkrete muligheter for direkte samarbeid og tillitsbygging. Ett eksempel er utveksling av anonymiserte opplysninger om dataangrep—hvordan de blir utført, hvilke sårbarheter som blir utnyttet, og hvilke arbeidsmønstre angriperne har.
Siden nettkriminalitet er global, og hybridkrigføring mot viktige systemer er blitt normalt de siste årene, er vi alle mer utsatt. Samtidig kan praktisk samarbeid bygge på lokal kunnskap for å styrke motstandsevnen. Tross alt er mange av de samme statlige eller statsstøttede aktørene aktive i begge regioner (for eksempel fra Nord-Korea, Kina eller Russland).
En slik tilnærming kan være spesielt nyttig innenfor sektorer som energi eller sjø- og luftfart.
Det er umulig å unngå stormaktenes økonomiske, militære eller teknologiske innflytelse, som vi kan kalle systemisk makt knyttet til strategiske prosjekter og samarbeidsordninger.
Men det ligger betydelige fordeler i samarbeid mellom regioner som har viktige erfaringer og kapasiteter, og som kan tilføre hverandre verdi uten den økte følsomheten og spenningen som ofte følger med samhandling med de største aktørene.
