Slaget ved Bannockburn, utkjempet på St. Hans-dagen i 1314, markerte høydepunktet i nesten hundre års skotsk kamp for å stå imot det engelske overherredømmet. Seieren sikret en uavhengighet som varte frem til unionsakten i 1707.
Dette slaget er lite kjent blant folk flest, hvis kunnskap om skotsk frigjøring ofte stopper ved filmen Braveheart, der helten William Wallace[1] ble forrådt og henrettet i 1305. Men Bannockburn førte ikke bare Wallaces sak til seier – det varslet også en stor militær endring: infanteriets tilbakekomst som «slagenes dronning» og en del av den «militære revolusjonen» i tidlig moderne tid.
Skottland og England – en gammel historie
Det lar seg ikke enkelt oppsummere de komplekse forholdene mellom de to nabokongedømmene – eller de bitre maktkampene mellom rivaliserende dynastier om den skotske tronen – som lett kan måle seg med intrigene i Game of Thrones. Macbeth skildrer bare en liten episode av denne historien.
Den nordlige delen av De britiske øyer fikk tidlig sin egen identitet gjennom en sammensatt befolkning – Piktlandets folk, celto-romere, irske keltere (Scots) og senere også angelsaksere – og en geografisk selvstendighet. Caledonia, avgrenset fra det romerske Britannia av Hadrians mur fra 100-tallet, ble kontrollert, men aldri fullt integrert i Romerriket. Grensen mellom Skottland og England er en av verdens eldste, med omtrent fastlagt linje tidlig på 1000-tallet, under kongedømmet Alba – et skotsk rike hvis opprinnelse fortsatt er lite kjent.
Les også: Slaget ved Tannenberg / Grunwald (15. juli 1410): Gudenes skumring 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
