Til tross for noen tegn til motstandskraft i møte med ytre press, spesielt siden 2020, forblir Belarus langsiktige økonomiske utsikter overskygget av strukturelle ineffektiviteter, tung avhengighet av Russland og en minkende andel i de globale markedene.
Høsten 2016 arrangerte Emerging Europe, i samarbeid med Den europeiske banken for gjenoppbygging og utvikling (EBRD), en utsiktsanalyse for Belarus. Arrangementet sammenfalt med at landet samme år ble anerkjent av Verdensbanken som én av de ti økonomiene i verden som hadde forbedret seg mest.
Rapporten som ble utarbeidet i forbindelse med arrangementet, understreket at selv om det var behov for flere reformer i landets økonomi og politiske system, var det også positive endringer på gang.
På den tiden så det ut til at Belarus faktisk beveget seg i riktig retning. En ny, ung generasjon entreprenører og embetsmenn søkte inspirasjon mot vest, ikke øst.
Sektorer som IT ble aktivt oppmuntret til å utvikle seg – fri for statlig inngripen – av myndighetene, utenlandske investeringer ble aktivt jaktet på, og selv om landet forble et de facto diktatur ledet av samme leder siden 1994, var det en reell følelse av at endring var på gang, og at landet endelig var klart til å åpne både sin økonomi og sitt politiske system for konkurranse.
Alt dette endret seg i august 2020, etter et valg der landets mangeårige leder, Aleksandr Lukasjenko, nesten garantert tapte til Svjatlana Tsikhanowskaja, kona til en fengslet dissident. Hun fikk lov til å stille til valg fordi, som hun selv uttrykte det, «de anså ikke en enkel husmor som en trussel».
Etter valget, der Lukasjenko påsto å ha vunnet med en lite troverdig 80 prosent av stemmene, ble Belarus kastet inn i økonomisk usikkerhet. Dette ble forverret av en brutal undertrykkelse av opposisjonen, hvor tusenvis av opposisjonelle ble fengslet – mange sitter fortsatt bak lås og slå – samt omfattende vestlige sanksjoner.
Disse sanksjonene var rettet mot viktige eksportvarer, inkludert petroleumsprodukter og kalium, som utgjorde viktige inntektskilder. Innen 2021 hadde EU og USA innført sanksjoner mot statseide foretak og finansinstitusjoner, med mål om å presse regimet økonomisk. Konsekvensene var viste seg raskt: utenrikshandelen forverret seg, inflasjonen steg til tosifrede tall, og den belarusiske rubelen opplevde periodiske devalueringer.
Sanksjoner, tilpasning og økonomisk belastning
Frem til valget i 2020 var Belarus’ økonomi preget av et stort sett intakt sovjetisk system, med tung statlig kontroll over viktige sektorer som industri, petrokjemi og landbruk.
Veksten var treg, med en gjennomsnittlig vekst på rundt én til to prosent årlig fra 2014 til 2019, med betydelig inflasjonspress. Den såkalte «sosiale kontrakten» med staten, der innbyggerne fikk økonomisk stabilitet i bytte mot politisk lydighet, begynte å slå sprekker på grunn av langsom lønnsvekst og synkende levestandarder.
Les også: Polen tar grensegrep mot belarusisk hybridkrigføring
Landets økonomiske modell var i økende grad ute av stand til å levere bærekraftig vekst, ettersom strukturelle svakheter kvelte innovasjon i statskontrollerte sektorer og diversifisering.
Denne stagnasjonen ble synlig i en økende velferdsforskjell sammenlignet med nabolandene i EU, hvor Belarus’ BNP per innbygger falt til rundt 52,5 prosent av EU-gjennomsnittet innen 2022, et nivå som sist ble sett på midten av 1990-tallet.
Den tunge avhengigheten av Russland for energisubsidier og eksportmarkeder forsterket disse utfordringene. Selv om handel med Russland ofte ga en viss beskyttelse, begrenset det også Belarus’ økonomiske selvstendighet.
Omtrent 40 prosent av Belarus’ eksport gikk til Russland før 2020, men denne andelen har siden økt til rundt 65 prosent, noe som illustrerer en utdypet avhengighet ettersom sanksjonene fra Vesten trådte inn.
Selv om noen sektorer, som landbruk og produksjon, har vist motstandskraft, ofte støttet av statlig støtte og omdirigert handel gjennom Russland, vedvarer underliggende problemer.
Prisreguleringer og statlig inngripen har nylig holdt inflasjonen i sjakk, men på bekostning av investeringer. BNP-vekstraten, som nådde 5,5 prosent tidlig i 2024, forventes å avta betydelig, med forventninger om stagnasjon innen 2025 ettersom kapasitetsbegrensninger og pågående sanksjoner bremser vekstutsiktene.
Belarus har også opplevd en betydelig hjerneflukt siden 2020, med entreprenørtalent som har flyttet til utlandet.
BEROC, en ledende belarusisk tankesmie, har kalt dette fenomenet «internasjonalisering», som viser seg gjennom at belarusiske selskaper og ansatte flytter utenlands, etablerer nye kontorer og starter nye virksomheter, hovedsakelig i nabolandene, særlig Litauen og Polen.
Et nytt Belarus
Det åpenbare potensialet til Belarus som ble tydelig i 2016, er imidlertid fortsatt til stede. Hvis landet skulle gjennomgå en demokratisk overgang, kunne det frigjøre betydelig økonomisk potensial på flere områder.
Nøkkelområder med vekstpotensial inkluderer IT, som til tross for politiske utfordringer forblir en av Belarus’ mest lovende industrier. High-Tech Park (HTP) i Minsk har tiltrukket globale kunder, og demokratiske reformer ville nesten sikkert føre til en tilstrømning av utenlandske investeringer og talent, noe som ytterligere ville posisjonere Belarus som et teknologisk knutepunkt i Øst-Europa. Liberalisering av politikk og tettere tilpasning til EU ville samtidig betydelig øke sektorens konkurranseevne og innovasjonspotensial.
Med nesten halvparten av landets areal dedikert til landbruk, ville også Belarus’ landbrukssektor ha nytte av modernisering og bedre markedsadgang.
Les også: Belarus styrker sitt strategiske samarbeid med Kina
Demokratiske reformer vil kunne tilrettelegge for innføring av avanserte landbruksteknikker og åpne nye markeder, spesielt i EU, som for øyeblikket er nærmest stengt. Potensialet for eksport av meieriprodukter, kjøtt og korn kunne økes, gitt landets landbrukspotensial og beliggenhet nær europeiske markeder.
Belarus har også stort potensial innen fornybar energi. Energisikkerhet forblir et kritisk spørsmål, med Belarus som for øyeblikket er avhengig av russisk naturgassimport. Et demokratisk skifte vil kunne åpne døren for investeringer i fornybar energi og infrastrukturutvikling innen vind, sol og biomasse, støttet av EU-finansiering og teknisk ekspertise.
Diversifisering av energimiksen ville ikke bare redusere avhengigheten av Russland, men også tilpasse Belarus til den bredere europeiske grønne politikken.
Selv om de er utdaterte, tilbyr produksjon og tung industri også muligheter for investering. Eksisterende industrier som maskinproduksjon, lastebiler og traktorer vil kunne ha nytte av privatiserings- og moderniseringsinnsats under et nytt politisk system.
Selv om statseide foretak som BelAZ og MAZ for øyeblikket opererer med betydelige ineffektiviteter, vil markedsorienterte reformer og utenlandske investeringer kunne revitalisere disse sektorene og forbedre eksportkonkurranseevnen. Slik restrukturering ville være avgjørende for å opprettholde en levedyktig industriell base midt i skiftende globale markedsdynamikker.
Geopolitiske hensyn
En økonomisk overgang ville også innebære å balansere Belarus’ geopolitiske relasjoner. Mens Russlands økonomiske innflytelse over Belarus har vokst siden 2020, vil muligheten til å engasjere seg med EU og andre internasjonale organer kunne gi en alternativ vei.
Belarus’ fremtidige økonomiske strategi må involvere diversifisering av sine partnerskap for å redusere avhengigheten av russiske subsidier og utvide tilgangen til globale markeder. En slik strategi vil også kreve at man overvinner potensiell russisk motstand mot en vesentlig endring i Belarus’ økonomiske orientering.
Veien til en slik dyptgripende endring, som virket klar i 2016, er imidlertid i dag full av hindringer – ikke minst Lukasjenkos grep om makten.
Strukturelle svakheter i økonomien, inngrodde byråkratiske praksiser og risikoen for russisk intervensjon vil utgjøre betydelige hindringer. Likevel vil den velutdannede arbeidsstyrken, eksisterende industriell kapasitet og kulturelle bånd til Europa, kunne tjene som et grunnlag for økonomisk fornyelse.
Gitt sitt økonomiske potensial, er det ingen grunn til at et demokratisk Belarus ikke kunne følge en bane lik Polen eller de baltiske statene, ved å utnytte reformer for å stimulere vekst og integrering med den europeiske økonomien.
Først, imidlertid, må Lukasjenko gå. Og til tross for de beste anstrengelsene fra Tsikhanowskaja, som leder landets opposisjon i eksil i Litauen, er det for tiden få tegn på at hans avgang er nært forestående.
