Den panamerikanske hovedveien er mer enn et samferdselsprosjekt. Historien om den viser hvordan infrastruktur også formes av sikkerhet, makt og geopolitisk rivalisering.
Kortversjonen
- Den panamerikanske hovedveien strekker seg tretti tusen kilometer og forbinder fjorten land fra Alaska til Ildlandet.
- USA finansierte store deler av utbyggingen av hensyn til egen sikkerhet og for å styrke sin innflytelse i regionen.
- Veisystemet består av nasjonale veier med varierende standard som går gjennom ekstreme og krevende naturforhold.
- Et hundre kilometer langt regnskogområde mellom Panama og Colombia utgjør det eneste bruddet på veiforbindelsen.
- Politisk uenighet, smittevernhensyn, miljøvern og sikkerhetsrisikoer gjør at Darién-gapet fremdeles forblir uferdig.
Tretti tusen kilometer fra Alaska til Ildlandet, gjennom fjorten land og alle klodens klimasoner. Bare én strekning mangler: hundre kilometer med skog mellom Panama og Colombia, og ingen har noen gang klart å fylle dette gapet. Dette hullet er ikke et teknisk problem. Det er den politiske nøkkelen til hele prosjektet.
En nordamerikansk idé
Prosjektet springer ut av en ambisjon som i utgangspunktet ikke handlet om veibygging. Siden Monroe-doktrinen i 1823 har USA betraktet den vestlige halvkule som sin egen innflytelsessfære. Den institusjonelle panamerikanismen tok form mot slutten av 1800-tallet gjennom de panamerikanske konferansene, hvorav den første ble avholdt i Washington i 1889–1890.
Det første konkrete prosjektet var en jernbane: en sammenhengende linje fra New York til Buenos Aires, som ble utredet allerede på 1890-tallet. Prosjektet strandet. Det var bilen som ga ideen nytt liv, og konseptet om en kontinental veiforbindelse ble formelt vedtatt under den femte panamerikanske konferansen i Santiago de Chile i 1923. I 1937 undertegnet fjorten land en konvensjon der hvert av dem forpliktet seg til å bygge sin del av veien.
Det offentlige argumentet var handel og vennskap mellom folkene. Den underliggende begrunnelsen var mer direkte: USA ønsket sikker landveisforbindelse til Panamakanalen og Mellom-Amerika, og utviklingen på 1930- og 1940-tallet – med økende tysk og japansk innflytelse i Latin-Amerika, etterfulgt av verdenskrigen – førte til en kraftig opptrapping av finansieringen. Washington finansierte en betydelig del av utbyggingen av den interamerikanske strekningen fra Mexico til Panama av forsvarshensyn. Veien var et bevisst instrument for amerikansk innflytelse.
Les også: Monroes tilbakekomst: Amerikansk makt, europeisk avmakt
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
USAs rolle i Latin-Amerika: Mellom destabilisering og støtte i kampen mot narkotika 🔒
