Hvordan den europeiske modellen kan fungere som et forbilde for Den transkaspiske regionen.
EUs spede begynnelse, Det europeiske kull- og stålfellesskapet, skapte grunnleggende elementer for energi- og industriutvikling i et felles marked. Den transkaspiske regionen bør følge en lignende modell.
Både politikere og media har nylig snakket mye om Midtkorridoren, eller Den transkaspiske korridoren, en handelsrute fra Sørøst-Asia og Kina til Europa via Kasakhstan, Det kaspiske hav, Aserbajdsjan, Georgia og Tyrkia.
Akademikere hevder at Vesten bør støtte denne Transkaspiske internasjonale transportruten (TITR) som et alternativ til russisk-baserte handelsruter. EU, med sin Global Gateway, hjelper faktisk allerede TITR og har styrket sitt forhold til Kasakhstan siden den russiske invasjonen av Ukraina.
USA styrker samtidig sitt samarbeid med Sentral-Asia gjennom et sikkerhets-, økonomi- og energipartnerskap gjennom C5+1-plattformen. Og Verdensbanken har nettopp identifisert 10 tiltak som kan tredoble handelen gjennom Midtkorridoren innen 2030.
Men hvis Sentral-Asia og den Den transkaspiske regionen generelt (som består av landene i Sentral-Asia og Sør-Kaukasus) ønsker å bli et utviklet og stabilt område, må det følge samme vei som Europa tok for over 70 år siden, ved å integrere nasjonal energi og industriproduksjon før det kan bli en korridor.
EUs spede begynnelse, med sin første overnasjonale organisasjon Det europeiske kull- og stålfellesskapet i 1952, skapte grunnleggende elementer for energi- og industriutvikling i et felles marked. Denne prosessen ble støttet av USA, som fremmet enhet snarere enn splittelse blant europeiske nasjoner (første gang i historien en ekstern makt har fulgt en slik politikk). Nå bør USA og EU gjøre det samme med Sentral-Asia/Den transkaspiske regionen.
Regional, ikke nasjonal interesse
Det Vesten (og, mest av alt) landene i regionen må innse er at i tillegg til fokus på ‘korridorer’ trenger de å fokusere på ‘unioner’, fordi vi for utvikling så vel som handel trenger samarbeid i industriproduksjon og integrering av økonomiske systemer.
Uten regional økonomisk integrering vil nasjonale interesser alltid bli plassert over regionale interesser, og på lang sikt vil nasjonale systemer hindre skapelsen av en transkaspisk union. Uten en slik union vil handelsruter og korridorer til slutt kun hjelpe de to ytterpunktene av broen, Kina og Europa, og ikke regionen i seg selv.
Det andre Vesten og regionen må forstå er at handlinger i dag må følge retorikken, ellers vil politisk vilje forsvinne og med den momentum for overgangen, mens ekstern imperialistisk innflytelse muligens vil ta grep.
Allerede bruker Russland og Kina hybridverktøy som å hindre energiforsyninger (Russland) eller bruke kontroll over sjeldne jordarter som et våpen (Kina), og prøver å skape avhengigheter i Europa. Videre prøver de å utvide sin makt i regionen, til og med konkurrerer mot hverandre, ettersom Moskva fortsatt betrakter regionen som sin bakgård, mens Kina ser Sentral-Asia som en nøkkel del av sitt Belte-og-vei-initiativ.
En ‘overordnet strategi’
En sterkt integrert Sentral-Asia/Transkaspisk-region vil derfor nå to hoved geopolitiske- og geoøkonomiske mål for området, i tillegg til økonomisk utvikling: Å unngå innflytelsessfærer fra utenlandske imperialistiske makter som forsøker å få kontroll over regional utvikling; og å følge den nye æraen av teknologiske- og energirevolusjoner som en av verdenslederne, med sitt store potensial for sjeldne jordarter og sin geografiske posisjon.
For å gjøre dette må landene i området og Vesten fokusere på institusjonell integrering, ikke bare på korridorene som går over deres land som en bro mellom Øst og Vest. Nasjonenes statsledere må komme til enighet med slike realiteter og starte en integrasjonsvei, og EU og USA må bli voksne og støtte dette regionale samarbeidet, som en del av overordnet strategi mot mulige imperier som igjen dominerer verdens kjerneregioner.
Les også: Kontroversiell lov vedtatt i Georgia: Et geopolitisk skifte mot Russland? 🔒
De to søylene i denne overordnede strategien bør være energi- og teknologiintegrering. Det nåværende skjæringspunktet mellom energiovergang, markedskrefter, teknologisk revolusjon og klimaendringer, omskaper verdens energipolitikk i en periode med global uorden og skaper nye muligheter.
Det første praktiske tiltaket fra EU og USA for å skape en Transkaspisk union bør være å støtte disse to grunnleggende områdene av energi- og teknologiintegrering, for å fremme energisikkerhet, motstandsdyktighet i kritisk infrastruktur, og teknologisk utvikling.
For integrering av systemer og infrastruktur kan et skritt være gjenopplivingen av Sentral-Asia Kraftsystem (CAPS). CAPS ble opprettet under Sovjetunionen på 1970-tallet, bestående av kraftnettene i dagens Usbekistan, sørlige Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan, og Turkmenistan. Systemet sikret energiforsyning ved å etablere et regionalt integrert nettverk for både elektrisitetsgenerering og overføring, men alt gikk tapt etter Sovjetunionens fall. EU og USA bør presse på for å gjenopprette slike systemer.
Potensial for fornybar energi
Med tanke på overgang til grønn energi har Den transkaspiske regionen og Sentral-Asia et stort potensial for vind-, sol- og vannkraft som kunne støtte Vestens energibehov.
EUs Global Gateway Initiative on Water, Energy, and Climate i Sentral-Asia viser allerede EUs forpliktelse til å støtte den grønne overgangen i regionen, men mye mer kan gjøres.
EU og USA kunne styrke det transkaspiske regionale samarbeidet ved å fokusere på noen nøkkelområder innen fornybar energi. EU kan skape noe lignende USAs C5+1 diplomatiske plattform, men også til USAs Økonomiske motstandsdyktighetsinitiativ i Sentral-Asia (ERICEN), lansert i 2022, som øremerker 25 millioner amerikanske dollar til å finansiere handelsruter, utvide investeringer og støtte regional tilknytning gjennom økonomiske og energiprogrammer.
Les også: Sentral-Asias stille fremvekst
På det teknologiske nivået er regionen i Sentral-Asia ennå ikke særlig godt avansert. Ifølge Global Innovation Index fra Verdensorganisasjonen for åndsverk, er de mest avanserte landene i regionen, Kasakhstan og Usbekistan, bare på 81. og 82. plass globalt, mens ifølge Det Internasjonale Energibyrået (IEA) er omlag 75 prosent av teknologiene som trengs for å oppnå utslippsfri energi ennå ikke oppfunnet.
EU og USA vil kunne støtte regionen i teknologisk utvikling for energiovergang, gjennom ulike initiativer. Først og fremst med teknologioverføring: Legge til rette for overføring av teknologisk ekspertise, kunnskap, og beste praksiser fra EU og USA gjennom partnerskap, kapasitetsbyggingsprogrammer og lignende tiltak. Dette kan også oppmuntre til kapital- og ekspertiseoverføringer, noe som fører til gjensidige fordeler og økonomisk vekst.
Et transkaspisk energi- og industriforbund
Men det avgjørende punktet for energiovergang og teknologiutvikling og støtte for regional integrering som skjedde i Europa på 1950-tallet, vil være teknologioverføring for å prosessere sjeldne jordarter på industriell skala.
På denne måten vil regionen, rik på sjeldne jordarter, ikke bli tvunget til å sende mineraler til Russland og Kina for å bli prosessert og deretter solgt videre til vestlige markeder, men bli knutepunktet i forsyningskjeden, og i fremtiden også i verdikjeden, for energiovergangen.
Hvis de transkaspiske landene forstår dette, vil de kunne bli nøkkelspillere i energiovergangen, ikke bare en bro mellom Øst og Vest gjennom Midtkorridoren.
Å skape den første Transkaspiske regionale unionen, i form av et ‘Transaspisk energi- og industriforbund’ (med sjeldne jordarter i stedet for kull og kanskje kabler i stedet for stål) ville være den perfekte starten.
EU og USA må gripe øyeblikket for å støtte en slik utvikling og begynne å slå tilbake mot Russland og Kinas hybridkrigføring, spesielt i energiteknologisektoren, og deres imperialistiske ønsker om ekspansjon i hele regionen.
Valget i Russland: Geopolitisk statusrapport, del 5: Maktskifte og identitetssøk i Sentral-Asia 🔒
