Etter pogromen i 1955 sto Istanbuls Rûm-samfunn overfor et brutalt valg: forsvinne i stillhet – eller forlate byen som formet dem. Dette intervjuet følger valgene, sårene og strategiene som holdt et folk gående.
Gjennom sin doktorgradavhandling på de første bysantinerne undersøkte historikeren Anna Theodorides hvordan den greske befolkningen (Rûm) i Bysants (Istanbul) ble rammet og formet av pogromen i september 1955. Hun har nå utgitt en bok på fransk om temaet.
Boken, som oversatt til norsk er titulert «Å dra eller bli – grekernes dilemma i Istanbul etter pogromen i 1955» bygger på en omskrevet versjon av hennes doktoravhandling på 560 sider. Den ble til etter en rekke foredrag Theodorides holdt om temaet for grekere i diasporaen. Ved å gå systematisk gjennom spørsmålene hun hadde fått under disse møtene, ønsket hun å lage en allment tilgjengelig bok, skrevet enklere og forståelig for alle.
Geopolitikas franske partnerpublikasjon, Revue Conflits, har satt seg ned med Anna for å få et innblikk i boken hennes og en gjennomgang av funnene.
– Hvem er grekerne i Istanbul som du skriver om?
– Grekerne i Istanbul kaller seg Rûm Polites. De ser seg selv som direkte etterkommere av bysantinerne. Ordet Rûm kommer fra Roma (siden Bysants ble regnet som det østlige romerske imperiet), og Polites stammer fra Polis, «Byen», altså Konstantinopel – dagens Istanbul. Istanbul betyr bokstavelig talt «mot Byen» (Stin Polis).
– De definerer seg derfor som de siste bysantinerne, de siste forvalterne av sporene etter det osmanske riket og dermed av den bysantinske arven. For dem er tilhørigheten og identiteten deres Istanbul – verken Tyrkia eller Hellas. Hellas kjenner de lite til, bortsett fra å besøke slektninger som ble utvekslet dit i 1923. Men hjertet, historien og kulturen deres hører hjemme ved Bosporos’ bredder.
– I dag teller de bare rundt 1 500 personer. De utgjør en nasjonal minoritet som ble anerkjent i Lausanne-traktaten i 1923. Traktaten fastsatte en obligatorisk befolkningsutveksling mellom Hellas og Tyrkia, men grekerne i Istanbul ble unntatt. Kun de som hadde bodd i byen før 30. oktober 1918, fikk bli. På den andre siden beholdt Hellas en muslimsk minoritet i Vest-Thrakia – det var den juridiske motvekten. Men identitetsmessig kjenner Rûm Polites seg ikke helt igjen i betegnelsen «grekerne i Istanbul».
– Etter hvert ble alle artiklene i traktaten som skulle beskytte dem, gradvis brutt – under prosessen med tyrkifisering og islamisering som startet med Ungtyrkerne og ble videreført av Atatürk.
– De som fortsatt bor i Istanbul, har tyrkisk statsborgerskap og er dermed ikke grekere juridisk sett. De som forlot byen etter 1955, gjorde det under vanskelige forhold. Noen fikk en ny nasjonalitet, men det var sjelden – de fleste var tyrkiske borgere. De som beholdt gresk statsborgerskap, fikk bli til 1964, da de kollektive utvisningene begynte. Da ble de tvunget til å dra.
– Hvilken plass hadde de i Istanbuls samfunn i 1955?
– Sosialt representerte de et urbant, velutdannet og flerspråklig handelsborgerskap, godt integrert i bylivet. Mange eide butikker langs hovedgaten Péra – dagens Istiklal Caddesi, som går gjennom Taksim, Galatasaray og Tünel.
– Dette var den gang Istanbuls kosmopolitiske og handelsmessige kjerne, der jøder, armenere, grekere og muslimer levde side om side. Grekerne bodde ikke bare i Péra; de fantes også nær de bysantinske murene, i områder som Yedikule, langs Det gylne horn, rundt patriarkatet og flere greske menigheter – særlig Jomfru Maria av Blachernes. De bodde også på den asiatiske siden av byen. Kort sagt: en spredt, men fast forankret tilstedeværelse i et fortsatt kosmopolitisk samfunn.
Les også: Hellas’ storstrategi 🔒
– Demografisk ser man siden 1923 en jevn nedgang i den greske befolkningen i Istanbul – en reell utblødning. Ifølge folketellingen i 1955 var det 79 691 gresktalende personer, men det betyr ikke at alle var ortodokse. De tyrkiske statistikkene oppga ikke religion. Blant disse gresktalende fantes det jøder og katolikker, men flertallet var ortodokse.
– Og etter 1955?
– Etter hendelsene i 1955 utviklet det seg ulike overlevelsesstrategier. Grekerne begynte å flytte ut fra tydelig «ortodokse» nabolag – der de var synlige rundt menigheter, skoler og foreninger – og bosatte seg i mer blandede områder.
– Dette var ikke assimilasjon, men en form for tilsløring. De endret ikke nødvendigvis navn, men valgte å ikke leve åpent som samlet minoritet for å unngå konflikter.
– Du beskriver et urbant og utdannet miljø, men hva med de mer beskjedne lagene?
– Jeg har for eksempel møtt folk ved aldershjemmene i Balıklı og Yedikule. De var som regel arbeidere, garvere, syersker og håndverkere. De snakket lite gresk, fordi de sluttet på skolen tidlig og hovedsakelig arbeidet sammen med muslimer.
– Formidlingen av språk og kultur avhang av familien og skolen. Noen gikk på de viktigste greske minoritetsskolene: Zografeion for gutter og Zappeion for jenter. I disse skolene ble naturfag undervist på gresk, mens humaniora og samfunnsfag var på tyrkisk. Mange snakket derfor flytende tyrkisk, særlig når gresk ikke lenger ble brukt hjemme.
– Så ikke alle Rûm hadde gresk som språk hjemme?
– Nei, ikke nødvendigvis. I begynnelsen ja, men over tid – særlig med den kulturelle ensrettingen – gikk mange over til tyrkisk. Det er et vanlig fenomen: bor man lenge i et land, mister man morsmålet. Men for dem er dette spesielt, for de bor ikke i et vertsland – Istanbul er deres egen hjemby. Å snakke tyrkisk er naturlig for dem, slik gresk er det for andre.
– I virkeligheten befinner de seg i et mellomrom: verken helt tyrkere eller helt grekere, men Rûm. Deres identitet er altså fullt ut istanbulistisk. De ser seg som tyrkiske borgere, men med dype bysantinske røtter.
– I hvilken historisk kontekst oppstod pogromene i 1955?
– Det finnes to forklaringer. På det internasjonale planet handler det om Kypros-spørsmålet: På 1950-tallet krevde de greske kypriotene sterkere tilknytning til Hellas. Den daværende tyrkiske statsministeren, Adnan Menderes, brukte denne spenningen til å gå til angrep på grekerne i Istanbul, fremstilt som «indre fiender».
– Dette er den offisielle forklaringen: en reaksjon på Kypros-krisen. Men for grekerne i Istanbul inngår hendelsene i 1955 i en lengre prosess av etnisk og religiøs homogenisering som startet allerede i 1923. Denne prosessen hadde vist seg tidligere: i 1942, med tvangsinnkallingen av menn mellom 20 og 40 år til den tyrkiske hæren, og samme år med Varlık Vergisi – en formuesskatt som i praksis rammet ikke-muslimer hardest.
– Pogromene i september 1955 rettet seg først og fremst mot grekerne, men også mot armenere og jøder. Selv muslimer ble rammet av følgene. Deretter, i 1964, kom en ny fase: de kollektive utvisningene. Den tyrkiske staten opphevet da oppholdstillatelsene som hadde vært gyldige siden Ankara-avtalene av 1930, og tvang tusenvis av grekere født i Tyrkia til å reise til Hellas – et land de ofte ikke kjente. Dette markerer det endelige sammenbruddet for Istanbuls greske samfunn. Mitt arbeid viser likevel at 1955 ikke bare var en episode, men starten på en ny voldsbølge: 1955–1958 med de første utvisningene, og 1964 som høydepunktet.
– Du nevnte «den store frykten». Kan du utdype hva som skjedde?
– Ja. I løpet av én eneste natt samlet mer enn 100 000 mennesker seg i gatene.
På 1950-tallet angrep den gresk-kypriotiske paramilitære gruppen EOKA britiske institusjoner på Kypros, som da var underlagt Commonwealth. Men fordi tyrkisk-kyprioter ofte samarbeidet med britene – særlig i politiet og hæren – ble også tyrkisk-kyprioter rammet av disse angrepene.
Les også: Det tyrkiske Kypros’ geopolitiske kollaps
– For eksempel, i juni og juli 1955 ble det gjennomført to bombeangrep mot en politistasjon i Nikosia, der 14 tyrkisk-kypriotiske politifolk ble såret og én drept. Disse angrepene, som EOKA tok på seg ansvaret for, var ikke direkte rettet mot tyrkisk-kyprioter, men mot britene.
– Statsminister Adnan Menderes utnyttet så denne hendelsen for å nøre opp under nasjonalistisk retorikk: «Se hvordan de behandler våre tyrkisk-kypriotiske brødre, mens vi her i Istanbul beskytter de privilegerte grekerne.» Bak dette offisielle narrativet er det imidlertid klart at hendelsen ble brukt som påskudd for å fortsette den etniske ensrettingen.
– Så disse uttalelsene utløste et slags kollektivt spontant hysteri?
– Kollektivt, ja – men ikke spontant. Det var ikke et plutselig utbrudd: det var planlagt. Myndighetene hadde lister over alle forretninger og boliger som tilhørte ikke-muslimer i Istanbul. Da folkemengdene ble samlet på Taksim, ble lastebiler sendt ut over hele byen for å oppsøke disse adressene – for å slå, plyndre og voldta.
– Var dette styrt av myndighetene? Av det lokale politiet?
– Politiet var til stede, men så en annen vei. Alt tyder på at det hele ble iscenesatt av det som i Tyrkia kalles «den dype staten» – etterretningstjenesten, deler av statsapparatet, diplomatiet – en stat i staten.
– Og jeg vil understreke: lignende mekanismer fantes også i Hellas (parakratos). Jeg presiserer det flere steder i notene: dette er ikke en ensidig antityrkisk tolkning, men en analyse av et statlig maktsystem man finner flere steder.
– Hva avslører hendelsene i 1955 om Istanbuls samfunn?
– 1955 markerer slutten på kosmopolitismen. Det er det siste glimtet av et Istanbul som mosaikk. Etter september sto grekerne i Istanbul overfor et valg: å bli og holde ut (til prisen av taushet og overlevelsesstrategier), eller å dra og vitne utenfor. Å bli innebar å ikke snakke åpent om det som hadde skjedd, og å ta i bruk ulike former for skjuling – noe jeg har dokumentert inngående.
– Hvem dro, og hvem ble igjen?
– Det er vanskelig å si – til dags dato finnes ingen pålitelige tall. Verken ved den greske ambassaden i Istanbul eller i det greske utenriksdepartementets arkiver har jeg funnet data om visumsøknader, og heller ikke tyrkiske tall over utreisetillatelser. Vi vet at de kollektive utvisningene kom i 1964 – det er dokumentert. Men allerede i 1955 begynte folk å forlate byen. For meg er 1955 det virkelige vendepunktet: Istanbul slutter å være et miniatyrbilde av det osmanske riket, med sitt mangfold av trosretninger og etniske grupper.
– Kan du fortelle om hvordan du gikk frem i undersøkelsen?
– Utgangspunktet mitt var enkelt: «Hva opplevde du under hendelsene i september?» I 2005, ved femtiårsmarkeringen, ble det holdt en minneseremoni i Istanbul. En dommer, Fahri Çoker, som hadde ledet den første rettssaken etter opptøyene, hadde bevart arkiver som viste at pogromen var planlagt – ikke bare et tilbakeslag fra Kypros-konflikten.
Les også: Famagusta: Mitt kongerike for Jerusalem 🔒
– Ved testamente donerte han disse dokumentene til Tarih Vakfı (Stiftelsen for historie), en uavhengig organisasjon som sto mer fritt fra det offisielle narrativet. Stiftelsen oppfattet dette som en dokumentarisk bombe og arrangerte en utstilling i galleriet Karşı Sanat: fotoserier som viste folkemengdene, marsjrutene, ødeleggelsene – bilder som aldri tidligere hadde vært vist i Tyrkia (inntil da kjente man hovedsakelig til fotografiene til Kaloumenos, patriarkatets fotograf, som ble spredt i Hellas).
– Blant motivene så man blant annet Zappeion, den greske minoritetsskolen. Det måtte settes inn stridsvogner for å stanse opptøyene – derfor vises tanks på enkelte bilder. Dagen etter var Péra-gaten (Istiklal Caddesi) forvandlet til et kaos av tekstiler og varer – særlig greske butikker var blitt rammet.
– Hvem besøkte utstillingen?
– Fremfor alt de «dannede»: forleggere, journalister, lærere ved minoritetsskoler, advokater. Samtidig publiserte den tysk-tyrkiske historikeren Dilek Güven et makroperspektiv på 1955-hendelsene, der hun viste planleggingen bak, basert på disse arkivene.
– De dannede tok opp igjen dette narrativet: «Vi er de siste overlevende etter en tragisk natt, som inngår i en lengre prosess.» Det er det jeg kaller den kollektive minnet om undertrykkelsen.
– Og hva med dem som ikke gikk på utstillingen?
– Da vendte jeg meg mot de «tause». Hver fredag gikk jeg til Blachernes-klosteret (Ayvansaray, nær Det gylne horn): gudstjeneste, deretter samtaler i prestegården for å rekruttere intervjuobjekter. Jeg oppsøkte også folk gjennom yrker med mye kontakt – renserier, frisører – og fant til slutt et svineslakteri, det eneste i Istanbul, i Dolapdere, ved en bensinstasjon. Det var et levende samlingspunkt for Rûm-miljøet; der gjorde jeg mange intervjuer i bakrommet.
– Der skilte fortellingene seg fra de dannedes versjon. Først taushet: «Gå til Vasiliadis, han kan fortelle deg bedre enn jeg.» Så, i en-til-en-samtaler eller i grupper, begynte ordene å komme: 1955 var bruddet. Etter det flyttet man, forlot synlige nabolag, spredte seg til blandede områder – og de som hadde råd, dro.
– Hvor dro de som forlot Istanbul?
– Ikke bare til Hellas. Mange reiste via Pireus og tok derfra båter til USA, Canada, Australia eller Argentina. Jeg møtte et lite mikrosamfunn i Frankrike (to tilfeller). Andre dro til Tyskland. I boken følger jeg sporene etter disse «uovervinnelige».
– Hva med dem som ble igjen – var de hovedsakelig folk med mer beskjedne kår?
– Ikke nødvendigvis. Det emosjonelle båndet til Istanbul og Bosporos veier tungt. Å dra var for mange å erkjenne nederlag – å innrømme at «tyrkifiseringen» (eller heller omdannelsen på deres bekostning) hadde vunnet frem. Å bli var å holde ut, med usynlighet som pris.
– Derfor sier jeg: å bli for å stå imot. De satset på tilpasningsstrategier – lav profil, usynlighet, unnvikelse. Jeg har blitt kritisert for å kalle det «motstand», siden den verken er væpnet eller åpenlyst. Men det er en motstand gjennom livets kontinuitet – uorganisert, stilltiende, lavmælt.
Les også: Mellom Øst og Vest: Tyrkias kulturelle kamp gjennom “hvite” og “brune” øyne 🔒
– Her bygger jeg på James C. Scott (Domination and the Arts of Resistance: Hidden Transcripts), som viser hvordan undertrykte grupper (slaver, bønder osv.) utvikler «skjulte fortellinger» – diskrete, men virksomme former for motstand. Dette er nettopp den typen motstand vi ser her – ikke en væpnet kamp som i Palestina eller PKK. For dem er det å bli værende selve formen for å gjøre motstand.
– De som dro, bar derimot ofte med seg traumet fra september. Mange ønsket å glemme, noen ble sterkt antityrkiske eller islamfiendtlige og nektet lenge å vende tilbake til Istanbul – særlig de unge som dro i 20-årsalderen i 1955. Andre utførte et bemerkelsesverdig minnearbeid: å forstå hvor de kom fra, møte traumet og overvinne det. For noen ble Athen et tilfluktssted – eller et sted for motminne.
– Hvordan ble de mottatt i Hellas?
– Ganske dårlig. De ble gjort narr av, kalt «tyrkerspirer» (turkospori), og utsatt for trakassering på skolen. De måtte stadig bevise at de virkelig var grekere. I motsetning til det heroiske bildet de hadde håpet på, kom de til et Hellas på 1950-tallet som fortsatt bar preg av borgerkrigen (avsluttet i 1949) og en ny politisk sammensetning med pro-vestlig orientering (amerikansk, britisk og fransk støtte). Athen ble omformet for å fremstå som hellenismens vugge: enkelte symboler oppfattet som «osmanske» forsvant, torg ble bygd om.
– I møte med denne situasjonen måtte grekerne fra Istanbul finne nye strategier: dempe aksenten, håndtere den tyrkiske kulturarven, finne sin plass som nyankomne. De tok igjen gjennom utdanning, oppfinnsomhet og entreprenørskap. Da de utviste fra 1964 kom (de greske statsborgerne født i Istanbul), ble de tatt imot av dem fra 1955, som allerede hadde etablert strukturer: foreninger, hjelpenettverk, yrkesmessig integrering, registre over etterlatte eiendeler, tilgang til trygd, pensjoner osv.—alt det den greske staten egentlig ikke gjorde.
– Geografisk sett slo 1955-ankommerne seg hovedsakelig ned i sentrale deler av Athen: Abelokipi, Place des Amériques, Kolonaki, Sigrou. I 1964 vokste nye områder fram: Nea Smyrni og Palaio Faliro (på jakt etter havutsikt, som et ekko av Istanbul). Ankommerne fra 1955 dannet de første foreningene; de fra 1964 bygde videre på dem.
– Finnes det tall på hvor mange som flyktet til Athen i 1955?
– Nei. Ingen presis offisiell folketelling. Man snakker av og til om rundt 50 000 i dag (inkludert etterkommere), men det er uklart: man skiller ikke mellom grekere fra Konstantinopel og grekere fra Lilleasia (Smyrna osv.), eller mellom bølgene i 1955 / 1964 / 1974.
– Og av de 79 691 gresktalende i Istanbul i 1955 – vet man hvor mange som dro?
– Heller ikke det. Derfor er kvalitativ forskning så viktig: den forsøker å rekonstruere livsforløp i fraværet av fullstendige data.
– Så arbeidet ditt fokuserer på konstantinopolitanske grekere?
– Ja: grekerne fra Istanbul, både de som dro og de som ble – for 1955 reiser det avgjørende spørsmålet: å dra eller bli. Og jeg vil understreke: de så ikke på seg selv som passive ofre. I 1955 sa mange: «Nok. Jeg tar livet mitt i egne hender. Jeg nekter å vente på neste slag i ansiktet.» Hver beslutning – å bli eller å dra – var et aktivt valg.
– Deretter utviklet de strategier. Å bli: finne et nytt fotfeste, sende penger til Hellas, flytte til blandede nabolag, sende barna til andre skoler (amerikanske osv.), gli inn blant muslimene. Å dra: avvise stigmaet noen grekere i Hellas satte på dem («tyrkerspirer»), hevde en bysantinsk stolthet – «vi er de siste bysantinerne». Kort sagt, 1955 var et vendepunkt: man gikk bort fra fatalisme, man handlet – individuelt – og summen av disse valgene danner den kollektive historien.
– I avhandlingen din – og i boken som springer ut av den – har du gjort feltarbeid flere steder. Kan du si litt mer om hvordan du gikk frem?
– Ja. Undersøkelsen begynte i Istanbul blant dem som ble igjen. Jeg forsøkte å forstå hvilket handlingsrom de hadde. Deretter dro jeg til Hellas, fordi jeg innså at mange hadde reist. Spørsmålene mine var da: Hvem drar? Hvem blir? Hvordan drar man? Med hvilke ressurser? Hvordan dra uten å etterlate spor? For alt dette skjedde i full diskresjon. Så oppdaget jeg at det ikke bare var Athen, men også Thessaloniki. Jeg dro dit også.
Les også: Tyrkisk intellektuell: – Nasjonalisme og nepotisme lammer Tyrkia 🔒
– Hele arbeidet mitt bygger derfor på et triangel: Istanbul – Athen – Thessaloniki. Thessaloniki ligger nord i Hellas og er Balkans historiske hovedstad. Og i motsetning til Athen, hvor grekerne fra Istanbul ble dårlig mottatt, ble de i Thessaloniki tatt svært godt imot. Det er talende: det finnes bare én forening for grekere fra Istanbul i denne byen, noe som viser at de ble integrert uten problemer.
– Kan dette forklares av byens sosiale sammensetning?
– Ja, Thessaloniki var mindre enn Athen, og hadde færre innbyggere på 1950-tallet, men viktigst av alt – den har alltid vært en flyktningby. Armenere, folk fra befolkningsutvekslingen etter 1923, og så videre. Denne tradisjonen for å ta imot mennesker er en del av byens sosiale struktur. Grekerne fra Istanbul fant sin plass der uten vanskeligheter, og de er svært fornøyde med det.
– I kjølvannet av pogromen, hvordan ble disse hendelsene dokumentert og kjent for verden?
– Allerede i 1955 dekket enkelte medier hendelsene. Det kom blant annet en artikkel i Paris Match og flere internasjonale oppslag. Men nøkkelrollen ble spilt av Dimitris Kaloumenos, den offisielle fotografen til patriark Athenagoras. Han fotograferte opptøyene i september før han ble arrestert. Han rakk akkurat å sende filmrullene til en gresk journalistkollega i Tyrkia, som klarte å krysse grensen og spre bildene over hele verden. Kaloumenos ble senere fengslet, og deretter utvist i januar 1958.
– Vel etablert i Athen, skapte han et minnesenter ved å utgi bildene på egen hånd og finansiere trykkene selv. Bildene hans er uvurderlige, men materialet fra Tarih Vakfı-stiftelsen er også avgjørende: de viser tydelig hvordan opptøyene ble planlagt av etterretningstjenesten.
– Finnes det et offisielt tall på ofrene?
– Ifølge tyrkiske myndigheter var det 11 døde, mens historikeren Vryonis anslår 37.
Men utover tallene handlet det om massive voldtekter, lynsjinger og vanhelligelser av kirkegårder. De seksuelle overgrepene, særlig, har satt dype spor hos de overlevende. Samtidig må det sies at muslimske naboer hjalp mange grekere med å gjemme seg.
– I Yedikule, Balıklı og nabolagene langs den bysantinske bymuren tok flere tyrkere imot greske familier eller avverget pøbelangrep. Noen hengte opp det tyrkiske flagget i vinduet for å beskytte naboene. Flagget beskyttet – både symbolsk og konkret.
– Den første skissen jeg tegnet, bygger faktisk på fortellingen til et tyrkisk vitne, Tayfun, som bodde i Bakırköy. Han beskrev gaten fylt med vrakgods morgenen 7. september, stridsvogner foran den greske kirken, og naboer som beskyttet grekerne ved å si at det «ikke var noen her, bare muslimer». Denne tegningen oppsummerer alt: volden, men også solidariteten.
Giovanni Giustiniani – mannen som nesten reddet Konstantinopel 🔒
