Religion, i alle sine former – kristendom, islam, hinduisme, jødedom, buddhisme og andre trosretninger – er en grunnleggende del av mange folkeslags kultur og identitet. Religion er ofte tett sammenvevd med etniske og nasjonalistiske spørsmål og har igjen blitt en sterk drivkraft bak politisk mobilisering og konflikter. Den gir et ideologisk grunnlag for politisk handling, både nasjonalt og internasjonalt, og påvirker dermed staters utenrikspolitikk og forholdet mellom dem.
Kortversjonen
- Religion spiller en økende og avgjørende rolle i dagens geopolitikk ved å påvirke internasjonale allianser og konflikter.
- Forholdet mellom Ukraina og Vatikanet har dype historiske røtter som strekker seg tilbake til Kyivriket og Brestunionen i 1596.
- Det religiøse landskapet i Ukraina har endret seg markant med redusert oppslutning om ortodokse strukturer og økt støtte til Den ortodokse kirken i Ukraina.
- Etter den russiske fullskalainvasjonen har de bilaterale forbindelsene til Den hellige stol fått en sterk humanitær og diplomatisk dimensjon.
- Vatikanets innsats for å få hjem deported ukrainske barn og oppnå fred har blitt sentrale samarbeidspunkt med ukrainske myndigheter.
Religion spiller en betydelig, men ofte undervurdert rolle i dagens geopolitikk. Den er ikke lenger begrenset til rent åndelige spørsmål, men påvirker aktivt internasjonale relasjoner, konflikter og allianser. Dermed har den blitt en sentral faktor i verdenspolitikken.
Religiøs fundamentalisme, kombinert med økende sosial splittelse, skaper nye spiraler av ustabilitet. Disse forsterker demografiske kriser og konflikter knyttet til klimaendringer, tilgang til naturressurser og utnyttelsen av dem.
Militære, økonomiske og religiøse kriger ryster den internasjonale ordenen. De utløser omfattende endringer, skjerper den strategiske rivaliseringen og øker faren for en politisk og militær opptrapping.
Dette er blant de sentrale faktorene og strukturelle drivkreftene som Det italienske instituttet for strategiske studier «Niccolò Machiavelli» undersøker gjennom et forskningsprogram om maktforhold og strategiske utviklingstrekk i det 21. århundrets internasjonale politikk.
Beskyttelse av humanitærretten og arbeidet for fred i forholdet mellom Ukraina og Vatikanet
Den hellige stol opprettet diplomatiske forbindelser med Ukraina 8. februar 1992, få måneder etter at landet erklærte sin uavhengighet. Forholdet mellom Ukraina og den katolske verden begynte imidlertid ikke med selvstendigheten i 1991. Røttene strekker seg tilbake til Kyivriket (Kyivan Rus), kristningen i 988 og den senere utviklingen av den østlige og vestlige kristendommen. For å forstå dagens forhold mellom Ukraina og Den hellige stol er det avgjørende å trekke frem Brestunionen i 1596. Gjennom denne gjenopprettet deler av det kirkelige hierarkiet i Kyiv-metropolitten kirkefellesskapet med Roma, samtidig som de beholdt den bysantinske ritusen. Denne historiske prosessen la grunnlaget for den ukrainske gresk-katolske kirkens tradisjon, som er et av de fremste eksemplene på hvordan en østkirkelig tradisjon har blitt bevart innenfor det katolske kirkefellesskapet.
Les også: Den gresk-katolske kirken og Ukraina-krigen 🔒
«Den hellige stol opprettet diplomatiske forbindelser med Ukraina 8. februar 1992, få måneder etter at landet erklærte sin uavhengighet.»
Det religiøse mangfoldet i dagens Ukraina
En landsomfattende undersøkelse gjennomført av Razumkov-senteret mellom 22. og 29. november 2025, blant 2 009 voksne i de delene av Ukraina som ikke omfatter Krimhalvøya og de russisk-okkuperte områdene av Donbas, viste at 70,3 prosent av de spurte beskrev seg selv som troende. Tilsvarende andel var 68 prosent i 2024, 70,5 prosent i 2023 og 74 prosent i 2022. Undersøkelsen har en teoretisk maksimal feilmargin på 2,3 prosentpoeng, men resultatene må vurderes i lys av de omfattende befolkningsforflytningene krigen har medført. Det er også store regionale forskjeller i religiøsitet. I Vest-Ukraina oppgir 86 prosent at de er troende, mot 70,7 prosent i de sentrale områdene, 63,2 prosent i sør og 53,7 prosent i øst. Ifølge Razumkov-senteret identifiserte 58,3 prosent av de spurte seg som ortodokse i 2025, 11,8 prosent som gresk-katolikker, 2,6 prosent som protestanter eller evangeliske kristne og 1,2 prosent som romersk-katolikker. Samtidig beskrev 10,1 prosent seg ganske enkelt som kristne, mens 15,5 prosent oppga at de ikke tilhørte noe trossamfunn. Den regionale fordelingen gir ytterligere innsikt i landets religiøse sammensetning. I vest utgjør ortodokse 44,9 prosent, mens gresk-katolikker utgjør 39,8 prosent og romersk-katolikker 2,7 prosent. I de sentrale områdene er andelen ortodokse 67,4 prosent, mot 60,6 prosent i sør og 55,8 prosent i øst. I sør beskriver dessuten 22,8 prosent av de spurte seg ganske enkelt som kristne. Det religiøse landskapet har gjennomgått betydelige endringer de siste tolv årene. Andelen innbyggere som identifiserer seg som ortodokse, har falt fra 70 prosent i 2014 til 58 prosent i 2025, mens andelen gresk-katolikker har økt fra 8 til 12 prosent. I 2025 oppga 29 prosent av de spurte at de var medlemmer av et bestemt trossamfunn, mot 16 prosent i 2020.
Les også: Moskva-lojal biskop fratatt statsborgerskapet
Den ortodokse kirken i Ukraina og endringene i det ortodokse kirkelandskapet
Opprettelsen og konsolideringen av Den ortodokse kirken i Ukraina (OCU) har endret landets kirkelige struktur grunnleggende. Da Det økumeniske patriarkatet i Konstantinopel anerkjente kirkens autokefali, det vil si kirkelige selvstendighet, i 2019, markerte det et brudd med den tidligere kirkelige ordningen. Razumkov-undersøkelsen fra 2025 viste betydelig oppslutning om OCU. I en undersøkelse gjennomført i april og mai samme år oppga 38,9 prosent av hele utvalget at de tilhørte kirken. Dette tilsvarte 64,8 prosent av de ortodokse respondentene som spesifiserte hvilken kirke de tilhørte. Samtidig oppga 6,8 prosent av hele utvalget at de tilhørte Den ukrainske ortodokse kirken, som i undersøkelsen ble knyttet til den tidligere strukturen under Moskva-patriarkatet, mens 13,1 prosent ganske enkelt beskrev seg som ortodokse.
Den ukrainske gresk-katolske kirken: Den viktigste kirkelige forbindelsen til Roma
Den ukrainske gresk-katolske kirken (UGCC) har en helt særegen posisjon. Den er katolsk gjennom sitt kirkefellesskap og sin anerkjennelse av pavens autoritet, men tilhører samtidig den bysantinske tradisjonen. Kirken har bevart sin egen østkirkelige identitet innen liturgi, åndelig liv, kirkerett og kultur. Kirkens overhode er storerkebiskop Svjatoslav Sjevtsjuk, en sentral skikkelse i dialogen mellom Ukraina, Den hellige stol og den østlige kristenheten.
Les også: Overhodet for den ukrainske gresk-katolske kirken sier krigen en skam for menneskeheten
Den latinske kirken i Ukraina
Ved siden av den gresk-katolske kirken finnes den latinske katolske kirken. Den utgjør en tallmessig minoritet, men har historisk spilt en viktig rolle, særlig i de vestlige regionene og i samfunn med polske, ungarske og sentraleuropeiske røtter. I 2025 utgjorde romersk-katolikker 1,2 prosent av befolkningen målt etter religiøs tilhørighet, mens andelen i vest var 2,7 prosent. Den latinske kirken er en anerkjent del av den katolske tilstedeværelsen i Ukraina og representerer en av de viktigste sidene ved forholdet mellom Den hellige stol og den ukrainske staten. I juli 2026 ledet erkebiskop Paul Richard Gallagher en pavelig delegasjon til Ukraina i forbindelse med 35-årsjubileet for gjenopprettelsen av den latinske katolske kirkens strukturer. Besøket knyttet den kirkelige markeringen til Vatikanets fredsdiplomati.
Pave Johannes Paul IIs besøk i Ukraina i 2001
En avgjørende begivenhet i det moderne forholdet mellom Ukraina og Den hellige stol var pave Johannes Paul IIs besøk i Ukraina i juni 2001. Paven plasserte uttrykkelig Ukraina innenfor Europas historiske og åndelige fellesskap. Dermed bidro han til å styrke forståelsen av Ukraina som et geopolitisk område der den østlige kristne tradisjonen og den vestlige katolske tradisjonen ikke nødvendigvis måtte oppfattes som motsetninger. Etter 2014, og i langt større grad etter Russlands fullskalainvasjon 24. februar 2022, har de bilaterale forbindelsene fått en tydelig humanitær og diplomatisk dimensjon, i tillegg til den religiøse. Den hellige stols prioriteringer har omfattet støtte til sivilbefolkningen, krigsfanger og ukrainske barn som er deportert av Russland, ført ut av hjemlandet og plassert hos russiske familier gjennom ulovlige adopsjoner og tvungen russifisering. Arbeidet har også vært rettet mot å skape forutsetninger for en varig stans i kamphandlingene. I 2026 uttrykte Ukrainas utenriksdepartement offisielt takknemlighet for Den hellige stols bidrag til å få ukrainske barn hjem, rehabiliteringen av dem og ulike humanitære tiltak. Den 22. september 2026 møtte utenriksminister Andrij Sybiha kardinal Pietro Parolin, Den hellige stols statssekretær, i New York, på sidelinjen av FNs generalforsamling. Sybiha fremhevet tilbakeføringen av barna og den diplomatiske innsatsen for å avslutte krigen som hovedtemaene for samtalen.
Les også: Hvorfor og hvordan Russland fengsler sivile i Ukraina
Vatikanets humanitære diplomati som det viktigste samarbeidsområdet
Den 16. mars 2026 hadde pave Leo XIV en telefonsamtale med president Volodymyr Zelenskyj. De drøftet den humanitære situasjonen, det akutte behovet for hjelp til befolkningen, tiltak for å få krigsfanger løslatt og mulighetene for å stanse kamphandlingene og oppnå det Den hellige stol omtaler som en «rettferdig og varig fred». I januar 2026 hadde Ukrainas utenriksdepartement dessuten pekt på tilbakeføringen og rehabiliteringen av barn som ulovlig var deportert av Russland, som en hovedprioritet i samarbeidet med Vatikanet. En annen prioritet var tilbakeføringen av St. Nikolaj-kirken i Kyiv til det katolske trossamfunnet. St. Nikolaj-katedralen, som omtales som «Kyivs perle», fylte 100 år i 2019 og skulle etter planen ha blitt tilbakeført til den katolske kirken allerede i 2022. Først 6. januar 2026 ble det imidlertid undertegnet en avtale, etter utallige utsettelser og en langvarig dragkamp mellom de lokale myndighetene og kirken. Avtalen ga tillatelse til å holde katolske gudstjenester og sette i gang restaureringsarbeider for kirkens egen regning, i samsvar med kravene til vern av kulturminner. Under pave Leo XIV har forholdet gradvis utviklet seg gjennom en kombinasjon av pastoral støtte, humanitært diplomati og Den hellige stols vilje til å legge til rette for dialog. Ukrainas utenriksdepartement har ved flere anledninger offentlig uttrykt Kyivs takknemlighet for pave Leo XIVs fredsengasjement og moralske solidaritet.
Les også: Pave Leo XVI: Ukraina lider under en meningsløs krig ført av Russland
«Under pave Leo XIV har forholdet gradvis utviklet seg gjennom en kombinasjon av pastoral støtte, humanitært diplomati og Den hellige stols vilje til å legge til rette for dialog.»
Erkebiskop Paul Richard Gallaghers besøk i Ukraina i juli 2026
Av særlig betydning, også strategisk, var besøket som erkebiskop Paul Richard Gallagher, Den hellige stols sekretær for forbindelser med stater og internasjonale organisasjoner, gjennomførte i Ukraina i juli 2026. Besøket varte i fem dager og omfattet Kyiv, Lviv og andre steder i Ukraina, i tillegg til møter med politiske og kirkelige representanter og personer med pastorale oppgaver. Gallagher møtte president Zelenskyj, utenriksministeren og Det allukrainske rådet for kirker og religiøse organisasjoner. Han besøkte også steder som var rammet av bombeangrep, samt minnesmerket på Majdanplassen. Møtet med representantene for Det allukrainske rådet for kirker og religiøse organisasjoner, som samler ulike religiøse tradisjoner i landet, bekreftet trossamfunnenes rolle i hjelpearbeidet for befolkningen og arbeidet med å styrke det sosiale samholdet.
For å gå enda dypere inn i forholdet mellom Ukraina og Den hellige stol, har Geopolitika gjort et dybdeintervju med landets ambassadør Hans eksellense Andrij Jurasj, Ukrainas ekstraordinære og befullmektigede ambassadør ved Den hellige stol og Den suverene militære hospitalordenen av Sankt Johannes av Jerusalem, Rhodos og Malta, også kjent som Malteserordenen. Det vil bli publisert i morgen.
Jerusalem som samtidens speil: den latinske patriarkens advarsel fra Det hellige land 🔒
