Selv om de hellige tre konger er svært kjente, er deres historiske eksistens likevel omgitt av usikkerhet og mystikk.
Tradisjonen med julekrybben, som hver jul siden 1700-tallet igjen dukker opp i kirker og katolske hjem, er en framstilling av Jesu fødsel med Den hellige familie, hyrdenes og kongenes tilbedelse, oksen og eselet, og ofte mange andre lokale personer. Dekoren, enten den forestiller en stall, en landsby eller en grotte, viser gjerne til Orienten eller til landet der den er stilt ut. Og naturligvis er de hellige tre konger på plass, tradisjonelt fastsatt til tre i antall.
I moderne julekrybber har hver av de tre kongene som kom for å tilbe Jesusbarnet, et særpreget utseende som antyder ulik geografisk opprinnelse. Det har ikke alltid vært slik. Hvorfor disse endringene, som bare gjelder dem i fortellingene og framstillingene av Jesu fødsel?
«Kommet fra Østen», men fra hvilket eller hvilke land?
Spørsmålet om hvem de var og hvor de kom fra, må først sees i lys av de bibelske tekstene (bare Matteusevangeliet nevner de vise menn), så av senere kristne skrifter (østlige apokryfer [red. anm. Tekster med religiøst innhold som ikke er inkludert i den offisielle bibelkanonen, men som likevel har historisk eller teologisk verdi i enkelte tradisjoner], Johannes’ åpenbaring, kirkefedrene) og teologenes tolkninger, og til slutt i lys av historikernes forslag gjennom tidene. Opp gjennom århundrene har disse forfatterne enten bekreftet, supplert eller stilt spørsmål ved sannheten og troverdigheten i Matteus’ fortelling om de vise menn.
Evangeliet (overlevert på gammelt gresk) er kort, men tydelig: De «kom fra Østen» og, etter å ha tilbedt Jesusbarnet, «dro de tilbake til sitt land» (i entall, noe som tyder på en felles opprinnelse i Østen), «en annen vei» for å unngå Jerusalem og Herodes. Men det nevner verken hvor mange de var, navnene deres, landet de kom fra, eller avstanden, ruten eller varigheten av reisen. Vi får bare vite at det var «i Østen» de så stjernen stå opp, og at det var den som fikk dem til å dra for å se «jødenes konge». De stanset i Jerusalem og gikk til kong Herodes’ palass for å finne ut hvor han ifølge Det gamle testamente skulle bli født, og den samme stjernen ledet dem deretter til Betlehem, Davids by, også i Judea. Ifølge denne teksten dro de aldri til Galilea, til tross for den franske sangeren Sheila («Comme les rois mages en Galilée») og noen kritiske forfattere som plasserer Jesu fødsel og tilbedelsen i Palestinas nordlige del.
På Jesu tid, i Palestina og den gresk-romerske verden, begynte «Østen» øst for Eufrat eller Jordanelven. Assyria-Babylonia-Media (det persiske riket) er et sannsynlig område, ikke bare på grunn av opphavet til de vise menn i Evangeliet, men også fordi de blir framstilt som astrologer, og på grunn av navnene de senere fikk. «Magere» var en prestegruppe i Media og Persia (men også i Arabia, Egypt og Etiopia), tilknyttet zoroastrisk tro, lærde i astronomi og rådgivere for konger. De i Evangeliet kalles «magos», en gresk gjengivelse av det persiske ordet, som ble vanlig i kristne land (protestanter kaller dem som regel «vise menn»). Ifølge enkelte kilder hadde de samme religion og var til og med brødre. De kan ha vært utsendt av konger, eller muligens vært konger selv (slik Tertullian på 200-tallet hevdet). De kom neppe alene, ettersom gavene de brakte var kostbare. Det sies at de reiste i karavane, eller til og med med en eskorte på 12 000 menn. Fra middelalderen og videre ble de ofte vist fram ridende (også på ortodokse ikoner). Under renessansen fant enkelte malere ut at en ekstra eksotisk vri på tilbedelsesscenen var å ta med kameler, noe som også fantes på sarkofager i de første kristne århundrene.
Les også: Mitras, nisser og røde luer: Hvordan frygiske luer kan ha formet juletradisjonene 🔒
Gavene deres (gull, røkelse og myrra) støtter muligheten for et persisk opphav, men kan også peke mot Arabia eller India. En nyere amerikansk forfatter har prøvd å bevise at de vise menn kom fra det nabateiske kongedømmet (red. anm. Relatert til nabateerne, et arabisk folkeslag i antikken kjent for sitt handelsnettverk og spektakulære byer som Petra (i dagens Jordan). Nabateerne utviklet avansert vannforvaltning og kontrollerte viktige handelsruter i Midtøsten fra ca. 500 f.Kr. til 100 e.Kr.) som lå nær Judea (sør-sørøst), ved å vise til opprinnelsen til produktene de skjenket Jesusbarnet, at det fantes magere fra Babylonia i området, handelsrutene, og en trolig anakronistisk forståelse av hva «Østen» var på den tiden (da «Arabia» generelt var noe annet). På 100–300-tallet foretrakk likevel enkelte kirkefedre Arabia.
Det svært spesielle fenomenet med «stjernens oppgang» (som varslet en nyfødt konge) blir mest brukt som et spor for å finne ut når Jesus ble født (mellom 4 og 6 før vår tidsregning) ved å sjekke formørkelser, planetenes samstilling, kometer og supernovaer i Østen på den tida. Men det kan også brukes for å gjette ruten og hvor lang tid de brukte fra Babylonia til Betlehem (fra minst to uker til to eller ni måneder): fra Østen til Jerusalem (øst-vest), fra Jerusalem til Betlehem (nord-sør, åtte kilometer), og så rett tilbake til Østen.
Navnene deres kan også tyde på hvor de kom fra. De dukket opp i ettertid, og ulike tradisjoner har gitt dem både antall og etnisitet. Paradoksalt nok er de tre navnene Kaspar, Melchior og Baltazar (først nevnt på 500-tallet hos armenerne, videreført i den vestlige tradisjonen på 800-tallet og utbredt på latin mot slutten av 1100-tallet), som i dag brukes om tre kontinenter, alle typisk kaldeiske i opprinnelse, men overlevert i gresk-latinsk språkdrakt.
Den historiske sannsynligheten heller derfor mot å bekrefte både tekstene i Bibelen og de første kristne århundrenes beretninger og bilder, som fremdeles var nær hendelsen: De vise menn kom virkelig fra Østen, trolig fra samme område innenfor Perserriket. Persisk opphav framheves i apokryfe tekster fra 200-tallet. Tradisjonen med å bære fram gaver har røtter i Østen. Zoroaster skal ha spådd en Messias. I de eldste framstillingene har de vise menn persiske klær, og de skjuler hendene sine i ærefrykt, noe som var et persisk-mazdaisk (red. anm. et begrep knyttet til zoroastrismen, en gammel iransk religion der Ahura Mazda («Den vise herre») er den høyeste guddommen. Mazdaisk refererer til skikker, ritualer og tro forbundet med denne religionen) ritual. Keiser Konstantins mor skal ha ført de hellige tre kongers relikvier fra Persia til Konstantinopel; derfra ble de flyttet til Milano, og i 1164 til Kölns domkirke, der de fortsatt befinner seg. Rundt 1270 besøkte den venetianske handels- og oppdagelsesreisende Marco Polo de tre hellige kongers gravmæler i Sava i Persia, sørvest for Teheran: «Det var Baltazar, Caspar og Melchior. Kroppene er intakte, de har fremdeles hår og skjegg.»
Likevel finnes det i noen tradisjoner fra senantikken og middelalderen en annen versjon der de tre har forskjellig geografisk opprinnelse, som dermed utfordrer ideen om at de kom fra samme sted. Dette startet en utvikling som helt til vår tid kobler tallet tre ikke bare til ulik alder, men også til ulikt opphav og til og med hudfarge. Det som er sikkert, er at tilbedelsen av Jesusbarnet fra de vise menn i Evangeliet – etter at Herodes og de jødiske lederne i Jerusalem avviste å anerkjenne Messias – symboliserer den kommende omvendelsen av den hedenske verden, noe som på sikt førte til at de fikk forskjellig geografisk bakgrunn.
Kommet fra tre land i Østen, deretter fra tre kontinenter
At det er tre av dem, spiller en avgjørende rolle for måten deres opprinnelse er blitt oppfattet på. Hvis vi samler alle landene ulike forfattere og tradisjoner har pekt på som de vise menns hjemland opp gjennom århundrene, får vi en lang og sammensatt liste: Assyria, Babylonia, Media, Persia; Arabia (nabateernes rike i nordvest, Jemen i sør); India (Taxila i nord, i det som nå er Pakistan, langs en av silkeveiene, eller Piravom i Kerala i Sør-India, der de har egne helligdommer); «Gullkysten» (Malaysia) ifølge en tysk geograf fra 1400-tallet; og Afrika (nevnt for første gang på 700–800-tallet, muligens hos teologen Beda den ærverdige). Fra 400-tallet skal de ha hatt med seg kameler, og fra 1200-tallet ble det enkelte ganger framstilt at de kom sjøveien, siden de stammet fra fjerne, ikke-kristne land.
Hva sier tallet om opphavet deres i apokryfe tekster, teologien og bildene? Noen ganger er de to, tre eller fire på fresker i Romas katakomber, tolv i visse syriske apokryfe evangelier, og like av utseende. Tallet tre (i armenske tekster), som vant fram på 400-tallet, stammer trolig fra de tre gavene, som teologene la stor vekt på (gull for Jesu kongelige verdighet, røkelse for Guds sønns guddommelighet, myrra for hans dødelige menneskenatur). Etter hvert ble tre også et bilde på tre aldre (300-tallet), noen ganger uten, andre ganger med geografisk eller etnisk ulikhet. Til slutt ble det en fast tradisjon at de tre kom fra tre land eller regioner – eller tre kontinenter som verden kjente i middelalderen – med tydelig markert forskjell i utseende, noe som siden renessansen og fram til dagens julekrybber ofte er blitt framstilt som ulike raser. Vanligvis har Melchior, den eldste, hvitt skjegg, Baltazar, i sin beste alder, mørkt skjegg, og Kaspar, den yngste, er skjeggløs. I enkelte tradisjoner er Kaspar konge av India, Melchior konge av Persia og Baltazar konge av Arabia. Seinere ble Melchior framstilt som europeer, Kaspar som orientaler og Baltazar som «maurer» eller afrikaner. Ofte ble dette understreket ved dyr som skulle forestille de tre kontinentene: hest, dromedar og elefant. Men navnene de fikk, er alle «østlige» (syriske, kaldeiske, babylonske, armenske, persiske, indo-parthiske).
Les også: Pius XII og Den kalde krigen 🔒
Kritiske – iblant ganske radikale – tolkninger stiller spørsmål ved om de vise menn faktisk var til stede under Jesu fødsel. Kanskje var det bare en muntlig fortelling som Matteus tok opp i teksten sin, eller skapte selv, eller som ble lagt til i etterkant, for å vise at profetiene i Det gamle testamente gikk i oppfyllelse. De kan ha vært oppdiktet, kun en fortelling med teologisk eller propagandamessig hensikt, der omvendelsen av hedningene skulle symboliseres når Herodes og jødene avviste Messias. De framstilles i hvert fall som positive skikkelser, som lover en framtidig omvendelse av alle. At de ble beskrevet, har uansett ført til at de fikk en universell betydning.
De ble avbildet allerede i de første kristne århundrene (100–500-tallet) på veggmalerier i Romas katakomber (to, tre eller fire), i relieffer, på mosaikker i Santa Maria Maggiore i Roma (400-tallet), i en kirke i Ravenna (500-tallet, med navnene deres, kanskje tilføyd senere), og i den (nå tapte) mosaikken i kirken i Betlehem. De har alltid på seg det samme persiske antrekket (bukser, frygisk lue, kjortel, liten flagrende kappe) helt fram til 700-tallet (og i noen tilfeller 1000-tallet i Vesten). Deretter sprer motivet «De hellige tre kongers tilbedelse» seg over hele Europa, fra Vesten til Russland og Balkan, i takt med kristningen og en fast plass i kirkeårets høytider. Navnene og antallet blir stående, men utseendet endres.
Var de konger, eller ble de det etter hvert? En salme i Det gamle testamente forutsier at flere konger vil falle på kne for Israels kommende konge. De tre vises tilbedelse tolkes dermed som at Kristus blir anerkjent både av lærde og mektige og av enkle folk (hyrdene). Allerede på 200-tallet kalte Tertullian dem konger. De ble først vist med like orientalske hodeplagg eller senere med kroner lånt fra vestlige konger (fra 1000-tallet). Konger skulle dessuten være fromme og dra folket med seg. Fyrster, konger, keisere og andre stormenn lot seg derfor ofte avbilde som de hellige tre konger, i storslåtte klær fra sin egen tid og krets. Siden fikk de tre ulikt utseende for å understreke de forskjellige geografiske hjemstedene deres.
Den etnisk pregete framstillingen av de hellige tre konger
Fra slutten av middelalderen ble de vise menn framstilt med tre ulike opphav. Hvordan skjedde denne forvandlingen gjennom tidene, og hvordan festet dette nye bildet seg så sterkt i folks forestillinger at det ble en fast tradisjon i den vestlige kristenheten?
En munk på 700-tallet hevdet at en av kongene hadde «mørk hud», noe som skulle tyde på Etiopia. Ifølge en tysk krønike fra 1300-tallet var én av de tre svart, nemlig Kaspar. Likevel ble de i vestlige framstillinger fra 900-tallet og utover vist som ganske like, med europeiske trekk, kroner og datidens drakter. Men mot slutten av 1300-tallet begynte de å symbolisere tre ulike opprinnelser (tre kontinenter eller deler av verden), ikke bare ved klærne, men også i utseendet. En konge kneler på orientalsk vis, en annen bøyer kne i føydal underdanighet, og den tredje står et stykke bak. Til slutt ble de Europa, Asia og Afrika, ofte markert gjennom ulik rase, som tegn på at hele den kjente verden fra oldtiden av skulle omvende seg. Hvor røkelsen og myrraen faktisk kom fra, spilte nå mindre rolle. Fra dette tidspunktet «frigjør» omvendelsens geografi de vise menn fra tanken om et felles persisk opphav fra Det gamle testamente.
At Europa får en av kongene, viser Vestens tilhørighet til kristendommen. Asia er egentlig bare Midtøsten eller Arabia, oppfattet som «orientalsk» (ikke det fjerne Østen). I oldtiden ble «Africa» (Afrika) brukt om dagens Tunisia og østlige Algerie, bebodd av berbere, men det fantes både svarte og hvite slaver i hele Romerriket. En annen teori har pekt på Afrikas horn. Europeernes oppdagelser, kolonisering og misjonsvirksomhet kan ha bekreftet valget av det «svarte kontinentet». Likevel var det først på 1400-tallet i Nord-Europa (Flandern, Tyskland) at malerier gjorde den afrikanske kongen vanlig (Memling, Brueghel, Dürer). Så spredte dette seg til Italia (Mantegna) – men ikke hos alle malerne – og videre til andre vestlige land (Murillo), men ikke i den østlige kristenheten. Det er lagt merke til at den svarte kongen som regel plasseres et stykke unna Jesusbarnet (sist, og yngst). Amerika (med ett unntak i en kirke i Portugal), Det fjerne Østen og Oseania er utelatt, fordi man holder på tallet tre. Merkelig nok har de store statuene i Natal (Brasil) ingen svart konge, mens provençalske julekrybber har en svart «santon», og i Sør-Tyrol blir det laget utskårne «König Mohr»-figurer.
Les også: Keiser Augustus: Arkitekten bak det evige Romerriket🔒
Hva kan vi trekke ut av dette? De første kristne sto antakelig nærmere den historiske virkeligheten slik Matteus skildrer den, selv om de også kunne tolke, fylle ut og utdype fortellingen. Omvendelsen skulle komme til «hedningene» etter at Herodes, prestene og det jødiske folket hadde takket nei. Dermed finnes det et personlig og geografisk bånd mellom forutsigelsen de vise menn fra Østen kom med, og starten på en omvendelsesprosess i landet deres når de vendte tilbake. Men omvendelsen spredte seg primært til Middelhavet, det gresk-latinske området (Europa og Nord-Afrika), ikke lenger østover. Det tredje kontinentet kunne ikke være noe annet enn Afrika, en oppfatning som trolig ble forsterket av teologi, europeiske oppdagelser, kolonisering og misjon. Bare én av kongene regnes nå som orientalsk (ofte framstilt som araber snarere enn perser). Det virker vanskelig å skulle «finne» to andre for de nye kontinentene man senere «oppdaget».
I 2022 viser julekrybber i kirker i Paris fremdeles tre ulike opphav: én hvit (europeisk) konge, én med orientalsk preg (ikke alltid skarpt skilt) og nesten uten unntak én svart. Man har faktisk funnet en burmesisk krybbe, og en annen der det, ved siden av en afrikaner og en person fra Orienten, også sto en japaner i kimono.
Den økende mangfoldige befolkningen i Europa på grunn av innvandring har skapt et nytt problem: den afrikanske kongen i levende julekrybber. I Spania ble landets afrikanske befolkning opprørt over at Baltazar i tradisjonelle opptog ble spilt av en hvit person sminket som svart («blackface»), fordi det kunne virke støtende på svarte innvandrerbarn. Noen byer bestemte seg derfor for å bruke en ekte afrikaner fra innvandrerbefolkningen (Pamplona i Navarra sa nei med 73% flertall, fordi rollen tradisjonelt tilfaller en av byens folkevalgte). I Tyskland, der anklager om rasisme tas svært alvorlig, valgte man å fjerne den svarte kongen for å unngå «blackface»-problemene (en tysk borger med afrikansk bakgrunn beklaget riktignok at han ble fjernet). I motsatt ende av skalaen ble julekrybben i katedralen i Ulm i 2020 tatt bort fordi man mente at den svarte kongen (laget i 1923) var en nedsettende og diskriminerende karikatur (han bar slepet til den hvite kongen). Etter dette er kongen med svart hud blitt enda mer gjenkjennelig enn de to andre.
Er denne flere hundre år gamle modellen så innarbeidet at den ikke kan endres, enten i retning av fem konger (for fem kontinenter), eller tilbake til tre persere som symbol på en samlet omvendelse av hele verden? Det virker lite sannsynlig at man vender tilbake til de første kristne århundrenes tradisjon, eller skrinlegger regelen om tre. Spørsmålet er neppe løsbart, men det er viktigere for kristendommen å verne om at budskapet gjelder alle mennesker på jorden, uavhengig av rase, enn å henge seg opp i fremstillingen av de vise menn. Dette budskapet har forblitt uforandret siden begynnelsen, i motsetning til hvordan de hellige tre konger er blitt portrettert.
Dette innlegget ble først publisert i Revue Conflits. Det har blitt oversatt fra fransk.
Historien om Herodes: Klientkongens maktkamp i romersk-okkupert Judea 🔒
