President Javier Milei står i spissen for Argentinas kamp mot høy inflasjon og økonomisk stagnasjon. Hans unike tilnærming til økonomisk styring setter både hans og landets fremtid på spill.
I en kronikk publisert i Project Syndicate, fremhever Andrés Velasco, tidligere finansminister i Chile og dekan ved School of Public Policy ved London School of Economics and Political Science, de komplekse utfordringene Argentina står overfor med inflasjon under president Javier Mileis administrasjon. Velasco påpeker to paradokser: Inflasjonen synker fordi den nylig skjøt i været, og den kan stige igjen fordi den har vært fallende. Dette reflekterer funn fra en viktig studie utført av to uruguayanske økonomer.
Milei, som tiltrådte etter president Alberto Fernández, står overfor store utfordringer med å stabilisere økonomien. Under Fernández, som måtte finansiere et stort budsjettunderskudd ved å trykke penger, som igjen førte til en opphopning av pesos og inflasjonspress. Milei responderte med drastiske tiltak som inkluderte en devaluering av den argentinske pesoen med 54 prosent, fjerning av subsidier og liberalisering av priser. Dette resulterte i en økning i forbrukerprisindeksen på nesten 800 prosent på årsbasis i løpet av de første tre månedene.
Til tross for de negative umiddelbare effektene, som en kraftig reduksjon i kjøpekraften, ga prisstigningen også rom for en reduksjon i det monetære overhengende fremtidige inflasjonspotensialet.
Les også: Fra krisetiltak til kontroll: Argentina senker renten til 70 prosent
Milei kunne rapportere om et lite budsjettoverskudd i første kvartal 2024, det første siden 2008, et signal om en mulig vending mot stabilisering av økonomien. Likevel understreker Velasco risikoene som finnes fremover. Selv om inflasjonen forventes å fortsette å falle, kan krav om lønns- og pensjonsøkninger raskt uthule de nylige finanspolitiske fordelene. Dessuten kan Mileis behov for å ha kongressens støtte til hans strukturelle reformer, spesielt med tanke på provinsenes finansiering, underminere de økonomiske fremskrittene på kort sikt.
Det er også voksende bekymringer rundt den eksterne sektoren. Selv om den offisielle peso-valutakursen har blitt tillatt å svekkes gradvis, er inflasjonen fortsatt betydelig høyere, noe som fører til en økende overvurdering av valutaen. Dette skaper spenninger som kan true både vekst og inflasjonskontroll, og Velasco advarer om at Mileis administrasjon kan ende med å måtte håndtere en kraftig devaluering som kan revitalisere inflasjonen.
I Velascos analyse står Argentina ved et veiskille: En optimistisk fremtid hvor inflasjonen fortsetter å falle og økonomien gjenoppretter seg, eller et scenario hvor overvurdering og politisk usikkerhet fører til en ny økonomisk nedgang. Som ofte er tilfellet med Argentina, er fremtiden usikker og utfordringene mange.
