Den sørlige delen av Antarktis byr på store utfordringer for Chile og Argentina. Gruvedrift, turisme, skipsfart, men også konkurranse fra andre stormakter, preger dette området som er gjenstand for betydelig geopolitisk rivalisering.
Det antarktiske kontinentet, definert som alt land sør for den 60. breddegrad, har et areal på rundt 14 millioner km². Det er nesten fullstendig dekket av is, og rommer hele 70 % av verdens ferskvannsreserver. Regionen, som er jordens kaldeste, kan nå temperaturer ned mot –89,2 °C (målt på Vostok-stasjonen i 1983), og er også kjent for vinder som ofte kommer opp i 300 km/t[1]. I motsetning til Arktis, som er omgitt av bebodde, suverene land, har Antarktis ingen fastboende urbefolkning. Denne særegenheten har i det 20. århundre ført til ulike krav på territoriet.
Allerede i begynnelsen av 1900-tallet fremmet sju land, deriblant Chile, territorielle krav i dette området. Ved dekret 1747 fra 1940 hevder Chile suverenitet over et område på 1,25 millioner km² mellom lengdegradene 53° og 90° vest [2]. Dette kravet overlapper delvis med kravene til Argentina og Storbritannia, noe som historisk har skapt diplomatiske og politiske spenninger. De konkurrerende kravene ble forverret under den kalde krigen, da Den antarktiske halvøya ble et indirekte konfliktområde mellom rivaliserende stormakter[3].
For å dempe disse økende uenighetene undertegnet tolv land – deriblant Chile, Argentina, USA og Sovjetunionen – Antarktistraktaten 1. desember 1959 i Washington[4]. Traktaten, som trådte i kraft 23. juni 1961, la et unikt internasjonalt rammeverk til grunn: fullstendig demilitarisering, fri tilgang til vitenskapelig forskning og «frysing» av alle territorielle krav. Selv om dette regelverket virker klart, finnes det ennå uklarheter, særlig knyttet til nøyaktig hvilke militære aktiviteter som er forbudt. Dette åpner for ulike tolkninger og muligheter for indirekte bruk av området.
På 1980-tallet ble de store naturressursene i Antarktis – blant annet krill, mulige hydrokarboner og mineralforekomster – igjen gjenstand for økt økonomisk interesse. Denne utviklingen førte i 1991 til undertegningen av Madrid-protokollen, som et tillegg til 1959-traktaten, og forbyr all gruvedrift til minst 2048. Dermed er det i dag bare fiske og turisme som er tillatt, begge strengt regulert.
Like fullt opprettholder sentrale aktører sine strategiske interesser i Antarktis, under dekke av vitenskapelige prosjekter. Enkelte baser – særlig de kinesiske og russiske – mistenkes for å ha både militære og sivile anvendelser. Dette nærer diskusjonen om traktatens styrke og faktiske virkning.
I denne sammenhengen befinner Chile seg i en utsatt posisjon, da landet må forene sitt historiske forsvar av territorielle krav med deltakelse i internasjonalt forskningssamarbeid, samtidig som det må følge det gjeldende regelverket. Chile står dermed ved et veiskille mellom å opprettholde dagens situasjon og å forberede seg på mulige store juridiske og geopolitiske endringer, særlig i lys av den planlagte revisjonen av Madrid-protokollen i 2048. Hva er dermed framtidsutsiktene for Chiles antarktiske område?
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
George Renner, Arktis og geopolitikk i luftmakten tidsalder 🔒
