En gruppe eksilannobonesere kjemper for å løsrive seg fra Ekvatorial-Guinea etter tiår med isolasjon, undertrykking og vold.
I 2022 erklærte øya Annobón, med rundt 5.000 innbyggere, seg uavhengig fra Ekvatorial-Guinea. Ingen land har så langt anerkjent erklæringen, men eksilregjeringen – ledet av Orlando Cartagena i Madrid – insisterer på at kampen fortsetter, melder El País.
Uavhengighetserklæring uten anerkjennelse
– Vi kjemper for friheten vår, vi vil være frie, sier Cartagena, som omtaler seg som Annobóns statsminister.
I mars i år besøkte han Argentina sammen med bevegelsen Ambo Legadu. Der luftet han tanken om at øya kunne bli «en argentinsk provins eller en assosiert stat».
Argumentet bygger på en historisk kobling: På slutten av 1700-tallet ble øya administrativt lagt under visekongedømmet Río de la Plata – forløperen til dagens Argentina og naboland.
Konflikt med Obiang-regimet
Ekvatorial-Guineas grunnlov slår fast at Annobón er en «umistelig» del av landet. Myndighetene omtaler uavhengighetsbevegelsen som «ulovlig» og «styrt av Vesten». Cartagena er saksøkt, og øya er under tung militær overvåkning.
Siden landet ble selvstendig fra Spania i 1968 har Annobón hatt et konfliktfylt forhold til sentralmakten. På 1970-tallet ble inn- og utreise forbudt, og en koleraepidemi tok livet av store deler av befolkningen.
I 1993 ble flere øyboere drept og arrestert etter en protest, blant dem Cartagena, som Amnesty International dokumenterte ble torturert og dømt til døden før han ble benådet.
– Vi har levd slik i 57 år, sier han.
Bakgrunn: Afrikas lengstsittende diktator
Ekvatorial-Guinea har siden 1979 vært styrt av Teodoro Obiang Nguema Mbasogo, som kom til makten etter å ha styrtet sin egen onkel, Francisco Macías Nguema, i et blodig kupp. Obiang er i dag verdens lengstsittende president, og regimet hans regnes som et av de mest autoritære i verden.
Les også: Ny guvernør ønsket velkommen med parade og salutt på Falklandsøyene
På papiret er landet et flerpartisystem med en grunnlov som garanterer demokrati og rettigheter. I virkeligheten er det presidentens parti, Det demokratiske partiet i Ekvatorial-Guinea (PDGE), som kontrollerer hele den politiske scenen. Pressen er kneblet, opposisjonen er i praksis ikke-eksisterende, og overvåking og undertrykking er en del av hverdagen.
Obiangs styre bygger ikke på en ideologi, men på personlig makt og lojalitet til presidentfamilien. Han framstilles som «nasjonens frelser», mens oljeinntektene brukes til å finansiere elitens luksus og kjøpe lojalitet fra de som står ham nær. Mange forskere beskriver dette som et system der staten i stor grad er underordnet presidentens personlige maktutøvelse.
Dette gjør at Ekvatorial-Guinea skiller seg fra klassiske ettpartistater som har styrt ut fra ideologiske prinsipper. I Malabo er det ikke politiske ideer som holder regimet sammen, men et nettverk av lojalitet, penger og frykt.
Internasjonale reaksjoner
De siste årene har FN fått flere klager fra Annobón. I 2024 protesterte innbyggere mot sprengninger utført av selskapet Somagec, som ødela hus og natur. 23 personer ble arrestert og sendt til Malabo, ifølge en klage til FNs arbeidsgruppe for vilkårlig fengsling.
Blant de arresterte var kunstneren Estrella Alfaro. Hun satt nesten ett år i fengsel før hun ble løslatt, men med krav om å «angre» offentlig på statlig TV.
– Hennes forbrytelse var å skrive sanger, sier ektemannen Pepe Yao.
FN har erklært fengslingene ulovlige, men myndighetene har ignorert avgjørelsen.
Et usikkert fremtidsperspektiv
Annobón kan i fremtiden bli Afrikas minste stat dersom uavhengigheten blir anerkjent. For eksilregjeringen handler kampen ikke bare om suverenitet, men om å overleve som folk.
– Å erklære uavhengighet er å kjempe for livet vårt, sier Cartagena.
Jamaica forbereder lovforslag for å fjerne kong Charles som statsoverhode
