Afrika har lenge blitt sett på som en perifer spiller i verdensøkonomien, men i dag står kontinentet i sentrum for en ny geoøkonomisk maktkamp.
Stormakter og fremvoksende økonomier intensiverer sin tilstedeværelse i Afrika – ikke av veldedighet, men fordi Afrikas ressurser, markeder og strategiske posisjon har fått økt global betydning. Fra råvarer og infrastruktur til energi, teknologi og handel: Afrika spiller en stadig viktigere rolle i den globale sør-blokken, og endringene rister ved vestlige lands dominerende posisjon.
Til tross for at Afrika utgjør nesten en femtedel av verdens befolkning, står kontinentet i dag kun for rundt 3 % av globalt BNP og 2 % av verdenshandelen. Denne skjevheten mellom potensial og realitet har gjort kontinentet til en slagmark for geoøkonomisk konkurranse. Resultatet er en ny epoke der Kina, Russland, USA, EU, Midtøsten – og ikke minst afrikanske aktører selv – posisjonerer seg for å sikre seg en bit av Afrikas fremtidige vekst.
Råvarer: Afrikas rikdom, globalt kappløp
Under Afrikas jord finnes noen av verdens rikeste forekomster av kritiske råvarer, og disse driver nå en global kappestrid. Overgangen til grønn energi og høyteknologi har gjort mineraler som kobolt, litium, kobber og sjeldne jordarter avgjørende – og Afrika har dem i overflod. Kontinentet besitter anslagsvis 30 % av klodens mineralreserver, inkludert majoriteten av kjente reserver av platina, mangan og kobolt. Slike tall har ikke gått ubemerket: Enhver industrinasjon trenger Afrikas mineraler, enten det er for elbilbatterier, smarttelefoner eller vindturbiner.
Kina har i flere år satset tungt på afrikanske gruver. Kinesiske selskaper kontrollerer nå betydelige andeler av koboltutvinningen i Den demokratiske republikken Kongo og bauxittgruver i Guinea. Beijing sikrer seg langsiktige avtaler – gjerne ved å tilby lån, infrastruktur og utviklingsprosjekter i bytte mot adgang til mineraler. I Zimbabwe har kinesiske firma investert i litiumutvinning, og i Zambia eier de store kobber- og nikkelgruver. Målet er klart: Kina vil trygge sin råvaretilgang for tiår fremover, og har allerede overgått vestlige aktører mange steder.
Les også: Guinea: Afrikas største gullraffineri vil endre spillereglene 🔒
Vestlige land har våknet sent, men de våkner. EU lanserte nylig sin Critical Raw Materials Act og har inngått partnerskap med land som Namibia, Rwanda og Zambia for å sikre forsyninger av strategiske metaller. USA leder initiativ som Minerals Security Partnership for å styrke ”ansvarlige” forsyningskjeder – men ironisk nok står de uten noen direkte mineralavtaler med afrikanske land. Mens Kina fysisk graver i afrikansk jord, har Vesten ofte nøyd seg med å kjøpe råvarene på verdensmarkedet. Nå innser også Europa og USA at de må investere på bakken i Afrika hvis de vil henge med i råvarekappløpet.
Afrikanske land er samtidig opptatt av å unngå å bli værende som en råvareleverandør i bunn av verdikjeden. Den Afrikanske Union (AU) har utarbeidet en Afrikansk mineralstrategi som oppfordrer til mer lokal foredling og industri rundt ressursene. Ambisjonen er å gå fra å eksportere ubearbeidet kobber og kakao, til å produsere batterier og sjokolade – kort sagt, beholde mer av verdiskapingen hjemme. Denne overgangen går sakte og møter hindringer som begrenset industrikapasitet og sterk utenlandsk konkurranse. Men afrikanske ledere blir stadig mer bevisste på at naturressursene kan være en velsignelse, ikke en forbannelse – dersom de brukes til å bygge egen økonomisk styrke, ikke bare tilfredsstille andres behov.
Infrastruktur: Kinas silkevei og nye spor på savannen
For å utvinne rikdommene og utløse veksten Afrika lengter etter, trengs også veier, havner, jernbane og kraftnett. Her har Kina posisjonert seg som Afrikas fremste infrastruktur-bygger gjennom sitt gigantiske Belte-og-vei-initiativ (BRI). Siden 2013 har kinesiske banker og selskaper lånt ut og investert milliarder av dollar i afrikansk infrastruktur. Resultatet er synlig på bakken: Moderne jernbanelinjer suser nå mellom Nairobi og Mombasa i Kenya, og forbinder Etiopias Addis Abeba med havnen i Djibouti – begge bygget med kinesiske penger og ekspertise. I Nigeria finansierte Kina nylig en oppgradering av jernbanen mellom Lagos og Ibadan. Samtidig har kinesiske firma bygd eller oppgradert havner fra Kenya til Kamerun, og nye motorveier og kraftverk har skutt opp i en rekke land.
Kinas motivasjon er todelt. For det første gir infrastrukturinvesteringene økonomisk fotfeste: kinesiske selskaper får kontrakter, og Kina får lettere tilgang til de samme råvarene og markedene infrastrukturen åpner opp. For det andre kjøper investeringene godvilje og politisk innflytelse. Når et afrikansk land får en ny demning eller flyplass uten mye byråkratisk mas om reformer, legger det grunnlaget for et vennskapelig forhold til Beijing. Kritikere advarer om gjeldsfeller – at fattige land låner over evne for å finansiere disse prosjektene – men mange afrikanske ledere betrakter alternativet som verre: uten nye veier og kraftverk forblir utvikling en fjern drøm.
Vestlige aktører har lenge stått på sidelinjen mens den kinesiske ”nye silkeveien” har rullet ut på det afrikanske kontinent. Først de siste par årene har Vesten annonsert mottiltak. G7-landene lanserte sin Partnership for Global Infrastructure and Investment med et skrytetall på 600 milliarder dollar globalt, men foreløpig har bare smuler materialisert i Afrika. Et lyspunkt er Lobito-korridoren – et vestlig-støttet prosjekt for jernbane fra kobberbeltene i Zambia og Kongo til Angolas atlanterhavskyst. EU på sin side promoterer en Global Gateway-strategi for investering i digital og grønn infrastruktur i Afrika, men enn så lenge er mye på tegnebrettet. Budskapet fra afrikansk hold er utvetydig: Konkurransen om å bygge Afrika er velkommen. Når flere aktører kappes om å tilby finansiering og prosjekter, kan afrikanske regjeringer velge det beste tilbudet – enten det kommer fra Beijing, Brussel eller Washington.
Energi: Olje, gass og sol under afrikansk sol
Afrika er rikt på energi, både under og over bakken. Tradisjonelt har kontinentets olje- og gassfelter vært strategisk viktige for verdens energiforsyning. Land som Nigeria og Angola er store oljeeksportører, Algerie leverer gass til Europa, og nye funn utenfor kysten av Mosambik, Tanzania og Senegal har utløst en ny bølge av energiinteresse i Afrika. Samtidig har det grønne skiftet satt søkelyset på Afrikas sol og vind: Sahara og savannene har noen av verdens beste solforhold, og langs kystene blåser stabile vinder. Afrika kan med andre ord bli en nøkkelspiller også i fornybarenergi, gitt de rette investeringene.
Les også: Jakter Frankrike på kjønnsorganene til afrikanere? 🔒
Kampen om Afrikas energiressurser tilspisset seg etter Ukrainakrisen. Da Europa plutselig måtte erstatte russisk gass, vendte EU-blikket mot afrikanske leverandører. Italia inngikk raskt nye gassavtaler med Algerie og Libya, Tyskland banket på døren i Senegal, og EU lovet støtte til LNG-prosjekter i Mosambik. Parallelt sikrer Kina seg posisjoner: Kinesiske selskaper eier andeler i olje- og gassfelt fra Sudan til Nigeria, og Kina bygger også store vannkraftverk og solparker i Afrika. For gulfstatene i Midtøsten, med Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater (UAE) i spissen, handler det om å diversifisere energiinvesteringene. De petroleumsrike gulfstatene investerer nå i alt fra oljeraffinerier i Angola til solcelleparker i Marokko og Egypt. For eksempel lovet UAE å mobilisere 4,5 milliarder dollar til fornybar energi i Afrika under et toppmøte i 2021, noe som ikke bare gagner Afrika, men også gir gulfstatene fotfeste i det afrikanske energimarkedet.
Afrikanske regjeringer spiller på sin side en tospors-strategi i energifeltet. På den ene siden insisterer de på retten til å utvinne olje og gass for å drive frem industrialisering og lyssette hjem – de påpeker at Afrika knapt har bidratt til klimakrisen og likevel lider mest under den. På den andre siden omfavner flere land fornybar energi med entusiasme, vel vitende om at sol- og vindkraft kan gi strøm til millioner på en renere måte. Kenya er allerede en pionér på geotermisk energi, Marokko satser stort på solenergi, og Sør-Afrika – kontinentets største utslippsland – har takket ja til internasjonal støtte for å omstille bort fra kull. Energi er i ferd med å bli et tveegget sverd i Afrika: Det er en kilde til inntekter og utvikling, men også en arena der globale aktører prøver å forme Afrikas veivalg. Om kontinentet blir en ny grønn energigigant eller fortsetter som petroleumsleverandør – eller begge deler – avhenger av hvordan afrikanske land balanserer sine umiddelbare behov med langsiktige globale trender.
Teknologi: Digital fremmarsj og nye partnere
Den teknologiske utviklingen i Afrika skyter fart, og verdens tech-aktører følger nøye med. Mobiltelefonrevolusjonen har allerede endret hverdagen for hundrevis av millioner afrikanere – mobilbetalinger og fintech-løsninger fra Nairobi til Lagos ligger på mange måter foran vestlige land. Nå handler kampen om neste fase: internett-infrastruktur, telekom-nett, kunstig intelligens og kanskje til og med romfart. Hvem som bygger og kontrollerer denne teknologien, kan definere maktforholdene i det 21. århundre.
Kinesiske Huawei og ZTE har bygget ut mye av telekom-nettet i Afrika og leverer alt fra 4G-master til overvåkningskameraer. For mange afrikanske regjeringer har kinesisk teknologi vært attraktiv: Den er ofte rimeligere, kommer med lån på kjøpet, og Kina tilbyr opplæring uten politiske betingelser. Dette bekymrer USA, som har forsøkt å presse land til å unngå Kinas 5G-teknologi av frykt for spionasje og sikkerhetshull. Likevel har få i Afrika råd til å ignorere tilbudet fra Huawei, som har hjulpet til med å koble byer og bygder på nettet. Samtidig øker Indias teknologisektor sitt nærvær – indiske IT-selskaper etablerer seg i Øst-Afrika, og land som Kenya ser mot Bangalore for inspirasjon til egne teknologiklynger.
Les også: Hornet i halvmånen: Tyrkia og Øst-Afrika 🔒
Vestlige teknologigiganter som Google, Microsoft og Facebook har også intensifiert innsatsen. Google har lagt undersjøiske internettkabler til Afrikas kyst og åpnet KI-forskningssenter i Accra, Ghana. Microsoft investerer i skytjenester og startups, mens Facebook (Meta) prioriterer det afrikanske markedet som neste milliard brukere. Disse initiativene kommer ofte pakket inn med programmer for digital kompetanse og entreprenørskap, noe som både gagner lokal utvikling og gir goodwill. Like fullt er konkurransen merkbar: Hvem skal levere Afrikas digitale fremtid? Mange afrikanske land ønsker å bevare handlingsrommet. De tar gjerne imot både kinesiske og amerikanske fiberkabler, men vil unngå nykoloniale avhengigheter.
Et spirende tegn på afrikansk teknologisk selvtillit er satsingen på egen romfart og satellitter. Nigeria og Sør-Afrika har skutt opp satellitter (riktignok med hjelp fra henholdsvis Kina og Russland), mens Etiopia og Rwanda utvikler sine første romprogram. Slike høyprofilerte prosjekter viser et kontinent som ikke bare vil ta imot teknologi, men produsere den selv. For Afrikas unge befolkning, stadig mer utdannet og koblet til verden via internett, kan teknologisektoren bli en nøkkel til både jobbskaping og internasjonal innflytelse i årene som kommer.
Handel og integrasjon: AfCFTA og Afrikas økonomiske enhet
Historisk har afrikanske økonomier vært mer orientert mot Europa, Asia eller Amerika enn mot hverandre. Det har vært enklere for en råvareprodusent å eksportere til Paris enn til nabolandet. Dette mønsteret forsøker Afrika nå å endre gjennom et av sine mest ambisiøse egne initiativer noensinne: Det afrikanske kontinentale frihandelsområdet (AfCFTA). Avtalen, som trådte i kraft i 2021, samler 54 land i én felles handelsblokk – verdens største frihandelsområde målt i antall land. Målet er å fjerne tollbarrierer, forenkle handel over grensene og stimulere til at afrikanske bedrifter kan skalere opp innenfor hjemmemarkedet i stedet for å bare eksportere råvarer ut.
AfCFTA kan bli en game-changer for Afrika. Per i dag utgjør handel landene imellom bare rundt 15 % av Afrikas totale handel, sammenlignet med rundt 60 % i Asia og 70 % i Europa. Potensialet er enormt: Hvis afrikanske bedrifter får tilgang til et marked på 1,3 milliarder mennesker, kan det lønne seg å produsere varer lokalt fremfor å importere fra Kina eller Europa. Allerede ser man at regionale verdikjeder er i emning – for eksempel i landbruk og bilindustri. Sør-Afrika eksporterer biler til naboland, etiopiskproduserte tekstiler finner veien til vestafrikanske butikker, og marokkanske kunstgjødselprodusenter forsyner bønder over hele kontinentet. Verdensbanken anslår at full gjennomføring av AfCFTA kan løfte millioner ut av fattigdom og øke Afrikas samlede BNP betydelig innen 2035.
Det gjenstår likevel store utfordringer. Infrastruktur må på plass for å knytte afrikanske økonomier tettere sammen – det hjelper lite med fri handel hvis veier, jernbane og havner mellom landene er utilstrekkelige. Også ikke-tollmessige barrierer som byråkrati, ulike standarder og politisk uro kan hindre fri flyt av varer. Dessuten vil noen land frykte at deres egne industrier blir utkonkurrert av naboens når grensene åpnes. AfCFTA-sekretariatet i Ghana har en formidabel jobb med å lose avtalen fra papiret til praktisk virkelighet. Men uansett vansker sender initiativet et sterkt signal: Afrika vil stå mer samlet økonomisk. Det gir kontinentet større tyngde i møte med eksterne stormakter – for eksempel i handelsforhandlinger med EU, Kina eller USA kan Afrika for første gang opptre mer med én stemme.
AfCFTA speiler en bredere trend der afrikanske stater søker regional integrasjon og selvhevdelse. Den afrikanske union har fått plass som permanent medlem i G20, noe som gir Afrika en etterlengtet stemme ved verdens mektigste økonomiske bord. Regionale organisasjoner som ECOWAS (Vest-Afrika) og SADC (Det sørlige Afrika) prøver å koordinere politikk og infrastruktur på tvers av grenser. Selv om samarbeidet ofte går tregt og medlemslandene kan være uenige, er retningen klar: Afrikanske ledere ønsker å bryte ut av rollen som brikker i andres spill, og i stedet forme sin egen økonomiske skjebne.
Midtøsten og Russland: Afrikas utradisjonelle partnere
I skyggen av Kina og Vesten har også nye aktører fra Midtøsten og Russland inntatt Afrika med sine egne geoøkonomiske agendaer. Gulfstatene – særlig UAE, Saudi-Arabia og Qatar – har de siste årene økt sine investeringer kraftig. For dem handler det både om business og innflytelse. Gulfmonarkiene har pøst inn penger i alt fra sudanske landbruksprosjekter (for å sikre matsikkerhet for sine egne befolkninger) til luksushoteller og finanssentre i Afrikas storbyer. De har kjøpt havneoperatører og bygget havner: Dubai-baserte DP World driver nå havner i blant annet Somaliland, Senegal og Egypt, noe som gir Gulfstatene kontrollpunkter langs viktige sjøruter. I 2022–23 skal gulfstatene samlet ha investert over 100 milliarder dollar i Afrika, mer enn de foregående ti årene til sammen – et tydelig tegn på at deres oppmerksomhet har flyttet seg sørover.
Midtøsten-aktørene kommer ofte uten de politiske betingelsene som vestlige land knytter til investering og bistand. Dette gjør dem populære hos afrikanske regjeringer som søker kapital: Ingen formaninger om demokrati, bare rene økonomiske transaksjoner. Samtidig forbedrer gulfstatene sitt image og innflytelse. De fremstår som alternative partnere – hverken koloniherrer fra Europa eller supermakter som Kina/USA, men ”broderlige” støttespillere fra det globale sør. Afrikanske ledere, som i økende grad ønsker å balansere eksterne relasjoner, utnytter dette ved å spille gulfstatene, Kina, vestlige land og andre ut mot hverandre for å få best mulige betingelser. En president kan for eksempel hente investering fra Saudi-Arabia til et energiprosjekt, samtidig som han forhandler med Kina om en ny motorvei og med USA om militærstøtte. Slik diversifisering av partnere gir Afrika større handlingsrom enn før.
Les også: Russlands fremrykning i Afrika fortsetter
Russlands rolle i Afrika er noe annerledes. Økonomisk er russisk handel og investering i Afrika beskjeden (bortsett fra våpensalg, hvor Russland lenge har vært en ledende leverandør til afrikanske militærstyrker). Men Moskva har andre verktøy. Gjennom private sikkerhetsselskaper som Wagner-gruppen – nå omdøpt og reorganisert etter hendelsene i 2023 – tilbyr Russland pakker av leiesoldater, opplæring og beskyttelse til utsatte regime. Til gjengjeld sikrer russiske aktører seg gruverettigheter og lukrative kontrakter, ofte innen gull, diamanter og andre mineraler. I Den sentralafrikanske republikk har russiske paramilitære ikke bare styrket presidentens sikkerhet, men også fått kontroll over diamantgruver. I Mali og kanskje nylig Niger har nye militærjuntaer vendt seg mot Moskva etter å ha kastet ut franske styrker, i håp om en ny alliert. Russland posisjonerer seg altså ikke primært med penger, men med gevær og gruvedrift – en geoøkonomisk strategi der sikkerhet byttes mot ressurser og lojalitet i FN-avstemninger.
At flere afrikanske land velger å samarbeide tettere med Midtøsten-land og Russland, har skapt bekymring i vestlige hovedsteder. Vestlige diplomater ser at deres egen innflytelse utfordres fra nye kanter. Når for eksempel USA kutter handelsfordeler på grunn av menneskerettighetsbrudd, står Kina eller gulfstatene klare med investeringspakker uten betingelser. Når europeiske regjeringer kritiserer manglende demokrati, kan afrikanske ledere kontre med at de har andre venner i øst. Denne dynamikken har gitt Afrika en slags makt til å si nei – noe som var utenkelig for noen tiår siden da bistand og lån fra Vesten var nærmest eneste livline.
Vestlige land utfordres: mot en multipolar fremtid
Den økende geoøkonomiske konkurransen om Afrika har store implikasjoner for vestlige land. Europeiske og amerikanske ledere innrømmer nå åpent at de ikke lenger kan ta Afrikas politiske støtte eller økonomiske partnerskap for gitt. Kina har allerede passert EU som Afrikas største handelspartner, og handelsvolumet mellom USA og Afrika blir forbigått mange ganger av Kinas. Vestlige bedrifter, som tidligere dominerte utvinning av afrikansk olje og mineraler, må kjempe mot agile kinesiske, indiske og arabiske selskaper om kontrakter. Der Vesten en gang var enerådende tilbyder av utviklingshjelp og investering, finnes det nå alternativer – og de alternativene kommer ofte med færre krav.
For Europa er dette et særlig wake-up call. EU har historisk sett Afrika som sin “bakgård” for handel, råvarer og migrasjonssamarbeid, men den gamle paternalistiske tilnærmingen slår sprekker. Afrikanske land viser økende selvstendighet: Det så man tydelig da mange nektet å følge Vestens linje i fordømmelsen av Russland etter Ukraina-invasjonen. En ny generasjon afrikanske politikere er mer interessert i investering og teknologi-overføring enn i tradisjonell bistand. Samtidig vokser det frem en afrikansk offentlighet på sosiale medier som er skeptisk til vestlig dobbeltmoral – for eksempel oppleves det provoserende når Europa vil ha afrikansk gass i en krise, men ellers ber Afrika kutte utslipp.
USA på sin side har skrudd opp sjarmen overfor Afrika de siste par årene, drevet av frykten for å tape terreng til Kina og Russland. President Biden inviterte alle afrikanske ledere til Washington i 2022 og lovet både investeringer og respektfullt partnerskap. Amerikanerne fremhever programmer som Prosper Africa og Power Africa (for å bygge strømnett) og peker på den lengevarende AGOA-avtalen som gir afrikanske eksportvarer gunstig tilgang til det amerikanske markedet. Likevel er realiteten at USAs økonomiske fotavtrykk i Afrika er lite – mye mindre enn Kinas, og konsentrert om noen få sektorer som olje og flyindustri. Om ikke amerikanske bedrifter og investorer tar større sjanser i Afrika, kan USAs geopolitiske innflytelse på kontinentet forvitre på sikt.
Les også: Ambazonia: En konflikt i Afrika glemt av alle 🔒
For Afrika selv betyr denne situasjonen en form for nyvunnet handlingsrom. Kontinentet befinner seg ikke lenger bare i randsonen av andres stormaktsspill, men sitter med flere kort på hånden. Konkurransen mellom Kina, Vesten, Midtøsten og Russland har gitt afrikanske land muligheten til å velge partnere etter eget forgodtbefinnende. Dette kan gi bedre avtaler, mer investering og større respekt for afrikanske prioriteringer – hvis landene klarer å utnytte situasjonen smart og unngå at ytre makter spiller dem ut mot hverandre. Initiativer som AfCFTA og AUs inntreden i G20 tyder på en klar ambisjon: Afrika vil fra periferien til sentrum, fra råvareleverandør til likeverdig aktør.
Geoøkonomien til det globale sør er i bevegelse, og Afrika er hjertet som pumper nytt liv i denne bevegelige verdensorden. For vestlige land krever dette en omstilling i tankesett – fra formynder til partner, fra konkurranse til samarbeid der det er mulig. De som undervurderer Afrika nå, gjør det på egen risiko. Som et afrikansk ordtak lyder: ”Mange små mennesker, på mange små steder, som gjør mange små ting, kan forandre verden.” Afrikas mange folk og nasjoner er i ferd med å gjøre nettopp det – forandre verden, én handelsavtale, én gruvekontrakt og én høyspentlinje om gangen.
