Valgseieren er bare begynnelsen på maktkampen i Brasil. For å gjennomføre politikken sin må presidenten forhandle med mektige partiblokker og forholde seg til en høyesterett som stadig oftere griper inn.
Kortversjonen
- Brasils president har store formelle fullmakter på papiret, men mangler eget flertall i Kongressen og må forhandle konstant.
- Den mektige sentrumsblokken Centrão kontrollerer Kongressens dagsorden og sikrer seg politiske innflytelse uavhengig av hvem som styrer.
- Endringer i budsjettprosedyrene har gitt Kongressen økt kontroll over offentlige midler, noe som har svekket presidentens makt.
- Den føderale høyesterett har på grunn av en bred grunnlov fått en omfattende politisk rolle og griper hyppig inn i politikken.
- Høyesterettsdommer Alexandre de Moraes har spilt en sentral og svært omstridt rolle i oppgjøret med bolsonarismen.
En allmektig president på papiret
Brasils president er både statsoverhode og regjeringssjef. Landet har ingen statsminister; presidenten leder selv regjeringen. Han utnevner og avsetter ministrene uten at Kongressen må godkjenne dem, og kan ikke felles gjennom et mistillitsvotum. Bare en riksrettsprosess, som har både strafferettslige og politiske sider, kan fjerne ham fra embetet. Denne prosedyren ble brukt mot Fernando Collor i 1992 og Dilma Rousseff i 2016. Presidenten kan dessuten benytte seg av medida provisória, et dekret som får lovs kraft straks det offentliggjøres. Dekretet gjelder i 120 dager dersom Kongressen ikke vedtar det som lov. Presidenten kan legge ned veto mot hele lovforslag eller enkelte bestemmelser. Han har også enerett til å fremme budsjettforslag og utnevner dommerne i Høyesterett. Den siste fullmakten står sentralt i dagens politiske debatter.
Brasils president kan imidlertid ikke oppløse Kongressen. Ingen president har noen gang hatt eget flertall der, og alle har derfor måttet forhandle med de øvrige partiene for å få vedtatt forslagene sine. Det er dermed stor avstand mellom presidentens fullmakter på papiret og den makten han faktisk har.
1988: En ny grunnlov blir til
Grunnloven av 1988 sprang ut av den fremforhandlede overgangen fra militærregimet som ble innført i 1964. Den ble utarbeidet av de 559 representantene og senatorene som ble valgt i november 1986. Arbeidet begynte i februar 1987 under ledelse av Ulysses Guimarães, en av opposisjonens fremste skikkelser. Representantene startet med blanke ark og fordelte arbeidet mellom 24 underkomiteer, som holdt høringer med fagforeninger, kirkesamfunn, arbeidsgivere og militæret. Hver gruppe fikk innarbeide garantier for sine interesser i teksten. Utkastet helte så tydelig mot venstre at konservative og sentrumsorienterte representanter samlet seg i en blokk for å gjenvinne kontrollen under behandlingen i plenum. Slik oppsto Centrão, som spiller en avgjørende rolle i dagens brasilianske politikk. I mars 1988 fikk blokken gjennomslag for å beholde presidentstyret, selv om komiteen hadde lagt opp til et parlamentarisk system. Bestemmelsene som var skrevet med tanke på en statsminister, ble likevel stående. Blant dem var medida provisória, som var hentet fra det italienske lovdekretet. Dermed fikk Brasils president særegne fullmakter.
Les også: Når staten slutter å lytte: åtte svakheter i statsstyringen bak Frankrikes oktoberopprør
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
Den ukrainske mobiliseringsutfordringen: Militæret og samfunnet under fullskala krig
