Bagdad risikerer borgerkrig dersom militsene tvinges til å legge ned våpnene. Lar regjeringen dem beholde makten, kan væpnede grupper få varig vetomakt over statens beslutninger.
Kortversjonen
- Bagdad risikerer enten borgerkrig eller varig delt makt fordi regjeringen sliter med å avvæpne de mektige sjiamilitsene.
- Den statlige organisasjonen Hashd al-Shaabi mottar milliarder i dollar via amerikanske føderale midler, til tross for at fraksjoner angriper USA.
- Regjeringen har skjøvet fristen for full avvæpning til juni 2027 og innført en skjør våpenhvile med de væpnede gruppene.
- De kurdiske myndighetene nekter å avgi kontroll over peshmerga-styrkene så lenge sjiamilitsene opererer med full autonomi i landet.
- Eksperter skisserer tre mulige scenarier for Iraks fremtid: hizbollahisering, intern væpnet konfrontasjon eller avvæpning gjennom utmattelse.
En dato bygget på en syllogisme
29. juni fastsatte Ali al-Zaidis regjering fristen for avvæpningen til samme dag som koalisjonens oppdrag mot IS skulle avsluttes. Regjeringen hadde tiltrådt i mai med Washingtons godkjennelse. Resonnementet hadde form av en syllogisme: Militsene begrunner sin bevæpning med den amerikanske tilstedeværelsen. Når amerikanerne trekker seg ut, har våpnene ikke lenger noen berettigelse. Men 21. september, under sitt besøk i New York, flyttet al-Zaidi fristen til 30. juni 2027. Først skulle det gjennomføres en nitti dager lang våpenhvile: Fraksjonene skulle stanse angrepene sine, og de amerikanske styrkene skulle avstå fra å angripe dem. Så sent som i august hadde regjeringskoalisjonen varslet at antiterrorloven ville bli brukt mot enhver væpnet aktivitet utenfor statens kontroll etter fristens utløp. Men en stat inngår ikke våpenhvile for å håndtere et ordensproblem. Den inngår våpenhvile med en krigførende part.
«En stat inngår ikke våpenhvile for å håndtere et ordensproblem. Den inngår våpenhvile med en krigførende part.»
Hashd – en statlig institusjon som ikke adlyder staten
Hashd al-Shaabi oppsto etter ayatolla Sistanis fatwa mot IS i 2014 og ble innlemmet i sikkerhetsapparatet ved lov i 2016. Organisasjonen samler fraksjoner, hvorav de eldste oppsto i Iran eller i motstanden mot den amerikanske okkupasjonen. Disse har aldri gitt avkall på sin autonomi. I budsjettet for 2023 var 238 000 mann oppført, og i 2024 oversteg bevilgningene 3,4 milliarder dollar. Lønningene betales med oljeinntekter som er plassert hos Federal Reserve Bank of New York. Dermed brukes dollar under amerikansk kontroll til å lønne krigere som retter angrep mot amerikanere. Hashd har derfor to sider: en administrasjon med lønnede ansatte, ledet av Faleh al-Fayyadh, og et nettverk av parallelle kommandokjeder. Kataib Hizbollah og Harakat al-Nujaba er de mest kompromissløse av fraksjonene. Irakiske myndighetspersoner har anklaget al-Fayyadh for å ha kjent til angrepene i juli på forhånd uten å varsle fraksjonene som ble angrepet. Anklagen sier sitt om splittelsen mellom institusjonen og dens enkelte deler. En stat som finansierer en styrke under andres kommando med midler kontrollert av en tredjepart, er selv blitt et gissel.
Les også: En krig mot Iran kan bane vei for et nytt kalifat
«Dollar under amerikansk kontroll brukes til å lønne krigere som retter angrep mot amerikanere.»
Løfter som ikke blir fulgt opp
Fraksjonenes løfter er lite verdt. I juli ble over tretti droner sendt fra Irak mot Riyadh og saudiske oljeanlegg. Som svar angrep amerikanske og saudiske styrker Hashd i sju provinser 28. juli. Minst tjue krigere ble drept, blant dem fem iranere. I midten av september, bare to uker før fristen og til tross for Bagdads gjentatte løfter, traff droner sendt opp fra Maysan-provinsen Øst–vest-oljeledningen. Denne hovedåren gjør det mulig for kongedømmet å omgå Hormuzstredet. 17. august ble Abbas al-Yaqoubi, Nujabas rekognoseringssjef, arrestert av antiterrortjenesten. Bare to dager senere ble han frikjent og mottatt som en helt. Kataib Hizbollah lovet «øye for øye». Verken antiterrortjenestens videoer med budskapet «Vi er klare» eller statsmedienes gjentatte formidling av Sistanis oppfordringer om statlig enerett på våpen endrer noe. Den nitti dager lange våpenhvilen bygger på at aktører som aldri har vist god vilje, nå skal gjøre det …
Stormaktenes press og den kurdiske låsningen
september ble Marco Rubio og al-Zaidi enige om å oppløse «terroristmilitsene» og forhindre ethvert angrep fra irakisk territorium, ifølge USAs utenriksdepartement. Spesialutsending Tom Barrack oppsummerer målet slik: Ved utgangen av juni 2027 skal staten ha monopol på væpnet makt. Han går enda lenger. Med henvisning til Syria, der Syrias demokratiske styrker ble innlemmet i hæren, mener han det ville være «svært positivt» å integrere peshmerga-styrkene i den irakiske hæren, med de samme rettighetene og fordelene. Et uavhengig land har etter hans syn bare én militær struktur. Den bitre ironien er at Kataib Hizbollah og Nujaba krever nøyaktig det samme. Fraksjonene skjerpet betingelsene etter at sjefen for Quds-styrken, Esmail Qaani, besøkte Bagdad i august. Utfordringen er formidabel. Erbil har nettopp samlet sine styrker under sitt eget departement, med støtte fra Pentagon. Samtidig avviser de kurdiske myndighetene enhver kobling mellom sin konstitusjonelle status og Hashds skjebne. Så lenge sjiamilitser opererer med tilnærmet full autonomi, vil ingen kurdisk leder godta å gi avkall på den eneste garantien som beskytter ham mot en stat som ikke klarer å håndheve sin myndighet.
Les også: Irans krise kan være Iraks sjanse 🔒
Heller ikke Paris står på sidelinjen. Etter at underoffiseren Arnaud Frion (adjudant-chef) ble drept av en drone nær Erbil 12. mars, har Frankrike nå avtalt med al-Zaidi å videreføre det militære samarbeidet etter koalisjonens avvikling. På det økonomiske området oppgir TotalEnergies at selskapet har investeringer på 12 milliarder dollar i landet. Den geopolitiske utviklingen i Irak har direkte betydning for våre soldater og våre interesser.
Tre scenarier
Det første og mest sannsynlige scenariet er en fremforhandlet hizbollahisering: en varig sameksistens mellom en stat med formell myndighet og en væpnet styrke med vetomakt, etter libanesisk modell. Fraksjonene som er representert i parlamentet, med Asaib Ahl al-Haq i spissen, leverer inn lette våpen og gir fra seg enkelte våpenlagre som en symbolsk handling. Hashd innlemmer de medgjørlige enhetene i sin lønnede organisasjon. De kompromissløse fraksjonene innstiller operasjonene, men beholder kommandokjedene, dronene og missilene. Bagdad erklærer seier, Washington får ro rundt sine militære anlegg, og Teheran beholder det viktigste: et væpnet pressmiddel i hjertet av den irakiske staten, som kan aktiveres når som helst. Den ballistiske missilkapasiteten forblir imidlertid intakt. Våpenhvilen blir en permanent tilstand av gjensidig avskrekking. Kurdistan konstaterer at avvæpningen ikke er fullført, og holder derfor sine peshmerga-styrker utenfor enhver føderal kontroll. Dermed fryses problemet, sammen med en del av Iraks suverenitet.
Les også: Irak: Nouri al-Maliki blir igjen statsminister
Det andre scenariet er en intern væpnet konfrontasjon, og det er en reell mulighet. Et angrep for mye mot Golfen kan presse Bagdad til å håndheve antiterrorloven. Det samme kan en gjenopptakelse av den iransk-amerikanske krigen, dersom den etterlater fraksjoner uten beskytter og samtidig radikaliserer dem. Antiterrortjenesten er en elitestyrke trent av amerikanerne og lojal mot statsministeren. Med støtte fra den regulære hæren ville den da gjennomføre en kampanje for å slå ut militsenes ledelse: samtidige arrestasjoner av kommandantene, beslaglegging av våpenlagrene og avsperring av hovedkvarterene. For Irak etter 2003 ville dette bli en parallell til de lange knivers natt. Risikoen ville være betydelig: krig mellom sjiamuslimske grupper, Hashd-enheter som vender seg mot staten, eller indirekte iransk intervensjon.
Det tredje scenariet er avvæpning gjennom utmattelse. Det er det minst sannsynlige på kort sikt. Et kompromiss mellom Iran og USA kunne få Teheran til selv å beordre demobilisering av sine irakiske støttespillere i håp om økonomisk pusterom. Iran har tidligere vist at landet kan stanse angrepene deres når egne interesser krever det. Uten strategisk dybde, rådgivere fra Quds-styrken og sideinntekter fra grenseovergangene ville fraksjonene forhandle om overgangen til politisk virksomhet og om individuell integrering av krigerne. Irak ville da gjenvinne monopolet på legitim voldsbruk uten kamp, men takket være en beslutning tatt i utlandet. De tunge våpnene ville bli levert tilbake under internasjonalt tilsyn. Brigadene ville bli oppløst eller innlemmet i hæren. Dette er scenariet som er mest gunstig for irakisk suverenitet, og samtidig det Bagdad har minst kontroll over.
Fire signaler vil vise hvilken av disse utviklingsbanene Irak følger. De må følges nøye i månedene som kommer: om våpenhvilen overholdes frem til utgangen av desember, bevilgningene til Hashd i budsjettet for 2027, om dollarleveransene fortsetter regelmessig, og Erbils holdning. 30. september blir ikke dagen da staten tok tilbake våpnene sine, men dagen da den erkjente at den fortsatt måtte forhandle om dem.
«30. september blir ikke dagen da staten tok tilbake våpnene sine, men dagen da den erkjente at den fortsatt måtte forhandle om dem.»
Irak etter det iranske sjokket: Sekundær front eller strategisk vippepunkt? 🔒
