Cambridge og fornektelsen av sannheten

De siste årene har Cambridge forvrengt sin egen historie i forsøket på å bevise at universitetet er medskyldig i slaveri.

Jason Ardays død, fantasten og plagiatoren som ble professor ved Cambridge, kunne bare skje fordi Cambridge universitet gjentatte ganger har fornektet historien og sannheten. Vil Cambridge lære av dette, sette en stopper for propagandaen og vende tilbake til fakta?, skriver professor Lawrence Goldman ved History Reclaimed.

Men Cambridges moralske og intellektuelle svikt går dypere enn Ardays bedrag og Cambridges selvbedrag. Hele denne sørgelige affæren fant sted fordi Cambridge har vendt ryggen til sannheten, ikke. minst når det gjelder spørsmål om rase og slaveri. Et universitet som ikke står for sannheten, har mistet sin eksistensberettigelse og representerer en fare for både ansatte og studenter.

De siste årene har Cambridge forvrengt sin egen historie i forsøket på å bevise at universitetet er medskyldig i slaveri.

I en blanding av konstruert skyldfølelse og angrep på sin egen historie, har Cambridge sagt seg villig til å påta seg ansvaret for alle syndene som kan knyttes til slaveriet. Men det finnes ingen bevis for noe av dette, selv om alle forsøk på å korrigere universitetets mangelfulle forskning er blitt oversett. Cambridges krumspring demonstrerer den akademiske korrupsjonen som fortærer universitetet fra innsiden.

Lesere av «History Reclaimed» vil være kjent med mange av disse hendelsene i artikler vi har publisert om Cambridge de siste årene. I denne artikkelen skal jeg sette dem sammen og lede dere gjennom denne historien om intellektuell og moralsk forfall.

I 2019 opprettet daværende prorektor, Stephen Toope, en gransking av «arven etter slaveriet». Komiteen fant at ingen colleger eller institusjonener ved universitetet noen gang hadde eid eller handlet med slaver. Det burde følgelig ha satt punktum ha for denne saken. Cambridge er ikke direkte involvert i slaveriet på noen måte.

Men folk i dagens akademiske verden vil bevise ting selv om fakta sier noe annet. Neste skritt var følgelig at komiteen endret fra mandatet fra ‘arven etter slaveriet’ til til ‘assosiert skyld’ og oppførte tidligere Cambridge-studenters familiemedlemmer som hadde en eller annen tilknytning til slaveriet, samtidig som de kritiserte Cambridge-utdannede poeter og forfattere for å bruke «koloniale bilder og metaforer».

Forsøket på å fjerne monumenter over Tobias Rustat

Så rettet komiteen oppmerksomheten mot hoffmannen og mesenen Tobias Rustat, som var tilknyttet Cambridge mot slutten av 1600-tallet. Monumentene av ham ved Jesus College og Old Schools (universitetets administrative sentrum) ble gjenstand for kampanjer for å få dem fjernet, under ledelse av Master of Jesus College, Sonita Alleyne.

For hundre år siden, da slaveri var lovlig og før det ble en organisert bevegelse mot slaveri i Storbritannia, adlød Rustat en ordre fra kong Charles IIs vilje og tjenestegjorde som direktør i Royal African Company. Det var et selskap som drev med slavehandel. Etter en tre dager lang høring i form av et kirkemøte ved Jesus College i 2022, der de historiske og estetiske spørsmålene ble lagt frem for en dommer, ble det store monumentet over Rustat reddet. Da han døde ble det plassert i collegets kapell. Jeg var en av de tidligere studentene ved colleget som vant denne saken. Vi ønsket å bevare dette berømte monumentet. I tillegg motsatte vi oss at fortiden skal bedømmes etter våre standarder. https://spectator.com/article/has-jesus-college-learned-anything-from-its-rustat-defeat/

Michael Banner og Britain’s Slave Debt. Reparations Now!

Deretter vendte Cambridge-kampanjen seg mot universitetets investeringer. Dekanen ved Trinity College, Cambridge, pastor Michael Banner, som ofte høres på Radio 4-programmet Thought for the Day, utga en bok, Britain’s Slave Debt. Reparations Now!, der han fastsatte Storbritannias regning for slaveriet til 200 milliarder pund, som skulle betales til afrikanske og karibiske nasjoner.

Svakheten i argumentasjonen skyldes at forskningen som ligger til grunn for den for Cambridges vedkommende, bygger på en sammenblanding av South Sea Securities og South Sea Annuities. Førstnevnte var aksjer i South Sea Company, som drev med slavehandel på begynnelsen av 1700-tallet. South Sea Annuities var – derimot – statsobligasjoner – «gilts», som vi ville kalle dem – som ganske enkelt ble markedsført av South Sea Company. Å kjøpe en South Sea Annuity innebar, slik det er i dag, å låne penger til staten og få renter på lånebeløpet. Det hadde ingenting med slaveri å gjøre. Banner beskyldte sitt college og Cambridge for investeringer i slaveriet gjennom kjøp eller mottak av South Sea Annuities, men de var fullstendig uskyldige.

Fitzwall-museet

Fitzwilliam Museum, som forvalter Cambridges største samlinger, gjorde denne feilen enda større. I katalogen til utstillingen «Rise Up. Resistance, Revolution, Abolition», blandet Fitzwilliam Museum også sammen Annuities og Securities og anklaget Cambridge og noen av universitetets mest fremstående personer på 1700-tallet for hykleri.

En gruppe historikere som var utdannet ved Cambridge, skrev til direktøren for Fitzwilliam, dr. Luke Syson, for å forklare den faktiske feilen. Dette er dessuten nøyaktig samme feil som nå begås av Den engelske kirke i forbindelse med kirkens prosjekt «Project Spire» om å betale 100 millioner pund i erstatning for sin ikke-eksisterende rolle i slaveriet.

Dr. Syson svarte at denne saken, som etter hans syn dreide seg om faktiske forhold, var et vurderingsspørsmål. Men han svarte i det minste. Mens brevene som ble skrevet til to rektorer, professor Toope og nå professor Deborah Prentice, er forblitt ubesvart.

Tilbakeføringen av Benin-bronsene

I mellomtiden ble direktøren for universitetets Museum of Archaeology and Anthropology, professor Nicholas Thomas’ planer om å tilbakeføre samlingen av Benin-bronsene til obaen – herskeren – av Benin, besluttet tidligere i år. Da ble 116 av disse bemerkelsesverdige gjenstandene «tilbakeført». I 1897 ble de tatt fra et samfunn som holdt slaver og praktiserte menneskeofring, etter at en fredelig britisk delegasjon til Benin ble angrepet og drept. I årene etter 1897 har mange av disse gjenstandene blitt stjålet fra museer og er blitt omsatt eller gitt bort på ulovlig vis. Likevel var Cambridge så ivrig etter å sende dem tilbake at det ikke ble innhentet noen garantier for deres sikkerhet før de ble returnert. Ifølge dr. Thomas: «Vi tar ikke stilling til hvor de havner etterpå» (The Observer, 7. februar 2026)

Historen om dr. Jenny Bulstrode

Den ødeleggende effekten av denne oppførselen for studentenes del kan man lett forestille seg. Når deres universitet og forelesere overser bevisene, hvorfor skal ikke studentene gjøre det samme? Saken med dr. Jenny Bulstrode viser hvor dette fører hen.

Som doktorgradsstudent ved Cambridge og mottaker av et prestisjefylt Junior Research Fellowship ved Jesus College, Cambridge, hevdet Jenny Bulstrode i en publisert akademisk artikkel som fikk stor oppmerksomhet i mediene, at på 1700-tallet hadde slaver på Jamaica utviklet en ny metode for stålproduksjon som var avgjørende for den industrielle revolusjonen. Påstanden viste seg å være nok en innbilning. I motsetning til professor Arday, som plagierte, bør dr. Bulstrode betraktes som et offer for de moralske svakhetene i britisk akademisk liv.

Cambridges stolte historie som leder av kampen mot slaveriet

Det som gjør dette enda verre, er at Cambridge har en stolt historie som leder av kampen mot slaveriet. Det er nettopp dette universitetet som utdannet William Wilberforce og Thomas Clarkson, begge var ledere for bevegelsen mot slaveri. Peter Peckard var forkjemper for avskaffelsen av slaveriet og overhode (Master) ved Magdalene College, Cambridge. Den berømte Clapham-sekten av evangeliske kristne, som gikk sammen for å avskaffe slaveriet, var i stor grad utdannet ved Cambridge. Den nåværende Master og Fellowene ved Jesus College bør huske (man får håpe at de kjenner til det) at Coleridge, den store poeten og tidligere studenten ved colleget, vant en universitetsmedalje i 1792 for sin «Ode Against the Slave Trade».

«History Reclaimed» har skrevet om alle disse hendelsene. Til sammen bekrefter de at Cambridge universitet lever i fornektelse – nærmere bestemt fornektelse av sannheten. Artiklene gir også en bakgrunn for å forstå Jason Arday-saken. Det er lett å se hvorfor slike feil kunne skje ved Cambridge – feil som førte til Ardays død – fordi universitetet i sin helhet er underlagt en ideologisk identitetspolitikk og, til tross for stadige påminnelser om det, overser sannheten. Hva skal vi med et universitet som gjør det?

Takk til redaktørene for «History Reclaimed» for at vi kan få publisere artikkelen.

Hvorfor vil Bank of England erstatte Churchill med et pinnsvin på fempundseddelen?

Du har nettopp lest en gratisartikkel

Geopolitika lever kun gjennom sine lesere. For å støtte oss, abonner eller doner.