Biografien om Mossads tiende direktør, Meïr Dagan (2002–2011), kom nylig ut med tittelen The Architect of Espionage. Dagan viet sitt liv til å sikre. Denne redaksjonelle samtidigheten preger uunngåelig lesningen av boken.
Samuel M. Katz, journalist og forfatter med spesialisering i israelsk etterretning og spesialoperasjoner, presenterer her et verk som både er biografi, operativ beretning og et slags manifest for den israelske etterretningstjenestens doktrine.
Født i Ukraina i kjølvannet av Holocaust fremstilles Meïr Huberman – som senere tok med hebraisk-klingende etternavnet Dagan – fra første stund som en mann hvis liv var strukturert rundt en grunnleggende overbevisning: det jødiske folkets overlevelse krever en sterk stat, og en sterk stat forutsetter en dristig etterretningstjeneste, i stand til å forutse katastrofer snarere enn å reagere på dem.
Denne overbevisningen, næret av et svart-hvitt-fotografi av morfaren hans, ydmyket av SS-offiserer sekunder før henrettelsen – et bilde han hadde stående på kontoret og viste til alle besøkende, også ledere for arabiske etterretningstjenester – utgjør verkets røde tråd. Katz tolker dette mindre som en sentimental gest enn som et bevisst pedagogisk grep: Dagan brukte bildet for å minne alle om oppdragets eksistensielle alvor.
Boken er strukturert kronologisk og følger hovedfasene i Dagans karriere: soldaten i de konvensjonelle krigene (1967, 1973), spesialisten på antiterroroperasjoner i Gaza på 1970-tallet, kommandanten i Libanon på 1980-tallet, generalmajoren som etablerte diskrete forbindelser med Jordan på 1990-tallet, og til slutt Mossad-direktøren fra 2002 til 2011. Denne lineære fremstillingen gjør det mulig for Katz å belyse to sentrale sider ved personen: feltoperatøren, formet av nærkamp, og arkitekten bak Israels skjulte makt på regionalt nivå.
Les også: Etter nederlaget mot Israel – ny doktrine for Hizbollahs cyberkrigføring? 🔒
En av bokens hovedteser er at Dagan gjennomførte en grunnleggende transformasjon av Mossad ved å løfte tjenesten til et nytt kvalitativt nivå. Før hans tid fungerte Mossad i stor grad som en operativ støtte for Aman, den militære etterretningstjenesten som dominerte det israelske etterretningslandskapet. Dagan omformet tjenesten til en primær aktør, i stand til å gjennomføre autonome høyintensitetsoperasjoner – målrettede likvidasjoner, sabotasje, skjult økonomisk krigføring og manipulering av fiendens forsyningskjeder – samtidig som den utviklet omfattende samarbeidsnettverk med både arabiske og vestlige tjenester, uten sidestykke. Forfatteren fremhever den såkalte daganske metoden: en doktrine for preventiv handling som avviser et reaktivt paradigme og søker å nøytralisere trusler før de materialiserer seg. Hans operative prinsipp var enkelt: verken penger, personell eller ressurser skulle brukes på operasjoner som ikke direkte tjente nasjonal sikkerhet.
På det operative planet er de mest omfattende kapitlene viet kampen mot Irans atomprogram og kampanjen mot Hizbollah. Dagan fremstilles som den intellektuelle arkitekten bak en strategi for forsinkelse, basert ikke på direkte militære angrep – som han anså som både kontraproduktive og risikable for Israel – men på en kombinasjon av sabotasje, likvidasjoner av vitenskapsfolk, cyberoperasjoner og økonomisk press. Denne overbevisningen førte til gjentatte konfrontasjoner med statsminister Netanyahu, som foretrakk en direkte militær løsning – et alternativ Dagan, med et uvanlig politisk mot for en etterretningssjef, offentlig motsatte seg etter sin avgang.
Boken gir også en grundig redegjørelse for bakgrunnen til operasjonen mot Hizbollahs personsøkere og walkie-talkier, iverksatt i september 2024, og sporer dens opprinnelse tilbake til nattlige diskusjoner på Dagans kontor i 2006. Denne historiske kontekstualiseringen er blant verkets mest originale bidrag: Den viser hvordan en idé, formulert sent en kveld, tok atten år å realisere – gjennom flere mandatperioder og under ulike direktører – før den fikk varige konsekvenser for den regionale maktbalansen.
Verket er også verdifullt for sine analyser av «skjult diplomati», et begrep tilskrevet Jordans kong Hussein, som Mossad praktiserte i samarbeid med arabiske etterretningstjenester. Dagan beskrives som en respektert samtalepartner i arabiske hovedsteder, både i Amman og i Saudi-Arabia, hvor hans diskrete besøk la grunnlaget for det som senere ble Abraham-avtalene. Den hemmelige reisen til Sotsji i 2009, sammen med Netanyahu, for å forklare Putin at Israels holdning til Irans atomprogram ikke ville endres under Obama-administrasjonen, illustrerer denne særegne funksjonen med overbevisende narrativ presisjon.
Les også: Israel-lobbyen splitter amerikanske konservative 🔒
Fra et historiografisk perspektiv plasserer boken seg innenfor et allerede omfattende forskningsfelt om Mossad, der arbeidene til Ronen Bergman (Rise and Kill First, 2018) fortsatt regnes som den mest solide akademiske referansen. Sammenlignet med Bergman inntar Katz en klart mer rosende og mindre kritisk posisjon. De etiske problemstillingene som uunngåelig oppstår i forbindelse med målrettede likvidasjoner, manipulering av forsyningskjeder og sabotasjeoperasjoner, berøres snarere enn analyseres inngående. Forfatteren benekter ikke deres eksistens, men behandler dem som realiteter i skyggekrigen, der legitimiteten i liten grad problematiseres. Denne skjevheten er konsistent med verkets premiss – en beundrende biografi – men begrenser dets analytiske rekkevidde når det gjelder folkerettslige normer og etterretningsetikk.
Kildespørsmålet fortjener også oppmerksomhet. Katz gjør det klart i forordet at konteksten etter 7. oktober 2023 har tvunget mange kilder til anonymitet eller bruk av pseudonymer. De mest operative delene – om Stuxnet, organiseringen av likvidasjoner og utviklingen av personsøkeroperasjonen – bygger på ikke-identifiserte kilder, hvis pålitelighet per definisjon ikke kan verifiseres. Boken er åpen om dette, men leseren må være klar over at fremstillingen delvis er rekonstruert, med enkelte elementer som fortsatt bevisst er utelatt.
Epilogen, som knytter Dagans periode til hendelsene i 2024–2026, er både den mest levende og den mest diskutable delen av boken. Ved å fremstille personsøkeroperasjonen og angrepene mot Iran som direkte resultater av initiativene Dagan tok på 2000-tallet, konstruerer Katz en narrativ kontinuitet som er både overbevisende og teleologisk. Etterretningens historie egner seg imidlertid dårlig for lineære forklaringer, og betydningen av tilfeldigheter, uforutsette hendelser og kollektive beslutningsprosesser i slike operasjoner er trolig større enn det en biografi om én enkelt person kan få frem.
Med disse forbeholdene er The Architect of Espionage en nyttig bok for å forstå Mossads operative doktrine i den avgjørende perioden 2002–2011, den interne kulturen i en tjeneste formet av minnet om Holocaust og de arabisk-israelske krigene, samt de konkrete mekanismene bak etterretningssamarbeid i kampen mot kjernefysisk spredning. For lesere med interesse for Midtøstens geopolitikk utgjør den et verdifullt supplement til mer akademiske studier – forutsatt at den leses for det den er: en godt dokumentert, men normativt posisjonert fremstilling, bygget rundt en skikkelse forfatteren åpent beundrer.
Operasjon Entebbe: Gissel-redningen som imponerte en hel verden 🔒
