En flåte som lenge har vært avfeid som foreldet, viser tegn til fornyelse. Hvor dypt denne moderniseringen faktisk stikker, er imidlertid høyst uklart.
Dersom man for ti år siden skulle skrevet en artikkel om den nordkoreanske marinen, ville øvelsen vært relativt kortfattet – både på grunn av mangel på presis informasjon og fordi temaet i seg selv var beskjedent. Den «koreanske folkeflåten» var den gang en flåte, eller snarere en flotilje, med et primært kystnært virkeområde. Dette skyldtes i større grad geografiske enn politiske forhold: det såkalte eremittregimet er innestengt, med Gulehavet i vest – hvis utløp mot Øst-Kinahavet kontrolleres av Sør-Korea – og Japanhavet i øst, adskilt fra Stillehavet av den japanske øygruppen.
Som følge av dette besto Pyongyangs maritime strategi i å etablere et defensivt bastionforsvar, utformet etter en asymmetrisk doktrine overfor en sørkoreansk marine som er både sterk og moderne, med avanserte ubåter og destroyere utstyrt med det amerikanske kampsystemet Aegis Combat System. På det maritime området retter Seoul imidlertid blikket mindre nordover enn mot sin mektige kinesiske nabo, hvis flåte vokser i et tempo som tvinger Sør-Korea til betydelige opprustningsanstrengelser. Som eksempel disponerer den sørkoreanske marinen rundt 30 fregatter og destroyere, mens Frankrike, en betydelig europeisk sjømakt, kun har 15 fregatter.
Nord-Korea, en makt primært orientert mot landstyrker og ballistiske kapasiteter, prioriterte derfor en klassisk nektelsesstrategi (area denial), basert på rundt tjue foreldede ubåter av kinesisk Type 33 (avledet fra Romeo-klassen bygget i Sovjetunionen mellom 1957 og 1961), levert i byggesett og montert lokalt.
Les også: En allianse uten tillit: forholdet mellom Kina og Nord-Korea 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
