Fristelsen til et universelt imperium ble båret frem av Scipio, Caesar og Augustus. Men før dem var det Alexander som fungerte som forløper og modell – Alexander som inspirasjonskilde for romersk politikk.
Ved sin død i 323 f.Kr. strakte Alexander den stores imperium seg over en stor del av den verden som var kjent for grekerne. I øst lyktes det ikke Alexander å krysse Hyphasis, men få landområder gjensto før det østlige havet, som for grekerne markerte verdens ende. Mot nord lå skyternes land – barbarene par excellence – et goldt og udyrket steppeområde, et livløst sted, nærmest et ikke-sted, som ikke ble regnet som en del av den kjente verden. I sør visste man i realiteten ikke hvor langt Afrika strakte seg, og dette spørsmålet var gjenstand for et av Alexanders planlagte ekspedisjonsprosjekter før hans død. Men det verdenshjørnet som synes å ha opptatt Alexander mest før hans død, var vesten. Dersom vi skal tro Diodorus fra Sicilia[1], hadde Alexander gjort forberedelser og etterlatt skriftlige instrukser med sikte på en ekspedisjon som, via Kartago, skulle ende ved Herkules’ søyler.
Viljen til å erobre den kjente verden
Denne viljen til å erobre den kjente verden – oikouménê – og legge grunnlaget for et universelt imperium skulle få etterfølgere. Tre århundrer etter Alexanders død gjorde Augustus krav på å ha erobret den kjente verden, og dermed fullført Alexanders verk, i sitt politiske testamente, Res gestae divi Augusti. Selve tittelen på denne teksten, som ble inngravert i stein eller metall i alle provinsene i Romerriket, er talende:
«Nedenfor følger en kopi av den guddommelige Augustus’ bedrifter, hvorved han underla hele verden det romerske folks herredømme, samt de utgifter han pådro seg for republikken og det romerske folk, og hvis original ble inngravert på to bronsepilarer reist i Roma.»
Les også: Cæsars strategiske tenkning 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
