Tiden kan vise seg å være det viktigste strategiske våpenet i krigen mellom Israel/USA og Iran. Mens Trump og Netanyahu trenger raske resultater, kan Teheran tjene på å trekke konflikten ut.
Med de mange feilaktige spådommene om en rask russisk seier i krigen etter invasjonen av Ukraina i 2022 friskt i minnet, burde alle være forsiktige med å spå utfallet av krigen mellom Israel og USA på den ene siden og Iran på den andre. I moderne krigføring er det rett og slett for mange ukjente variabler til at enkeltpersoner kan sette dem sammen på nøyaktig nok måte for å få et godt nok oversiktsbilde og spå utfallet med noenlunde presisjon.
Etter snart en uke med stridigheter i Iran, Israel, Levanten og Persiabukta er krigståken fortsatt tykk. Det virker likevel trygt å gjøre noen generelle observasjoner på dette tidspunktet. Nå som støvet av de første krigshandlingene har begynt å legge seg, er det klart at det israelsk-amerikanske målet om en sjokk- og blitzkampanje for å raskt avslutte krigen ved å ta ut lederskapet til Den islamske republikken ikke har blitt oppnådd.
Uten å spå hvordan krigen vil utvikle seg i ukene og månedene som kommer, gir det mening å forsøke å identifisere hva som kan være de realistiske krigsmålene for begge sider på nåværende tidspunkt, og hvilke geopolitiske dynamikker som ligger bak. Begge krigsmålene går utover geopolitikken i Midtøsten: Utfallet av krigen kan faktisk bli avgjort av amerikanske innenrikspolitiske forhold knyttet til mellomvalget i november – nærmere bestemt det generasjonelle skiftet i synet på USAs forhold til Israel.
Med en generell krigstrøtthet samt en stadig økende anti-sionisme som brer om seg i det amerikanske samfunnet, blåser det svært ufordelaktige politiske vinder for Israel i USA, som bare fortsetter bare å øke i styrke. Som USAs mest Israel-vennlige president noensinne, må Trump og hans allierte smi mens det geopolitiske jernet er varmt. Målet for Trump-administrasjonen må derfor være å avslutte krigen og sikre en rask seier, slik at en mest mulig gunstig fredsavtale kan forhandles frem før det politiske vinduet lukker seg – det vil si mens de innenrikspolitiske forholdene i USA fortsatt er fordelaktige for Israel.
Les også: Sjahen av Iran: modernisatoren som gravde sin egen grav 🔒
For Iran, derimot, handler det om å hale ut krigen så lenge som mulig. Jo lenger Den islamske republikken holder ut, og jo mer skade – ikke bare militært, men også økonomisk – den klarer å påføre USA, desto mer vil anti-sionistiske politiske krefter vokse frem i USA, desto mer fordelaktig fredsavtale kan Iran oppnå med amerikanerne.
Slangehodene som vokste ut igjen
Med suksessen i Venezuela friskt i minnet, kan mye tyde på at Trump-administrasjonen ønsket å kopiere suksessoppskriften i Iran. Ved å likvidere Khamenei og flere essensielle personer i det iranske regjeringsapparatet – den såkalte «kutte hodet av slangen»-strategien – skulle være nok til å lamme beslutningsmekanismen til Den islamske republikken og tvinge den i kne. Et folkelig opprør skulle deretter gjøre ferdig jobben.
På det ene punktet lyktes den israelsk-amerikanske duoen, ettersom flere sentrale ledere ble drept i de innledende angrepene. Men på det andre mislyktes de. Det kan virke som den israelsk-amerikanske duoen hadde overdrevet hvor sårbart den iranske staten var for slike dekapiteringsstrategier. Det politiske systemet i Den islamske republikken har blitt designet nettopp for å kunne absorbere slike sjokk og raskt sette nye personer i lederposisjoner, slik at militæret og regjeringsapparatet ikke blir paralysert.
Nå som krigen går inn i sin andre uke, virker det som om det er akkurat det som har skjedd: Det iranske statsapparatet og militæret har overlevd det innledende israelsk-amerikanske sjokket mot lederskapet og nye personer har tatt deres plass. Slangehodene til den iranske medusaen vokste raskt ut igjen, og Den islamske republikken bestod.
Om det iranske militæret og statsapparatet er intakt og robust nok til å holde ut mot israelsk-amerikansk press i flere måneder fremover gjenstår å se. Svaret på dette spørsmålet vil syvende og sist avgjøre om krigen kan anses som en suksess eller ikke for begge stridende parter. Og disse forholdene er knyttet til amerikansk innenrikspolitikk.
Israel og amerikanske innenrikspolitiske dynamikker
I moderne tid har den amerikanske regjeringen aldri gått inn i en krig med så lav støtte i befolkningen: hele 59 prosent av amerikanerne er imot den, mens bare 21 prosent støtter den. Med de innenrikspolitiske konsekvensene som følge av Vietnam-, Irak- og Afghanistan-krigene i bakhodet – som alle innledningsvis hadde bred støtte blant opinionen i USA, men som raskt snudde – er det sannsynlig at krigen med Iran raskt vil bli enda mer upopulær, jo lenger den varer.
Les også: Iran – en grenseoverskridende mosaikk av mennesker 🔒
Gitt det dårlige utgangspunktet vil krigen med Iran derfor etter all sannsynlighet få merkbare konsekvenser på amerikansk innenrikspolitikk allerede ved neste valg. Gitt de siste uttalene fra USAs utenriksminister Marco Rubio, som i prinsippet fremlegger at det var Israel som dro USA inn i denne krigen, er det Israel som til syvende og sist vil bli stående igjen som syndebukk i den amerikanske opinionen for alt som eventuelt vil gå galt.
Fra å være sterk i sin støtte til den jødiske staten, har amerikanerne snudd. Den amerikanske opinionens støtte til Israel har vært i fritt fall siden 7. oktober og den påfølgende krigen i Gaza. For første gang i historien er det nå flere amerikanere som støtter palestinerne enn israelerne. Å støtte Israel har derfor allerede blitt en netto valgtaper i amerikansk innenrikspolitikk, som vil få direkte negative konsekvenser for forholdet mellom USA og den jødiske staten i tiden fremover. Krigen mot Iran ser ut til å ytterligere akselerere denne utviklingen.
Det finnes en rekke eksempler på denne dynamikken, men det holder å nevne at den prominente demokraten og California-guvernør Gavin Newsom, som alltid har vært pro-Israel under sin politiske karriere, nylig gikk hardt ut mot den jødiske staten. Han sammenlignet blant annet landet med «en apartheidstat» og uttalte at USA «må revurdere sin militære støtte». For den jødiske staten er dette naturligvis et marerittscenario.
Kappløp mot tiden
Hvis krigen fortsatt raser videre i takt med at mellomvalget i november i USA nærmer seg, vil disse spørsmålene stå sentralt i valgkampen og potensielt være den avgjørende faktoren for utfallet i flere stater. Krigen – og per definisjon USAs forhold til Israel – kan faktisk ende opp med å stå i sentrum av valget. Denne dynamikken har allerede begynt å utspille seg i USA. I ytterste konsekvens kan en blå flodbølge slå over amerikansk politikk, hvor anti-krig og anti-sionistiske demokratiske kandidater ender opp med å gjøre rent bord.
For Trump, det republikanske partiet samt pro-israelske krefter innad amerikansk politikk, utgjør dette en eksistensiell trussel for deres maktgrunnlag. Med full potensiell kontroll over både Representantenes hus og Senatet kan en demokrat-kontrollert Kongress i prinsippet sette en de facto stopper for Trumps andre presidentperiode, og gjøre ham til den ultimate lame duck-president. Hvis demokratene ender opp med majoritet i begge kamrene i Kongressen vil de kunne sabotere så å si all politikk, inkludert å tvinge frem en slutt på krigen med Iran.
Les også: Den islamske revolusjonsgarden – Irans sanne hersker 🔒
Men det stopper ikke der. Jo lenger krigen varer, jo mer sannsynlig vil det være at anti-sionistiske demokratiske kandidater vil gjøre rent bord under presidentvalget i 2028. De kan ende opp med å kontrollere både presidentskapet og ha en supermajoritet i Kongressen, som vil være ufattelig ødeleggende for Republikanerne.
Med mindre Israel og USA kan vise til reelle suksesser på slagmarken og klarer å få til en relativt rask avslutning på krigen, ligger alle de innenrikspolitiske forholdene til rette for en politisk maltraktering ved urnene. Ikke bare Israel-vennlige politikere, men også Trump-administrasjonen og republikanerne vil bli straffet hardt av det amerikanske elektoratet og ligge med brukket rygg i mange år fremover.
Irans lange spill
Mens Trump og Netanyahu har alle insentiver til å få på plass en rask avslutning på stridighetene, er tilfellet det motsatte for Iran. Den islamske republikken har alt å tjene på å hale krigen ut så lenge som mulig for å forsterke og akselerere disse anti-sionistiske politiske trendene innad i USA.
Logikken er klar: Jo lenger krigen varer, desto større blir de politiske og økonomiske byrdene for USA, desto mer upopulær vil den bli blant amerikanerne flest. Ettersom den jødiske staten i stor grad vil bli holdt ansvarlig for utviklingen, er det stor sannsynlighet for at mer Israel-fiendtlige politiske krefter vil styrke sin posisjon i det kommende amerikanske mellomvalget.
Iran trenger ikke å holde ut i flere år heller. Det handler kun om å holde ut så lenge som mulig for å skape mest mulig uro, kaos og problemer i sitt nabolag for å vekke sinne i den amerikanske opinionen. Ved siden av å påføre USA militære tap, holder det å stenge Hormuzstredet i en lengre periode for å oppnå dette resultatet.
Gitt Persiagulfens rolle som et sentralt energinav som smører hjulene i verdensøkonomien med olje og gass, vil det være nok å blokkere passasjen for oljetankere i noen måneder for å legge verdensøkonomien under kraftig press. Inflasjonen vil skyte i taket, rentenivået øke og de økonomiske utsiktene for verdensøkonomien drastisk forverre seg. I verste fall kan man oppleve et krakk i verdens aksjemarkeder.
Krigen mellom Israel/USA og Iran vil derfor ikke bare avgjøres på slagmarken, men også i den amerikanske innenrikspolitiske arenaen. Spørsmålet er ikke bare hvem som vinner militært, men hvem som best klarer å utnytte tid og politiske dynamikker i USA.
Fra Gaza til Iran: Omformingen av Midtøstens geopolitikk siden 7. oktober forklart med fem kart 🔒
