Står Armenia alene? En fremtid uten Russlands beskyttelse 🔒

Dette er andre del av Geopolitikas intervjuserie om Armenias prekære geopolitiske situasjon etter tapet av Nagorno-Karabakh.

Første del, som omhandler Armenias nye geopolitiske stilling vis-à-vis sin historiske erkefiende Aserbajdsjan, kan leses her.

Krigen mellom Aserbajdsjan og Armenia over Nagorno-Karabakh i 2020 og 2022, ble et vendepunkt i forholdet mellom Jerevan og Moskva. Som medlemmer av samme forsvarsallianse, hadde Armenia håpet at Russland skulle komme til deres unnsetning da Aserbajdsjan iverksatte sin invasjon, men Moskva løftet ikke en finger for å hjelpe sin mindre alliansepartner.

I kjølvannet av tapet av Nagorno-Karabakh, har den armenske regjeringen, under ledelse av statsminister Nikol Pashinyan, uttalt at Armenia ikke lenger kan stole på Russland og har ytret et ønske om å nærme seg Vesten. Men på tross av disse offentlige uttalelsene, fortsetter Armenia å samarbeide tett med Russland på flere økonomiske og politiske områder, og har ikke tatt noen konkrete politiske steg for å distansere seg fra Moskva.

Det er derfor vanskelig å forstå nøyaktig hva som skjer med tanke på den geopolitiske balanseakten dette lille, men svært historierike landet i Sør-Kaukasus står overfor. Kan Armenia for eksempel stole på at Russland vil komme til unnsetning hvis Aserbajdsjan, eller Tyrkia, iverksetter en ny invasjon? Hvis ikke, kan Armenia støtte seg til vestmaktene, eller står Jerevan helt alene i geopolitikkens nådeløse verden?

For å bli litt klokdere på disse uhyre kompliserte spørsmålene, har Geopolitika tatt kontakt med den armenske sikkerhets- og utenrikspolitiske eksperten Gevorg Melikyan. Han fungerte som utenrikspolitisk rådgiver for Armenias tidligere president Armen Sarkissian fra 2018 til 2022, og er også grunnlegger av tenketanken Armenian Institute for Resilience & Statecraft.

– Hvordan ser du for deg politiske fremtiden mellom Russland og Armenia, og Armenias posisjon innenfor den russiske geopolitiske sfæren?

Les også: UD bekrefter: Norge sender grenseobservatører til Armenia 🔒

– Situasjonen er ganske kompleks. Armenia har siden sin uavhengighet vært involvert i flere russisk-ledede strukturer, på grunn av en spesifikk allianseformende oppførsel kjent i internasjonale relasjoner som «bandwagoning», hvor en stat allierer seg med (og ikke mot) en større trusselkilde for å overleve som stat, svarer Melikyan.

I denne sammenhengen er det fire russisk-ledede integrasjonsprosesser som Armenia er en del av:

– En slik integrasjon er den Eurasiske økonomiske unionen (EAEU), hvor Armenia er medlem. Armenia drar økonomisk nytte av dette partnerskapet, spesielt ved å hjelpe Russland med å omgå vestlige sanksjoner. For det andre er Armenia en del av Den kollektive sikkerhetspakten (CSTO), den militære dimensjonen, sier Melikyan og fortsetter:

– Den tredje er mer politisk, Samveldet av uavhengige stater, CIS. Og den fjerde, den finansielle dimensjonen, er Den eurasiske utviklingsbanken. I tillegg opprettholder Armenia fremdeles en liten militær enhet i Syria under det russiske flagget, så Armenia er godt innvevd i russiske politiske, militære og økonomiske strukturer.

Melikyan forklarer at til tross for både offentlige og private erklæringer om det motsatte, viser den armenske regjeringen ingen hast med å trekke seg fra disse prosjektene med det første:

– Det finnes noen endringer i den offisielle retorikken, men hvis det er som en rekke pro-regjeringseksperter og noen embetspersoner hevder, at Armenia ønsker å forlate dem, hvorfor er Armenia fortsatt medlem? Hvis Armenia, som noen andre hevder, er bekymret for potensielle konsekvenser fra Russland, hvordan kan noen da hevde at de ikke frykter Russland?, spør han retorisk.

Han fortsetter:

– På den annen side, hvis Armenia ikke er bekymret for slike konsekvenser, hvorfor opprettholder landet sin svært aktive involvering i den Eurasiske økonomiske kommisjonen (EEC), for eksempel? Videre, hvorfor fortsetter statsminister Pashinyan å besøke Russland og møte sin favorittpolitiske leder, Putin?

Ifølge Melikyan er dette et bevis på at Armenia ikke er på vei til å gjøre en strategisk reorientering bort fra Russland, heller det motsatte:

– Snarere handler det om at Russland strategisk endrer sin politikk og taktikker overfor Armenia og gjør Armenia mindre viktig for Russland, og dermed mye mer sårbar i møte med Russland og Aserbajdsjan, sier han og spesifiserer:

– La oss kalle den nye strategien «å klippe fuglens vinger» for ikke å tillate Armenia å fly vekk. Russland opprettholder sin strategiske og systemiske kontroll over en rekke kritisk infrastruktur, inkludert deres militærbase i Armenia. Det finnes også FSB-soldater på grensene mot Tyrkia og Iran.

Melikyan sammenligner den geopolitiske situasjonen til Armenia med historien til uavhengighetsbevegelser i andre eks-sovjetstater som Ukraina, Georgia, Moldova og de baltiske statene:

– Det finnes en betydelig forskjell i deres tilnærming til russisk-ledede initiativer. Disse nasjonene artikulerte tydelig sine intensjoner om å forlate slike prosjekter uten tvetydighet eller delvise forpliktelser, sier han og forklarer videre:

– Dette står i kontrast til scenarioer der erklæringer om endringer fra den armenske regjeringen som ikke stemmer overens med Armenias fortsatt deltakelse i disse initiativene. Slike uoverensstemmelser reiser spørsmål om konsistensen og oppriktigheten i de uttalte målene.

Melikyan forklarer at den armenske regjeringen, som presenterer seg selv som anti-russisk og pro-vestlig, derfor har opprettholdt nære bånd med Russland helt siden den kom til makten i 2018:

– Med denne bakgrunnen reises det spørsmål om seriøsiteten til den plutselige erkjennelsen fra Pashinyan-regjeringen om at russerne ikke lenger er levedyktige partnere og bør forlates, sier han og fortsetter:

Les også: EU reagerer på Georgias autoritære vending med lovforslag inspirert av Russland

– Regjeringens handlinger i fortiden har aktivt tilrettelagt for og til og med styrket Russlands tilstedeværelse – både militært og på andre måter – i Armenia. Denne inkonsistensen fremkaller spørsmål om hvordan og hvorfor en slik endring i perspektiv bare har skjedd nylig.

Og har det faktisk skjedd?, spør Melikyan retorisk:

– Den 8. mai 2024 besøkte statsminister Pashinyan Moskva for å lede EAEU-toppmøtet og hadde også en flere timer lang privat samtale med Putin. Før dette besøket gratulerte statsminister Pashinyan Putin med gjenvalget, svarer han og legger til:

– Men denne strategien, å late som Armenia vil bevege seg bort fra Russland, tilsynelatende mot en justering mot Vesten, tjener to hovedmål: Å få tilgang til midler fra EU og USA og sikre politisk overlevelse hjemme.

Melikyan argumenterer med at euro-atlantiske strukturer sluker all anti-russisk retorikk eller holdninger i konteksten av Russlands aggresjon mot Ukraina, og at Pashinyan drar nytte av det:

– Armenias potensielle skifte kan ansees som et bemerkelsesverdig eksempel etter strategiske tilbakeslag observert i Georgia, Ukraina, Aserbajdsjan, Moldova og Armenia i 2013. Videre viser disse vestlige strukturene entusiastisk støtte, tilsvarende opplevelsen av geostrategiske «orgasmer», når armenske ledere privat fordømmer Russland som en fiende, sier han og forklarerer nærmere:

– De er villige til å betale for dette skuespillet og dermed angivelig beskytte Pashinyans regjering mot russisk press. Med andre ord klarer Pashinyan å identifisere seg som et offer, som trenger europeisk eller amerikansk hjelp.

Ifølge Melikyan spekulerer noen vestlige beslutningstakere i at hvis Armenia og Aserbajdsjan når en fredsavtale, kan det føre til at Russland vil redusere sin tilstedeværelse i Sør-Kaukasus. Han mener dette bare er tull:

– Til tross for at Armenias beslutninger aldri motsier Russlands strategiske interesser, som ofte sammenfaller med Aserbajdsjans, deler Vesten synet om at de er på rett spor, og at Armenia, sammen med Aserbajdsjan, motsetter seg Russland, sier han og presiserer:

– Denne falske virkeligheten skaper vanskeligheter for europeiske og amerikanske politikere for å forstå situasjonen på bakken i Armenia og dermed utforme passende politikk.

Les også: Valget i Russland: Geopolitisk statusrapport, del 5: Maktskifte og identitetssøk i Sentral-Asia 🔒

– Det sies at i geopolitikkens verden er geografi skjebne, og Armenia er klemt mellom to antagonistiske makter. Det ser ut til at det ikke er noe annet alternativ enn å støtte seg på Russland. Tror du Russland vil komme Armenia til unnsetning hvis det blir angrepet?

– En av de strategisk mest feilslåtte beslutningene etter sin uavhengighet var Armenias avhengighet av Russland for sikkerhetsspørsmål. Dette er ikke et spørsmål om geografi, men om de strategiske beslutningene og utenrikspolitiske valgene et land tar, svarer Melikyan.

Når det kommer til spørsmålet om hvorvidt Russland vil komme til Armenias unnsetning i tilfelle et angrep, spør han retorisk: Hvorfor «skulle de det?»

– Russland har aldri vært Armenias venn. Russere har ingen interesse i å bli fanget i en krig mot våre fiender, spesielt med alle problemene de står overfor i Ukraina, og de trenger Aserbajdsjan. De velsignet den storstilte aserbajdsjanske militæraggresjonen mot Nagorno-Karabakh i 2020 og Armenia i 2022. Armenia står alene overfor slike aggresjoner, svarer han.

Melikyan erkjenner at geografi er en svært viktig faktor i geopolitikkens verden, men avviser bruken av ordet «skjebne»:

– Det er en utfordring som kan omformes til en mulighet. Man er ikke dømt på grunn av sin geografi. Alt handler om dine valg. Nøkkelen til suksess er tilstedeværelsen av en strategisk visjon, fysiske og intellektuelle anstrengelser, konsistens, gode venner og et støttende samfunn, erklærer han.

Når en nasjon står overfor geografiske begrensninger, argumenterer Melikyan med at den må sette sitt sinn og sin kreativitet til å jobbe hardere og smartere for å finne løsninger, som mange andre land har gjort tidligere:

– I tilfellet Armenia, hvis vi ikke gjør en innsats for å bli en sterk nasjon, vil eksistensen av vår stat bli undergravd, og vi vil forbli en periferi eller bli en region av Russland, Tyrkia, eller hva det måtte være, sier han.

Melikyan insisterer på at sikkerhet og velstand er sosiale konstruksjoner, og at nasjoner ikke har noe annet valg enn å bli arkitekten av sine egne strukturer:

– Nå ønsker Tyrkia og Aserbajdsjan, assistert av Russland, å klemme Armenia og armenerne enten ut eller ned for å endre eller forvrenge vår eldgamle identitet, vår enorme kulturelle arv og vår fremtid. Hvis vi adlyder eller gir opp, vil vi ikke overleve, lik mange nasjoner tidligere, advarer han og fortsetter:

– Det Armenia trenger nå, er å slutte å klandre russerne, aserbajdsjanerne, eller sin «skjebne» som du uttrykte det, og begynne å handle som en aktør for å bli en faktor som tas seriøst. Russland og Aserbajdsjan sammen med Tyrkia spiller et ondt spill mot lille Armenia.

Melikyan håper at denne «uholdbare situasjonen» vil presse Armenia til å identifisere sine sårbarheter og øke statens og ikke-statlige institusjoners motstandsdyktighet:

– Vi har ikke noe annet valg enn å bli en økonomisk sterk, sikker og velstående nasjon, som «et kaukasisk Israel». Hvis vi mislykkes i dette, er våre fiender klare til å ødelegge oss, og ingen vil stoppe dem, verken Russland eller Vesten.

– Så hvordan vil Armenia komme til dette punktet? Israel har mange mektige støttespillere i USA, de får milliarder og milliarder av dollar hvert år i militærstøtte. Det virker vanskelig å gjenskape.

– Armenia kan åpenbart ikke bli et kaukasisk Israel over natten, men det kan begynne å bevege seg i den retningen. Israel har støtte fra USA, men den amerikanske støtten kom ikke bare fra himmelen, svarer Melikyan og forklarer nærmere:

Les også: Kynisk spill: Kinas diplomatiske sjonglering mellom Iran og Israel 🔒

– Jødene kjempet hardt for det, de krevde det, de gjorde alt for å oppnå det, inkludert å skape den israelske lobbyen. Men det viktigste Israel gjorde, var implementeringen av politikk som forsterket hæren, jordbrukssektoren, den generelle økonomien, bekjempelsen av korrupsjon og gjennomføring av reformer. Som følger ble de en liten, men smart makt.

Avslutningsvis forklarer Melikyan at mye avhenger av hvordan en stat posisjonerer seg selv i den kompliserte mosaikken av internasjonale relasjoner:

– Dette gjelder også allianseformasjon, altså hvem du velger å alliere eller samarbeide med. Etter uavhengigheten tok den armenske regjeringen beslutningen om å alliere seg med Russland, og det var en veldig dårlig beslutning, erklærer han og fortsetter:

– Pashinyans regjering hadde full støtte fra samfunnet til å gjøre en skikkelig endring under ‘Fløyelsrevolusjonen’ tilbake i 2018, men de mislyktes i å gjøre det. Og de mislykkes nå også, noe som kan koste dem å miste makten.

Melikyan viser også til en annen nøkkel til suksess: Reformer – både økonomiske og politiske:

– Jo mer effektive slike reformer er, desto mer motstandsdyktig og sikker er nasjonen. Til tross for omtrent 7 milliarder amerikanske dollar injisert i Armenias statssystem av EU og USAID i løpet av de siste 30 årene, pluss et enormt antall andre donasjoner, og enorm hjelp fra diasporaen, ber Armenia fortsatt om penger fra EU og USA, eller andre land for sine forskjellige behov. Det er veldig beklagelig, erklærer han.

Dermed er selvberging og selvforsyning andre nøkkelord for å overleve som stat, ifølge Melikyan:

– Det armenske politikerne bør innse, er at Armenia må finne sine egne modeller for økonomi, forsvar og sikkerhet. Ingen andre land vil kjempe våre kriger, gjenopprette vår økonomi eller bevare vår identitet og kulturelle arv. Vi er våre soldater, og Armenia må være herre over sin egen sterke skjebne.

Russlands eurasiske drøm står ved en ensom og isolert korsvei