Hva som nå skjer fra USA og EU om Grønland – og mer til.
Arktis har fått en velkjent hvilken geopolitisk betydning som følge av flere utviklingstrekk som virker sammen. Blant disse er den strukturelle tilbaketrekningen av havisen og påfølgende åpningen av nye maritime korridorer som skyldes klimaendringer, muligheten for utvinning av kritiske mineraler, rollen som fremskutt forsvarsbase i det amerikanske «Golden Dome»-prosjektet, samt andre nøkkelfaktorer som har gjort Grønland til det nye strategiske tyngdepunktet for Trump-administrasjonens militære og sikkerhetspolitiske prioriteringer.
I denne sammenhengen fungerer Grønland, som et geografisk bindeledd mellom Nord-Amerika, Europa og Arktis, og som et fremskutt forsvarspunkt, et avgjørende knutepunkt for nye sjøruter, en base for rombasert kommando og kontroll, overvåkingssystemer, tidlig varsling og ballistisk missilforsvar, samt et territorium med viktige forekomster av miljø-, fiskeri- og mineralressurser. Dette er avgjørende for de arktiske landene, Europa, NATO og – til slutt – også for USA, så lenge landet er en pålitelig alliert.
Dette potensialet, som i stadig større grad trer frem nettopp på grunn av klimaendringene, benektes av den nåværende beboeren i Det hvite hus – som har kalt dem et bedrag (hoax), oppfunnet av kineserne for å skade amerikansk industri. Samtidig er det del av en situasjon der USA er strukturelt avhengig av forsyningskjeder som kontrolleres av Kina, som på verdensbasis dominerer både produksjon og raffinering av strategiske mineraler som er avgjørende for forsvarsindustrien, romfarten og avansert teknologi.
Ambisjonen om å annektere Grønland fremstår derfor i Washington som et strategisk virkemiddel for å svekke Beijings evne til å utnytte sin logistiske og militære projeksjonskapasitet gjennom nye arktiske sjøruter, samt Kinas dominerende posisjon innen strategiske mineraler. Selv om de tekniske, miljømessige og økonomiske begrensningene knyttet til gruvedrift på øya er ekstreme, er de ikke et avgjørende hinder for en langsiktig imperialistisk strategi. Dette gjelder særlig hvis man tar i betraktning at USA allerede har omfattende militær og juridisk handlefrihet på territoriet gjennom eksisterende forsvarsavtaler. Nøkkelspørsmålet handler derfor ikke først og fremst om tilgang, men om varig kontroll over de politiske, økonomiske og strategiske rammevilkårene i regionen.
Les også: Trumps arktiske spill: Island kjenner trykket fra Grønland 🔒
Denne offensive utenrikspolitiske linjen er ikke del av de daglige «trumpadene», men springer ut av den særegne «America First»-doktrinen slik den er utformet av Heritage Foundation i Project 2025, «Mandate for Leadership – the Conservative Promise». Dette er en håndbok på 887 sider, publisert i 2023, som bygger på en tenkning om «strategisk rekolonisering». Den fungerer som et doktrinært manifest for MAGA-bevegelsen, og ble utarbeidet av et rådgivende organ bestående av 54 organisasjoner, tankesmier og sentrale skikkelser i amerikansk konservatisme. De ga 34 forfattere i oppdrag å skrive kapitlene – hvorav det store flertallet har vært valgkandidater, hatt regjeringsverv eller fungert som rådgivere i Trump-administrasjon 2.0. Denne strukturen er ytterligere styrket av de teknologiske og finansielle ressursene hos en elite av teknomilliardærer som bidro til tycoonens historiske retur til Det hvite hus.
Strategien er utviklet over mange år og bygger på direkte sikring av ressurser, kritisk infrastruktur og transportårer som anses som vitale for USAs økonomiske sikkerhet. Energikontroll, teknologisk dominans, militær overlegenhet og kontroll over nøkkelområder er kjernen i «Donroe»-doktrinen (slik Trump har kalt den – en sammensmelting av Monroe-doktrinen og et Trump-tillegg, der «Don» fra «Donald» kombineres med Monroe). Doktrinen bygger videre på prinsippet fra 1823, som i to hundre år ble respektert av alle etterfølgere i Det hvite hus: Washington skal med alle midler sikre sitt hegemoni på den vestlige halvkule. Bare det som eies, er sikkert. Det er en forståelse av internasjonale relasjoner der folkeretten viker for makt, og allianser underordnes stadig mer asymmetriske og tvangspregede maktforhold.
Hybride trusler og økonomisk krig mot Europa
16. januar reagerte president Trump på utsendelsen av militært personell til Grønland fra Danmark, Norge, Sverige, Frankrike, Tyskland, Storbritannia, Nederland og Finland med følgende trussel: «Jeg kan innføre tollsatser på alle varer som sendes til USA fra land som er fiendtlig innstilt til den amerikanske planen for Grønland». Dagen etter gikk han fra trussel til handling i et innlegg på sitt sosiale medium Truth Social: «Fra og med 1. februar 2026 vil de ovennevnte landene bli ilagt en avgift på 10 prosent på alle varer som sendes til Amerikas forente stater. 1. juni 2026 økes satsen til 25 prosent. Tiltaket gjelder inntil det foreligger en avtale om et fullstendig og totalt kjøp av Grønland». «De (europeerne) spiller et svært farlig spill. De har satt et risikonivå på spillet som ikke er bærekraftig». Washington utløser dermed nok en handelskrig mot Europa, og viser samtidig at den såkalte skotske avtalen som ble undertegnet 28. juli 2025 av Ursula von der Leyen og Donald Trump – basert på 15 prosent toll på nesten alle EUs produkter til USA – for president Trumps del var skrevet på is. Den er verdiløs.
Selv om Russland hovedsakelig konsentrerer sin innsats langs sin egen arktiske kyst, og Kina prioriterer en kommersiell og vitenskapelig tilstedeværelse med dobbelt formål på mellomlang sikt, er Grønland – i motsetning til Washingtons alarmistiske fremstilling – i dag ikke truet av kinesiske eller russiske militære installasjoner. Dette relative, strategiske tomrommet gir likevel næring til økonomiske tiltak drevet av ønsket om å investere i, beskytte og isolere territoriet før det blir gjenstand for mer direkte konkurranse.
Les også: Trumps Grønlandsmani: Slik Arktis ble et geopolitisk brennpunkt 🔒
Samtidig står vi overfor en reell villedningsoperasjon, med mål om å samle diplomatisk oppmerksomhet og styre Europas militære ressurser mot forsvaret av Grønland, snarere enn mot Ukraina.
Dersom Washington virkelig fryktet et russisk angrep, ville landet ha styrket Ukrainas motstandsevne. I stedet har Trump-administrasjon 47 siden tiltredelsen forlatt Kyiv og Europa, som dermed er blitt tvunget til å levere våpen og økonomisk støtte alene for at den ukrainske hæren skal kunne fortsette å forsvare seg – og holde «Russkiy Mir» på avstand, også fra Baltikum og EU.
Oppløsning av NATO
Med innføringen av nye tollsatser på 10 prosent mot de åtte europeiske landene som – ifølge president Trump – motsetter seg hans plan om å annektere Grønland, er det ett svært viktig forhold som i stor grad har gått ubemerket hen hos både medier og europeiske regjeringer som ikke har sluttet seg til initiativene fra de sanksjonerte statene. I teksten til kunngjøringen på Truth Social begrunner USAs 47. president de nye tolltiltakene som et første svar på NATOs militære bevegelser for å styrke forsvaret av den arktiske øya.
Med andre ord: Lederen i Det hvite hus som ønsker å annektere Grønland fordi Europa etter hans syn ikke forsvarer øya godt nok, betrakter det som en trussel mot USAs nasjonale sikkerhet når åtte europeiske land – alle medlemmer av NATO – sender soldater og økonomiske ressurser for å styrke forsvaret av alliansens nordlige flanke. Svaret fra Washington er økonomiske sanksjoner.
Begrunnelsen for denne økonomiske krigføringen fra Trump-administrasjonen viser at vi står overfor et scenario uten sidestykke: For første gang på 76 år betrakter en sittende amerikansk president NATO som en trussel.
Dette dystopiske scenariet setter ikke bare bærekraften i den transatlantiske alliansen i alvorlig fare i en tid preget av ekstraordinær usikkerhet, konflikter og geopolitiske brudd. Det åpner også for neste skritt som kan bli enda farligere. I møte med denne opplevde «europeiske trusselen» kan Pentagon mene det er nødvendig å forsvare USAs nasjonale sikkerhet med militære tiltak, for eksempel å styrke den amerikanske kontingenten ved Pituffik-basen nord på Grønland. En slik beslutning kan tas umiddelbart fordi det dreier seg om en sikkerhetsoperasjon som ikke krever formell behandling i Atlanterhavsrådet. Det er tilstrekkelig med en tjenestebeslutning fra general Alexus G. Grynkewich, nåværende Supreme Allied Commander Europe (SACEUR) i NATO. Det er dessuten lite realistisk å anta at den høytstående offiseren i det amerikanske flyvåpenet – utnevnt av president Trump etter anbefaling fra visepresident Vance for å erstatte general Christopher G. Cavoli i juli 2025 – vil motsette seg en ordre fra sin «øverste sjef».
Les også: Canadas storstrategi: Mellom Washington og Europa 🔒
Alle beslutningene som er fattet det første året av Trumps 2.0-presidentskap har, på den ene siden, hatt som strategisk mål å splitte EU, støtte ytterliggående høyrepolitiske bevegelser som søker å fragmentere europeiske regjeringer, og redusere USAs direkte rolle i NATOs sikkerhetsspørsmål ved å skyve ansvaret over på Europa. På den andre siden har målet vært å tvinge frem Kyivs kapitulasjon for å institusjonalisere et nytt og historisk enestående partnerskap mellom USA og president Putins Russland.
De siste ukene har denne utmattelsesstrategien overfor EU utviklet seg til en reell omringning. Europa er omringet: Det er truet fra øst av Russland – hittil holdt tilbake av det ukrainske folkets og hærens heroiske motstand – og fra vest av sin mektige (tidligere) allierte og NATOs dominerende aksjonær, som truer med militær inngripen for å annektere Grønland. Denne omringningen tvinger Europas allierte til å revurdere Washington, ikke lenger som en pålitelig partner, men som en strategisk risiko, en økonomisk motstander og til og med en trussel. Det gjør det nødvendig å redefinere og styrke EUs felles sikkerhets- og forsvarspolitikk (CDSP).
Grønland minner om en historisk konstant i internasjonale relasjoner: Territorielle eller funksjonelle omorganiseringer mellom allierte er aldri uttrykk for sjenerøsitet, men gjenspeiler dyp ubalanse i maktforhold. I perioder med sterke globale geopolitiske spenninger, med krigens tilbakekomst mellom stater i sentrum av Europa og konflikter i Midtøsten som i praksis har destabilisert den internasjonale sikkerheten, har systemiske omstruktureringer og allianser en pris. Denne prisen veltes som regel over på de politisk og militært svakeste statene.
Grønland er intet unntak, og illustrerer tydelig de pågående endringene i den internasjonale ordenen.
Hvorfor Europa må reagere
Når stormakter begynner å opptre som strategiske motstandere, må Europa svare som en reell makt – ikke bare som en økonomisk aktør, og i hvert fall ikke som et bytte som kan plyndres.
Det er nødvendig å tenke gjennom den mest effektive responsen for å motsette seg denne overmakten uten flere illusjoner om ettergivenhet for å holde den på avstand.
President Donald Trump truer med tollsatser mot land som motsetter seg ideen om at USA skal «ta» Grønland. Disse truslene mot egne allierte får i realiteten NATO til å implodere – en allianse som verken Sovjetunionen eller president Putins Russland – som utvilsomt vil skåle over dette dystopiske scenariet – klarte å undergrave gjennom 76 år med kald krig. Dette er ikke geopolitikk. Det er ikke transatlantisk kollektivt forsvar. Det er tvang.
Logikken er direkte og farlig:
Europa må innrette seg – ellers straffes de som er uenig økonomisk.
Dette er språket til autoritære regimer, ikke til liberale demokratier.
Men Europa er ikke en vasall.
Grønland er ikke en byttevare.
Suverenitet er ikke til salgs – og kan i alle tilfeller ikke trues av en alliert.
Dersom denne typen press normaliseres, vil enhver aktør med økonomiske maktmidler kunne forsøke å tegne grenser på nytt vwed å ydmyke andre. Det vil markere slutten på folkeretten, slutten på den regelbaserte internasjonale ordenen og slutten på de samme prinsippene Vesten hevder å forsvare.
Dette er et øyeblikk da Europa må innta en klar og samlet holdning:
Vi forhandler ikke under trusler.
Vi aksepterer ikke økonomisk straff for å forsvare grunnleggende prinsipper.
Og vi underordner oss ikke hybride trusler – uansett hvem som står bak.
Styrke i vår tid handler ikke om hvem som truer sterkest.
Det handler om hvem som forsvarer demokratiet og avviser trusler når de kommer.
Europa må svare samlet. Rolig og fast.
