I 1939 beskrev Winston Churchill Russland som et «gåtefullt mysterium, innhyllet i en enigma». Den berømte formuleringen speilet Vestens vedvarende misforståelse av hva som driver Russlands handlinger i det internasjonale systemet, og hvordan man bør forholde seg til dem.
Siden midten av det tjuende århundret har amerikanske presidenter lansert ulike forsøk på å etablere et fungerende samarbeidsforhold med Russland, bare for til slutt å innse at det eneste reelle alternativet var å føre en politikk som satte grenser for Moskvas ekspansjonisme. Franklin D. Roosevelts krigsallianse med Sovjetunionen ble avløst av oppdemming (containment), mens Nixon og Kissingers «avspenning» til slutt munnet ut i Ronald Reagans militære opprustning og den påfølgende konfrontasjonen med Moskva.
Senest har president Trump forsøkt å nullstille USAs forhold til Russland, og – så langt – har også hans forsøk, i likhet med forgjengernes, strandet. Som tidligere ligger årsaken til slike nederlag i en grunnleggende feillesning av hva Russland er, og hva som driver landets geopolitiske valg. Gang på gang har Vestens tendens til å speile seg selv og projisere amerikanske antakelser om hva som får regjeringer til å handle, kollidert med Russlands særegne sivilisatoriske drivkrefter og imperialistiske mål.
Russland er ikke, og har aldri vært, en nasjonalstat i betydningen av en konsolidert samfunns- og institusjonsramme slik den har ligget til grunn for vestlige demokratier. Siden 1400-tallet, da storfyrstedømmet Moskva begynte å frigjøre seg fra det mongolske åket – i to århundrer var Moskva en vasallstat under Den gylne horde – har Russland utvidet seg og formet sin sivilisasjon som et multinasjonalt imperium. I århundrer strakte Russland sin rekkevidde over det eurasiske fastlandet og inn i Europa, beseiret Polen og Sverige og koloniserte Sentral-Asia og Det fjerne østen.
Les også: Kan Russlands ekspansjonslyst tilfredsstilles? 🔒
Denne raske imperiale ekspansjonen la grunnlaget for et styringssystem ovenfra og ned, basert på statsautorisert vold og enevelde, støttet av ideologi – først tsaristisk, deretter kommunistisk, og nå en blanding av ortodoksi og erklært «eurasianisme», men alltid med forrang for sentralisert og hierarkisk maktutøvelse. Etter hvert som imperiet vokste, krympet betydningen av folket. Ekspansjon ble selve forutsetningen for den russiske statens eksistens og grunnlaget for herskerens makt. Imperiets styrke og den vedvarende hyllesten av lederen – enten det var tsaren, generalsekretæren eller nå presidenten – ble rettferdiggjort gjennom fedrelandets storhet og det store russiske folk (velikiy russkiy narod). Kort sagt kan Russland ikke eksistere uten sin ekspansive drivkraft, fordi bare fortsatt utvidelse kan skape de nødvendige samlende kreftene som holder sammen lappeteppet av nasjoner fanget innenfor imperiets bånd.
Løsningen på den «churchillske gåten»
I dag forsøker Trump-administrasjonen nok en gang å løse den «churchillske gåten». Den vil snart lære – hvis den ikke allerede har gjort det – at Moskva kun er interessert i å gjenreise imperiet til tidligere storhet, og at enhver innrømmelse – inkludert den lite sannsynlige fredsavtalen i Ukraina som Washington har forsøkt å få i stand – alltid er et middel til dette målet. Ingen pris – verken menneskelig eller økonomisk – er for høy for Vladimir Putin når det gjelder å gjenvinne den statusen og innflytelsen imperiet mistet da Sovjetunionen gikk i oppløsning – en hendelse Putin en gang omtalte som «århundrets største geopolitiske katastrofe». Krigen i Ukraina fortsetter å male videre, ikke fordi president Zelenskyj er uvillig til å forhandle om en avslutning, men fordi Russlands overordnede strategiske mål er intet mindre enn full underkastelse av – og til slutt utslettelse av – den ukrainske staten. Dette er ikke en krig om territorium eller om rettighetene til den russiske minoriteten i Ukraina; det er Russlands sivilisatoriske kamp mot Vesten.
Det er liten sjanse for å oppnå en varig «avtale» med Russland, av den enkle grunn at Moskva forstår statens rolle ikke i økonomiske termer, men ut fra imperiets logikk. Det Trump-administrasjonen ikke har forstått, er at Moskvas imperiale ekspansjon bare kan stanses, holdes i sjakk eller kjøpes tid overfor. Å tro at en varig, gjensidig fordelaktig omstart i amerikansk-russiske relasjoner er mulig, er å misforstå russisk strategisk kultur og hvordan landets historie har formet Putins vedvarende ideologiske grunnlag. Kort sagt vil Russland inngå økonomiske avtaler bare dersom de tjener landets overordnede geopolitiske mål, med gassrørledningene Nord Stream 1 og 2 til Tyskland som de mest iøynefallende eksemplene på denne dynamikken. Det finnes ingen «forretningsavtale» med Russland uten denne geopolitiske understrømmen, på samme måte som det ikke finnes noe felles ramme for stormaktssamarbeid når staten som utfordrer status quo i Europa etter den kalde krigen – det vil si Russland – i sin natur er ekspansjonistisk.
Les også: Er Russland ekspansjonistisk? 🔒
Verken Trump-administrasjonen eller europeiske regjeringer vil løse den «churchillske gåten» før de endelig forstår at den imperialistiske drivkraften i kjernen av den moderne russiske staten ikke kan «løses», men må demonteres. Med andre ord: så lenge den revisjonistiske fortellingen forblir grunnleggende for hva Russland er, vil Europa ikke oppleve fred, fordi Moskva vil insistere på å underkaste og kontrollere sitt nærområde og sikre seg en avgjørende stemme blant verdens største makter. Dermed står USA og landets allierte i Europa overfor et binært valg: enten fortsette ettergivenheten som har preget de siste to tiårene av Vestens forhold til Russland, og dermed invitere til ytterligere russisk ekspansjonisme, eller på nytt forplikte seg til å finansiere og bygge strukturer som kan holde Russland i sjakk, inkludert reell opprustning for å avskrekke Russland fra å invadere.
I sitt «lange telegram» fra 1946 bemerket George Kennan berømt at russiske ledere bare responderer på «maktens logikk». Han hevdet at Russland ikke burde håndteres gjennom ettergivenhet, men gjennom fast og vedvarende press. Han argumenterte også for at det sovjetiske systemet den gang var iboende ustabilt og, dersom det ble holdt i sjakk, til slutt ville kollapse. Kennans resonnement er like relevant i dag som det var da han formulerte grunnlaget for USAs oppdemmingsstrategi.
Likevel har Trump-administrasjonens tilnærming til Russland vært preget av det stikk motsatte, med gjentatte forsøk på å tilby lokkemidler som Moskva bare vil ta imot – og deretter kreve mer. Putin forhandler ikke i god tro, fordi dette fra Moskvas perspektiv ikke er en forhandling om rettferdige vilkår for Ukraina, men en prosess som til syvende og sist må ende med Kyivs kapitulasjon. Det finnes ingen reell omstart i forholdet til Russland med mindre USA er villig til å trekke seg helt ut av Europa og vende tilbake til rollen som en regional, hemisfærisk makt, og samtidig overlate de globale havene til Russland og Kina. Inntil Trump-administrasjonen aksepterer denne realiteten, vil prosessen trekke ut i tid, skape dypere sprekker i Nato-alliansen og føre til økende ustabilitet i Europa.
Dette innlegget ble først publisert i RealClearDefense.
Russlands fremtid: Mellom sivilisasjon og stormaktsambisjon 🔒
