Med den store mentalitetsendringen siden slutten av andre verdenskrig har identitet havnet i sentrum av sosiale, politiske og også geopolitiske spørsmål, der den viser seg å være en av de viktigste drivkreftene.
Det 20. århundret var århundret for å eie; i det 21. er det et spørsmål om å være. I det forrige århundret opplevde menneskeheten en formidabel materiell vekst, store oppfinnelser og dyptgripende endringer i måten man levde på. Takket være menneskelig oppfinnsomhet, økt produktivitet og mekanisering forlot menneskeheten et samfunn preget av knapphet, der døden var allestedsnærværende, og gikk inn i et samfunn preget av overflod med livet – ikke døden – som norm.
Denne utviklingen, som begynte tidlig på 1700-tallet, muliggjorde fremskritt innen medisin og jordbruk, utviklingen av industrien og framveksten av nye yrker. Døden ble gradvis skjøvet ut menneskets synsrand, livet ble normalen, og for første gang ble fritid og ferie tilgjengelig for hele den europeiske befolkningen. Med det fulgte framveksten av turisme, allmenn kultur, lagidrett og individuell idrett.
Vi er i dag så vant til denne verden av «å eie», en verden der livet er det selvfølgelige, at vi har vanskelig for å forestille oss den tidligere verdenen – der knapphet var normalen og død og nød preget hverdagen. «Å eie», som er vunnet gjennom arbeid og oppfinnelser, har forandret menneskets materielle og kulturelle vilkår.
Les også: Idealisme eller realpolitikk? Terje Tvedt om bistandens tvetydelige rolle i global geopolitikk 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
