Når stormaktene konkurrerer om innflytelse på Balkan, blir små land som Nord-Makedonia strategiske brikker. Spørsmålet er om Norge forstår hva som står på spill.
Når jeg snakker om Nord-Makedonia her hjemme i Norge, slår det meg hver gang hvor lite folk flest vet om landet. For mange er det et blankt felt på kartet – et land de knapt kan plassere geografisk, langt mindre forbinde med NATO, EU eller geopolitikk. Denne uvitenheten er ikke bare en kuriositet, men et symptom på et bredere problem: vi har oversett en region som i dag er avgjørende for Europas stabilitet.
Som akademiker har jeg derfor valgt å ta initiativ til å bygge relasjoner på individnivå mot universiteter i Nord-Makedonia. Det er et bevisst valg: å knytte personlige bånd og faglige samarbeid som kan legge grunnlaget for noe større. For meg handler dette ikke bare om forskning og utdanning, men også om å bidra i det geopolitiske perspektivet – om stabilitet, utvikling og demokratibygging. Akademia kan ikke stå utenfor når små stater som Nord-Makedonia står i sentrum av Europas sikkerhetsarkitektur.
Det er derfor ingen tilfeldighet at general og forsvarssjef Eirik Kristoffersen deltok på ambassadens markering av landets 34-års uavhengighet sammen med en rekke NATO-ambassadører. Hans tilstedeværelse er ikke et symbolsk høflighetsbesøk, men et tydelig signal om at Norge forstår den strategiske verdien av en liten, men avgjørende stat på Balkan.
Kristoffersen har selv tjenestegjort i regionen og vet at små land kan bære uforholdsmessig stor geopolitisk betydning. At han velger å stå skulder ved skulder med NATO-allierte i Oslo, er en påminnelse vi i Norge må ta på alvor.
Fra Jugoslavias oppløsning til Ohrid-avtalen
For å forstå dagens Nord-Makedonia, må vi se tilbake til oppløsningen av Jugoslavia på 1990-tallet. Mens nabolandene ble kastet ut i blodige kriger, valgte makedonerne en fredelig vei mot uavhengighet i 1991 (Glenny, 1999). Men freden var skjør.
I 2001 brøt det ut væpnet konflikt mellom makedonske styrker og albanske opprørere, inspirert av utviklingen i Kosovo. Landet sto på randen av borgerkrig. Det internasjonale samfunnet grep inn, og Ohrid-avtalen ble inngått. Den sikret rettigheter for den albanske minoriteten og la grunnlaget for et mer inkluderende politisk system (International Crisis Group, 2001).
Les også: Ulovlig handel skaper nye sikkerhetsrisikoer på Balkan
Denne avtalen ble et vendepunkt. Nord-Makedonia viste at selv dyptliggende etniske konflikter kunne håndteres gjennom politiske kompromisser. I en region der gamle sår ofte rives opp, ble landet et eksempel på forsoning og institusjonsbygging.
NATO og Balkan: Den skjøre balansen
Nord-Makedonia ble NATO-medlem i mars 2020, etter en langvarig prosess der navnestriden med Hellas til slutt ble løst (NATO, 2020). Medlemskapet markerte ikke bare en historisk milepæl for landet, men også en strategisk seier for NATO.
For alliansen handler dette ikke bare om symbolikk. Nord-Makedonia har vist en vilje til å ta ansvar langt utover sin størrelse:
- Det har bidratt i Afghanistan, Irak og i KFOR-styrken i Kosovo.
- Det har gjennomført reformer for å tilpasse seg NATO-standarder, til tross for begrensede ressurser.
- Det har valgt side i en tid der presset fra andre aktører er tydelig.
For NATO er Nord-Makedonia dermed mer enn en randstat. Det er en brikke som forankrer alliansen i en region hvor stabilitet aldri kan tas for gitt.
Stormaktene på Balkan
Balkan er i dag et geostrategisk krysningspunkt hvor flere aktører konkurrerer om innflytelse:
- EU forsøker å holde utvidelsesprosessen levende. Nord-Makedonia har ofret mye for å komme nærmere medlemskap – ikke minst navneendringen – men opplever stadig politiske forsinkelser, blant annet gjennom Bulgarias veto. Dette skaper frustrasjon og undergraver EUs troverdighet (Bechev, 2022).
- Kina har gjennom Belte-og-vei-initiativet finansiert store infrastrukturprosjekter. Motorveien Bar–Boljare i Montenegro ble et symbol på gjeldsrisiko knyttet til kinesiske lån. Også Nord-Makedonia har mottatt investeringer i vei- og energiprosjekter (Tonchev, 2020).
- Tyrkia har lenge brukt kultur og religion som brohoder for innflytelse. Gjennom utdanning, moskébygging og historisk arv søker Ankara å styrke sin posisjon i regionen, særlig i samfunn med muslimske minoriteter (Öktem, 2012).
Les også: Balkanpolitikk ødela fotball-EM – UEFA må ta grep
- Russland har tidvis forsøkt å påvirke opinion og politiske strømninger, blant annet under navnestriden. Selv om innflytelsen er mer subtil enn tidligere, ser Moskva Balkan som en arena hvor små bevegelser kan få stor geopolitisk effekt (Vangeli, 2019).
Nord-Makedonia står dermed i et komplekst spenningsfelt. Det er medlem av NATO, men ennå ikke av EU. Dette gjør landet både strategisk viktig og samtidig utsatt.
Symbolikken i 34-års feiringen
At forsvarssjef Kristoffersen stiller på ambassadens markering av 34-års uavhengighet, er et sterkt budskap. Denne typen feiringer er ikke kun seremonielle – de er diplomatiske arenaer hvor tilstedeværelse er politikk.
Kristoffersen sin deltakelse har minst tre dimensjoner:
- Respekt for landets innsats i NATO og internasjonale operasjoner.
- Signalisering av norsk støtte til småstater som tar ansvar for felles sikkerhet.
- Påminnelse til norsk offentlighet om at Balkan ikke er periferi, men en del av vår sikkerhetsvirkelighet.
Når en norsk forsvarssjef velger å bruke tid på en slik markering, er det et signal om prioritering. Det er en handling som burde vekke større oppmerksomhet i Norge enn den faktisk gjør.
Norges kunnskapsunderskudd
Jeg har selv erfart dette når jeg snakker om Nord-Makedonia i norske sammenhenger: Folk flest vet nesten ingenting om landet. For mange er det fortsatt en «ukjent flekk» på kartet. Denne uvitenheten gjør at vi undervurderer regionens betydning for Europas fremtid.
Destabilisering i Balkan er ikke et lokalt problem – det er et europeisk problem. Migrasjonsstrømmer, energiforsyning, infrastruktur og sikkerhetspolitikk knyttes direkte til denne regionen. Likevel behandles temaet i norsk offentlighet som om det var fjernt og irrelevant.
Dette er ikke bare et kunnskapsmessig hull, men et strategisk problem. For mens Norge ser bort, posisjonerer andre seg aktivt.
Akademia må kjenne sin besøkelsestid
Jeg forsøker selv å etablere akademiske broer mot Nord-Makedonia. Samarbeid på individnivå med universiteter i Skopje og Tetovo kan kanskje virke smått, men det er nettopp slik institusjonelle nettverk bygges. Min motivasjon er todelt:
- Å fremme akademisk samarbeid som styrker forskning og utdanning.
- Å bidra til stabilitet og utvikling i et geopolitisk perspektiv.
Les også: Hellas’ storstrategi 🔒
Akademisk samarbeid kan i seg selv være en form for «soft power». Det bygger tillit, utvikler kompetanse og skaper bånd som bidrar til stabilitet.
Men her svikter norsk akademia bredt. Mens forsvar og diplomati forstår betydningen, er universiteter og forskningsmiljøer nesten fraværende. Det burde vært opprettet egne forskningsprogrammer om Balkan, partnerskap med universiteter i regionen, og tverrfaglige satsinger som binder sammen diplomati, forsvar, næringsliv og samfunn.
At dette ikke skjer, er et tegn på at akademia ikke kjenner sin besøkelsestid.
Små stater med stor betydning
Et sentralt poeng i geostrategi er at små stater kan ha uforholdsmessig stor betydning. Dette gjelder ikke bare for Norge, men i høyeste grad også for Nord-Makedonia. Landets plassering midt på Balkan gjør det til et «geopolitisk hengsel» – et punkt hvor aktører møtes, og hvor stabilitet eller ustabilitet får ringvirkninger langt utover regionen.
Her burde Norge ha en intuitiv forståelse. Som en småstat selv vet vi hvor viktig det er at små land tas på alvor. At vi i dag overser Nord-Makedonia vitner om en manglende evne til å trekke paralleller mellom vår egen situasjon og andres.
En test for Norge og akademia
Nord-Makedonia er mer enn et land som feirer 34 år med uavhengighet. Det er et geopolitisk vippepunkt som viser hvordan små stater kan holde Europa samlet eller bidra til å rive det fra hverandre.
For Norge er spørsmålet om vi er villige til å ta dette inn over oss. For akademia er det en test: vil vi kjenne vår besøkelsestid og bidra til å bygge kunnskap, eller vil vi fortsette å overse en av Europas mest avgjørende regioner?
General Kristoffersen har allerede gitt sitt svar gjennom handling. Spørsmålet er om resten av Norge er klare til å følge etter.
