Indias flyvåpen står ved et veiskille. Enten må landet øke produksjonen dramatisk – eller risikere å sakke akterut mot Kina og Pakistan.
Siden slutten av 1970-årene har indisk militærplanlegging vært bygget på antagelsen om en samtidig krig mot Pakistan og Kina. For å forberede seg på dette scenariet fastsatte Cabinet Committee on Security (CCS), det øverste beslutningsorganet i strategiske spørsmål, på 1980-tallet målet om å utruste det indiske flyvåpenet (IAF) med 42 jagerflyskvadroner, hver bestående av mellom 16 og 18 fly. Dette skulle representere den kritiske massen som ble ansett som nødvendig for å kunne holde tilbake to sterke motstandere på to fjerne fronter.
Denne planleggingen fremstår i dag som utdatert. Kampene i mai 2025, etter de indiske luftangrepene mot Pakistan under Operation Sindoor, bekreftet riktignok hvor avgjørende luftoverlegenhet er i gjennomføringen av operasjoner, men de viste også de strukturelle begrensningene til et flyvåpen som har blitt stadig mindre de siste tre tiårene. En intern vurdering i etterkant av disse hendelsene konkluderte med at terskelen på 42 skvadroner, som tidligere ble sett på som ambisiøs, kan vise seg å være utilstrekkelig fremover. Eksperter anbefaler nå å øke styrken med 30–35 %, noe som betyr å sikte mot rundt 55 skvadroner – et historisk høyt tall for det indiske flyvåpenet. En slik opptrapping vil kreve en tydelig politisk beslutning fra CCS og en betydelig budsjettinnsats.
Utvikling av flyvåpenet
I realiteten har IAF aldri nådd sitt doktrinære mål. Høydepunktet kom i 1996 med 41 skvadroner, men styrken har deretter blitt jevnt redusert. Den gradvise utfasing av MiG-21 – et ikonisk jagerfly fra den kalde krigen som ble tatt i bruk i India på 1960-tallet – har fremskyndet denne nedgangen. Den 26. september 2025 vil IAF fase ut sine to siste MiG-21- skvadroner, og bringe styrken ned til bare 29 skvadroner – det laveste nivået på seks tiår.
Les også: Terroren i Kashmir – her er Pakistans versjon 🔒
Denne erosjonen forverres av kroniske forsinkelser i moderniseringsprogrammene. Det egenutviklede jagerflyet Tejas Mark-1A, som skulle erstatte MiG-21, var planlagt å komme i tjeneste allerede på 1990-tallet. Men programmet har blitt rammet av gjentatte utsettelser og budsjettoverskridelser. Hindustan Aeronautics Limited (HAL), det statlige selskapet som produserer flyene, har ennå ikke levert ett eneste eksemplar, selv om de første skulle ha blitt levert fra mars 2024 med minst seksten i året. Denne forsinkelsen avslører en strukturell svakhet i den indiske luftfartsindustrien.
Mens IAF har blitt stadig mindre, har de to motstanderne økt og modernisert sine kapasiteter. Ifølge en rapport fra det amerikanske forsvarsdepartementet som ble lagt frem for Kongressen i 2024, har Kina nå nesten 1 900 kampfly fordelt mellom Folkets frigjøringshærs luftvåpen (PLAAF) og marinens luftstyrker (PLAN). Samlet utgjør de Asias største luftstyrke og verdens tredje største. Beijing investerer tungt i jagerfly av fjerde og femte generasjon, samtidig som de utvikler en helt ny kapasitet til å operere luftstyrker til sjøs – noe som aldri før er sett i regionen.
Pakistan har på sin side styrket flåten betydelig gjennom samarbeidet med Kina. Jagerflyet JF-17 Thunder, som produseres i fellesskap, utgjør nå en stor del av luftstyrken. Islamabad har også oppgradert deler av sine amerikanske F-16 og integrert nye presisjonsvåpen. Som vist under Operation Sindoor, har Pakistan også gode kapasiteter for elektronisk krigføring og et avansert kommando- og kontrollsystem som gjør det mulig å engasjere luftmål på svært lange avstander.
Bygge opp skvadronene
Målet om 42 skvadroner ble satt i en helt annen strategisk kontekst – da Kina fortsatt lå langt bak vestlig teknologi, og Pakistan var avhengig av utenlandsk bistand. I dag har Beijing passert viktige teknologiske milepæler, og Islamabad har styrket sine strategiske partnerskap. IAF har ikke holdt tritt. De tette båndene mellom Saudi-Arabia og Pakistan, som nylig ble synlige gjennom en forsvarsavtale mellom Riyadh og Islamabad, øker Delhis bekymringer. Saudi-Arabia har både enorme økonomiske ressurser og tilgang til amerikansk teknologi og doktriner, spesielt innen luftforsvar.
Les også: Indisk ekspert utfordrer Pakistans narrativ om Kashmir-terror: – Ren propaganda 🔒
En opptrapping av styrken virker uunngåelig, men for å nå målet om 55 skvadroner må India overvinne flere store utfordringer. Den første er industriell: produksjonen av Tejas må økes betydelig, og hundrevis av fly må leveres i løpet av én eller to tiår. Den andre er økonomisk: en slik satsing krever enorme investeringer, og forsvarsbudsjettet er allerede under press. Den tredje utfordringen er doktrinær: IAF må tenke nytt om fordelingen av ressurser mellom luft og sjø, og mellom bemannede jagerfly og kampdroner. Det må også investeres i luftvern, kommando- og kontrollsystemer og langtrekkende presisjonsvåpen.
Som om ikke det var nok, gjør den ustabile amerikanske politikken under Trump-administrasjonen en tettere militærallianse med USA lite fristende. Den politiske prisen for et slikt avhengighetsforhold anses som for høy, selv om India vet at det ikke har noe reelt alternativ til allianse – slik det hadde i ikke-alliansebevegelsens dager under den kalde krigen. Kina er utelukket som samarbeidspartner, fordi de politiske kostnadene for en slik kursendring ville være for store, mens Russland ikke lenger har kapasitet til å være en reell partner. Tyrkia står nærmere Pakistan, og derfor peker Europa generelt og Frankrike spesielt seg ut som de mest sannsynlige partnerne for det indiske flyvåpenet og den indiske marinens oppbygging.
Fra bryllupsritual til militæroperasjon: Sindoors symbolisme🔒
