Hvordan kunne et regime så godt forankret som Bashar al-Assads kollapse i løpet av noen få dager? Intern korrupsjon, en hær i filler, autoritært styre – det var en kombinasjon av flere faktorer som førte til dette fallet.
Farid Jeanbart er syrisk diplomat og doktor i geografi. Han opplevde på nært hold oppløsningen og fallet av Bashar al-Assads regime. Her forteller han hva han så og gir et førsthåndsvitne om årsakene til dette sammenbruddet.
Fallet av Bashar al-Assads regime kom som en strategisk overraskelse med regionale og internasjonale ringvirkninger. Den 8. desember 2024 satte en koalisjon av væpnede opposisjonsgrupper, ledet av Hayat Tahrir al-Sham (HTS) og opererende under navnet «Operasjon Avskrekking av Aggresjon», punktum for mer enn tretten år med borgerkrig under Bashar al-Assads styre. På bare tolv dager klarte disse styrkene, som var basert i Idlib-provinsen nord i Syria, å avslutte en borgerkrig som hadde herjet landet siden 2011.
Hvorfor fallet?
Siden dette dramatiske sammenbruddet har analytikere stilt spørsmålet: skal man forklare fallet med interne faktorer i det syriske regimet, eller med regionale og internasjonale omveltninger som oversteg de interne dynamikkene? Vi mener det ikke dreier seg om et binært valg, men om et komplekst samspill mellom regimets indre svakheter og de globale geopolitiske endringene.
En politisk obduksjon: overmot og strategisk blindhet
Siden militærkuppet i 1963 hadde Syria vært underlagt baathismen, en panarabisk ideologi som ville samle de arabiske nasjonene i en form for styrt sosialisme. Kuppet kom etter sammenbruddet av Den arabiske republikk (1958–1961), som kortvarig forente Syria og Egypt. Baath-partiets militærkomité, dominert av alawittiske offiserer som Hafez al-Assad, tok raskt kontroll over staten etter å ha fjernet sine nasjonalistiske rivaler.
Les også: USAs opphevelse av Syria-sanksjoner – politikk og pragmatisme 🔒
I 1970 befestet Hafez al-Assad makten gjennom et internt kupp kjent som «Korrigeringsbevegelsen», der han fjernet partiets marxistiske fløy, representert ved Salah Jedid. Fra da av beholdt Assad-familien makten gjennom et klientnettverk med den urbane overklassen (særlig i Damaskus og Aleppo) og et totalt grep om sikkerhetsapparatet, som ble ledet av alawittiske familier nær Assad-klanen.
I motsetning til sin far – som Yves Lacoste kalte «Syrias Bismarck» – hadde Bashar al-Assad verken den politiske tyngden eller den geopolitiske visjonen som trengs for å styre et så komplekst land. Hafez hadde egentlig planlagt at hans eldste sønn, Bassel al-Assad, skulle overta, og trente ham i militære og strategiske spørsmål. Men da Bassel døde i en ulykke i 1994, måtte Bashar – som da studerte oftalmologi i London – hentes hjem som en improvisert arving.
Da han tiltrådte i 2000, påpekte mange fra den gamle garde – som den tidligere visepresidenten Abdel Halim Khaddam – at Bashar manglet karisma, kompetanse og strategisk dybde. Hans manglende geopolitiske forberedelse, kombinert med en autoritær og sentralisert styringsform, undergravde gradvis regimets fundament.
Et utmattet militærapparat
Borgerkrigen, som startet i 2011, svekket den syriske hæren uopprettelig. Den hadde tidligere vært regimets bærebjelke. Ifølge geografen Fabrice Balanche var den blitt en «tiggerhær», til tross for store budsjetter. Korrupsjon gjennomsyrte alle nivåer, og soldatenes moral var på et bunnivå. Verneplikten ble en tung byrde, lønningene var elendige (bare rundt 20 dollar i måneden), og selv høytstående offiserer tok deler av disse små summene som betaling for å gi permisjoner.
Soldatene så også hvordan familiene til falne kamerater levde i ekstrem fattigdom, med kvinner presset inn i prostitusjon og barn tvunget til å arbeide. Dette undergravde lojaliteten til et regime som åpenbart ikke hedret sine «martyrer».
Russlands forsøk på militærreform – særlig gjennom opprettelsen av 5. angrepskorps, som besto av tidligere opprørere – mislyktes. Disse eks-opprørerne ville ikke kjempe utenfor egne områder og sluttet seg til kun av økonomiske grunner. I stedet for å styrke hæren skapte disse enhetene ofte konflikter med de regulære styrkene, særlig i Daraa, der viktige veier mot Jordan stadig ble blokkert.
En væpnet opposisjon i konstant forberedelse
Siden 2019 har Hayat Tahrir al-Sham bygd opp en omfattende militær forberedelse for en storoffensiv. De opprettet militærskoler som utdannet tusenvis av soldater i moderne krigføring – artilleri, droner, panser og missiler. Disse profesjonaliseringstiltakene, muliggjort av våpenhvilen fra Astana-prosessen (2017–2024), ga en uten sidestykke strukturering av opposisjonens styrker.
Med logistisk og teknologisk støtte fra Tyrkia og ukrainsk droneekspertise klarte HTS å kutte regimets forsyningslinjer og ødelegge store deler av artilleriet. Regimet maktet ikke å etablere et effektivt forsvar mot denne formen for asymmetrisk krigføring.
Les også: Nytt Syria, nytt Midtøsten? 🔒
I tillegg ser det ut til at angloamerikanerne spilte en avgjørende rolle i å rehabilitere HTS internasjonalt og diplomatisk. Den tidligere amerikanske ambassadøren i Syria, Robert Ford, har selv fortalt at han siden 2023 har vært rådgiver for Ahmed al-Sharaa. Ford var del av en gruppe som jobbet for den britiske NGO-en Inter Mediate[1]. Grunnleggeren av denne NGO-en er Jonathan Powell, som har erfaring fra vanskelige forhandlinger – som mellom Storbritannia og Nord-Irland og mellom Colombias regjering og FARC. Powell er en del av den britiske statsadministrasjonen og er nå nasjonal sikkerhetsrådgiver for statsminister Keir Starmer. Han var tidligere stabssjef for Tony Blair. Etter regimets fall kunne jeg se de hyppige besøkene fra britiske delegasjoner til det syriske utenriksdepartementet – og deres begeistring for et Syria som vendte seg mot Russland og Iran.
Regionale og internasjonale geopolitiske omveltninger
Russlands invasjon av Ukraina i 2022 svekket kraftig det militære støttenivået til Syria. Moskva trakk store deler av luftstyrkene tilbake til Ukraina, som de anså som en eksistensiell krig. Ifølge godt informerte kilder ble Bashar al-Assad fire måneder før Damaskus’ fall informert av Sergej Sjojgu, sekretær for det russiske sikkerhetsrådet, om at fly og tungt artilleri måtte trekkes ut av Syria og overføres til Ukraina.
Uten russisk luftdekning sto regimet militært sårbart. Russland, som selv var i krig, kunne heller ikke gi økonomisk hjelp. Russiske diplomater gjorde det klart at Syria ikke lenger var en prioritet.
Samtidig kollapset Irans regionale innflytelse. Ødeleggelsen av Hamas’ militære infrastruktur i Gaza og drapet på Hassan Nasrallah 27. september 2024 i Sør-Libanon svekket Hezbollah kraftig. Gruppen måtte trekke det meste av styrkene sine ut av Syria for å forsvare Libanon mot Israel.
Les også: Tyrkias maktambisjoner etter Assads fall: Spiller på alle fronter 🔒
Det syriske regimets tilnærming til Gulf-statene – symbolisert ved Bashar al-Assads deltakelse på toppmøtet i Den arabiske liga i 2023 – skapte også spenninger med Iran. Regimet ble i økende grad mistenkt for å akseptere israelske angrep mot iranske styrker på syrisk jord. Iran svarte med å trekke titusenvis av sjiamilitskrigere ut, særlig fra Aleppo-området, og etterlot Damaskus uten en avgjørende militær støttespiller.
Konklusjon: en dødelig kombinasjon av faktorer
Fallet av Bashar al-Assads regime kan ikke forklares med én enkelt årsak. Det var resultatet av en kombinasjon av interne faktorer – korrupsjon, militær kollaps, strategisk blindhet – og dype regionale og globale endringer. Uten Russlands hengemyr i Ukraina, Irans tilbaketrekning og Hezbollahs nederlag ville HTS neppe ha tatt Damaskus.
HTS’ særpreg er at de evnet å forstå og utnytte de geopolitiske endringene – i motsetning til et syrisk regime som var stivnet, selvsikkert og døvt for faresignalene. Etter tretten år med krig var hæren knust og økonomien ruinert, men en diplomatisk nyorientering – særlig overfor Tyrkia – kunne ha forlenget regimets levetid.
Erdogan gjentok stadig at han ønsket et ansikt-til-ansikt-møte med Bashar al-Assad for å finne en felles løsning på krisen. Via russerne signaliserte den tyrkiske presidenten vilje til å normalisere forholdet, trekke tyrkiske styrker ut av Syria i bytte mot kamp mot de syriske demokratiske styrkene og retur av flyktninger. Ifølge russiske diplomater ønsket ikke Tyrkia Assads avgang, men en byrdefordeling – særlig i flyktning- og kurder-spørsmålet. Tyrkerne fryktet at et post-Assad-Syria kunne fragmentere og spre uro til Tyrkia. Derfor var Erdogan klar for å forhandle. Men Bashar, blind for sine reelle styrkeforhold, avviste ethvert kompromiss og ethvert møte sommeren 2024. Dette skapte stor forlegenhet for russerne. Hadde han møtt Erdogan, kunne en plan ha blitt utarbeidet som sikret Assads presidentskap og styrket den eurasiske aksen som russerne forsvarte.
Men hans skjebne ble beseglet. Ved å ignorere det dype samfunnsforfallet forårsaket av sanksjoner, undervurdere de interne splittelsene og det ytre presset, mistet han enda en sjanse til å redde seg. Til syvende og sist var det ikke HTS som avsluttet seksti år med Assad-styre, men Bashar al-Assad selv.
Sluttnoter
Syria overtatt av islamister: En geopolitisk katastrofe i horisonten? 🔒
