Få slag har hatt et så endelig utfall som det som ble utkjempet i Marokko 4. august 1578, særlig for hovedpersonene, ettersom ingen av de tre kongene som ledet hærene overlevde. De geopolitiske konsekvensene var heller ikke mindre avgjørende.
De mest fremtredende blant de rundt 18 000 ofrene denne dagen var Portugals konge Sebastian I, som ennå ikke hadde fylt 25 år, hans allierte Muhamad al-Mutawakkil, tidligere sultan av Marokko som forsøkte å gjenvinne makten, og deres motstander, den regjerende sultan Abd al-Malik. Slager var som et sjakkparti som ender i dobbel – eller trippel – sjakkmatt[1]!
Lenge ble det derfor kalt «Slaget ved de tre konger», eller slaget ved Ksar al-Kabir i Europa. Men det marokkanske navnet er mer presist, for kampstedet lå over 20 km fra den befestede byen med samme navn, nord i landet, mellom elven Loukos og sideelven Oued al-Makhazin.
Solens imperium
Når vi ser tilbake på 1500-tallet, er det først og fremst de iberiske oppdagelsene og erobringen av Den nye verden vi forbinder det med, sammen med renessansens skaperglede og reformasjonens jordskjelv, som brøt kristenhetens enhet og kastet Europa ut i flere hundre år med splittelse. Men for samtiden, særlig rundt Middelhavet, var hovedbekymringen uten tvil framveksten av Det osmanske riket og rivalitetene det skapte med de kristne maktene: Venezia, pavedømmet og Spania, som også hersket over Sør-Italia, Sicilia og Sardinia. Grunnlagt på slutten av 1200-tallet i Anatolia, startet det osmanske dynastiet sin erobring av Europa, og tok Balkan fra 1354. Et århundre senere falt Konstantinopel i deres hender, sammen med restene av det bysantinske riket (1453). Under Selim I (sultan fra 1512 til 1520) vendte rikets ekspansjon, nå godt etablert rundt Egeerhavet og Svartehavet, mot øst (Syria, Arabia) og Nord-Afrika (Egypt, Kyrenaika). Selim anerkjente også sjøkrigeren Barbarossa[2] som regent i Alger for å møte Spanias fremmarsj i Maghrib, etter at Reconquista var fullført (1492, erobringen av Granada).
Selims sønn, Suleiman I (1494–1566), kjent som «den store», fortsatte erobringene i alle retninger. Han fullførte blant annet erobringen av Tripolitania og la nesten hele Maghrib under osmansk overhøyhet – med unntak av Tunis, som Hafsid-dynastiet med spansk støtte klarte å holde, og Marokko, hvor Saadi-dynastiet, også støttet av Karl V og hans sønn Filip II, kjempet hardt mot osmansk press fra Alger. Sultan Mohammed al-Sheikh (1544–1557) ble til og med drept på ordre fra Porten (red. anm. det osmanske hoffet), av utsendinger sendt fra Alger. Etter et roligere styre under sønnen Abdallah al-Ghalib (1557–1574), utropte hans egen sønn al-Mutawakkil seg til sultan, selv om arvereglene pekte på onkelen Abd al-Malik, som drev ham på flukt med støtte fra en osmansk hær. Al-Mutawakkil flyktet da til Portugal, der den unge kong Sebastian I drømte om å starte et korstog mot tyrkerne.
Les også: Slaget om Wien (12. september 1683): Begynnelsen på slutten 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
