Våre historiske minner er fulle av ord og slagord som har festet seg. Dessverre er ikke disse ordene alltid like «historiske» som de kan virke. Å avdekke det ubekreftete ved noen av dem, eller å gjenfinne deres opprinnelige mening ved å sette dem inn i sin sammenheng, er ambisjonen med denne spalten.
«Vi har skapt Italia, nå må vi skape italienerne.»
Dette er et uttrykk som nok vil forbli anonymt. Den som oftest tilskrives sitatet – Massimo d’Azeglio (1798–1866) – formulerte det aldri, selv om han trolig delte tankegangen.
Uansett oppsummerer det svært gode paradokset ved nasjonsbyggingen på 1800-tallet, særlig i områder som til da hadde vært politisk oppsplittet. Her ble nasjonsbyggingen gjennomført sent, drevet fram av urbane og utdannede befolkninger, og som resultat av en geopolitisk maktbalanse som var gunstig for fødererende stater med en ferdig utarbeidet plan: Preussen for Tyskland, Piemonte for Italia. Italia ble dessuten samlet i flere etapper: Etter nederlaget i 1848–1849 mot den østerrikske reaksjonen, gjorde fransk støtte i 1859 det mulig for Piemonte å samle Nord-Italia etter seirene ved Magenta og Solferino. Garibaldis «Tusen» tok Sicilia og Sør-Italia i 1860. Likevel måtte man vente til 1866 for å gjenerobre Veneto og til 1870 for å okkupere Kirkestaten og Roma, som da endelig ble hovedstad etter Torino og Firenze.
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
Dante Alighieri: Filosofen, forfatteren og frontsoldaten i kamp for Firenze 🔒
