Kurderne i Iran forbereder seg på det som kan komme etter Den islamske republikken – med visjon om frihet, samarbeid og nasjonale rettigheter.
Mens de regionale spenningene mellom Iran og Israel tiltar, prøver Irans kurdere å gjøre stemmen sin hørt i et land der de er en betydelig, men ofte marginalisert, minoritet. Denne artikkelen ser tilbake på nyere historie for de iranske kurderne og deres syn på dagens situasjon gjennom et intervju med Hassan Sharafi, medlem av ledelsen i Irans demokratiske kurdiske parti (PDKI), en av de viktigste iransk‑kurdiske politiske bevegelsene.
Kurderne utgjør om lag 10 prosent av Irans befolkning, det vil si rundt 9–10 millioner mennesker, særlig bosatt i de vestlige provinsene. De fleste er sunnimuslimer i en ellers sjiadominert stat og skiller seg også ut ved språk, kultur og en lang historie med politiske krav. Siden revolusjonen i 1979 har iranske kurdere klaget over politisk ekskludering og økonomisk, kulturell og religiøs diskriminering. PDKI, grunnlagt i Mahabad i 1945, er et av de eldste kurdiske partiene. Det fungerte som den politiske armen til Mahabad‑republikken – en kortvarig kurdisk stat støttet av Sovjetunionen og knust av iranske styrker i 1946. I dag går PDKI inn for et demokratisk og føderalt Iran som garanterer kurdernes nasjonale rettigheter. Partiet holder nå til i irakisk Kurdistan og har en væpnet gren, PDKIs peshmergaer, som flere ganger har tatt opp våpen det siste tiåret.
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
