Det delte Tyskland 🔒

Delingen av Tyskland er fortsatt synlig. Politikk, sosiologi, kultur – mye skiller fremdeles Øst og Vest.

Om den nye boken til Steffen Mau: Ungleich vereint. Warum der Osten anders bleibt (Gjenforente, men ujevne. Hvorfor Øst fortsatt er annerledes).

To land i ett? Gjenforeningen i 1990 skulle føre til at det gamle DDR smeltet sammen med Vest-Tyskland og til et økonomisk, sosialt og politisk enhetlig Tyskland – også mentalt. Trettifem år senere viser valgkartet for Forbundsdagen i februar 2025 tydelig forskjellen mellom de «nye delstatene» i øst og resten av landet.

I sin nye bok analyserer samfunnsforskeren og statsviteren Steffen Mau, som selv kommer fra DDR, årsakene til dette særtrekket som ofte vekker undring eller uro i vest. Hans forskning bygger på statistikk, samt sosiale- og meningsundersøkelser, og har også en politisk hensikt. I en bok fra 2021 advarte han mot en snikende gjeninnføring av grenser i en diskriminerende form, i en tid preget av globalisering og ny teknologi. I dette verket tar han utgangspunkt i en vedvarende østtysk identitet, og skisserer tiltak han mener kan bremse fremveksten av det nasjonalkonservative partiet AfD.

Forfatteren forklarer at Øst-Tyskland, som resten av den tidligere sovjetblokken, ble preget av erfaringen med kommunisme og sovjetisk dominans. Dette etterlot et annet arv enn i vest, vurdert enten negativt eller positivt av østtyskerne. DDRs stats­parti SED har en etterfølger i Die Linke, som nå er forbigått av AfD som talerør for Ostdeutsche Identität. Det sosialistiske staten, lukket mot Vesten, etterlot verdier som sosial rettferdighet, likestilling (mellom kjønnene), men også samfunnskonservatisme, offentlig trygghet, tradisjoner og patriotisme.

Les også: Med Tyskland i sikte: Kinas utbredte innflytelsesnettverk avslørt🔒

Arven etter sovjetisk dominans har i dag ført både til en avvisning av stormakters overherredømme og til en moralsk og kulturell nærhet til Russland. Motstandskraften mot autoritære og totalitære trekk skapte en selvstendig privatsfære – familie og venner – som delvis er blitt utvisket i Vest av økonomisk liberalisme og samfunnsendringer de siste tiårene. De vesttyske partienes inntreden, med svak lokal forankring, ga AfD rom til å slå rot lokalt og delta aktivt i kommuner, mellomnivåforsamlinger og regionale parlamenter, men ikke i regjeringer (hverken føderalt eller regionalt) på grunn av den fortsatt gjeldende «brannmuren» som hindrer AfD i å inngå koalisjoner, selv i delstater der partiet er størst.

Forbundsrepublikken har siden 1945 ikke opplevd noe som kan sammenlignes med revolusjonen i 1989 – et fredelig grasrotopprør mot makten, uavhengig av partiene og med seier – som ga Øst en følelse av overlegenhet overfor Vest (Wir sind das Volk). Den har heller ikke gjennomlevd traumene gjenforeningen i 1990 førte med seg: en tvungen sammenslåing, økonomisk og sosial nedgradering, masseflukt og demografisk tilbakegang, som etterlot følelser av nedvurdering, marginalisering og svik – Wir sind der Osten. Opplevelsen av Vest som norm, formynder, kolonimakt, utnytter, elite og belærende instans har styrket en identitet i opposisjon til Vest – riktignok uten å føre til separatisme – fordi Øst fortsatt er for politisk og økonomisk avhengig av Vest. Ostdeutsche Identität representerer dermed en alternativ form for tysk nasjonal identitet.

For å svekke forestillingen om Øst som én ensartet blokk, mener Steffen Mau at en regionalisering kan bidra til å bryte den opp. For å motvirke høyrepopulismen foreslår han borgerråd som kan fremme konsensus preget av rasjonalitet fremfor følelser, men han avviser direkte demokrati i form av folkeavstemninger, fordi disse kan undertrykke minoriteter. Samtidig holder han fast ved prinsippet om å isolere AfD. Alt dette ser han som et supplement til det parlamentariske demokratiet og rettsstaten med maktbalanse – verdier som har ligget til grunn for Forbundsrepublikken siden 1949.

Misnøyen i Øst-Tyskland tiltar i styrke 🔒