Europas fremtid trenger ikke å være et enten-eller.
Begynn med en enkel idé: avgjørelser bør tas så nært folk som mulig. Det er nærhetsprinsippet i sin reneste form – tanken om at EU bare skal handle når unionen kan få til noe medlemsstatene ikke klarer alene.
Men de siste tre tiårene har Brussel forvandlet dette edle prinsippet til byråkratisk fyllmasse og brukt det mest til å fordele makt mellom nasjonale regjeringer og EU-institusjoner, mens regionene stort sett har blitt holdt utenfor.
Likevel er denne gamle ideen i bevegelse igjen. Ettersom ytre høyre og suverenistpartier truer med å tegne om Europas politiske kart, ser konseptet om «et Europa av regioner» ut til å få en ny vår. Det var en gang yndlingsprosjektet til europeiske idealister på 1980-tallet – en visjon om et kontinent organisert rundt naturlige økonomiske og kulturelle områder – Catalonia, Bayern, Lombardia – i stedet for de ofte tilfeldig opptrukne grensene som århundrer med kongelige giftermål og slag har satt. Nå er ideen tilbake på Brussel-agendaen.
Det er ingen tilfeldighet. Etter Europaparlamentsvalget i fjor sitter tre partigrupper med suverenistpartier nå på en tredel av setene i Brussel og Strasbourg.
Ytre høyre gjorde det sterkt i Østerrike, Tyskland og Frankrike. Mens Brussel strever med voksende nasjonalisme og økonomisk fragmentering, tilbyr regionalismen en tredje vei – verken de føderalistiske drømmene som skremmer suverenistene, eller den isolasjonistiske nasjonalstatsmodellen de selv forfekter.
Den opprinnelige planen
«Europa av regioner» skjøt fart på 1980- og tidlig 1990-tall, båret av nyskapende EU-politikk og institusjonelle endringer. Logikken var elegant: Hvorfor organisere Europa rundt nasjonalstater når de rikeste provinsene allerede samarbeidet over grensene?
Catalonias daværende president, Jordi Pujol, tegnet ofte «bananformede» økonomiske soner for besøkende – én som strakte seg fra Sørøst-England ned Rhindalen til Sveits, og en annen fra Nord-Italia via Sør-Frankrike til Catalonia.
Les også: Giorgia Melonis lærepenge til Europa 🔒
Dette var ikke akademiske fantasier. Regionalismen handlet like mye om verdiskaping som om kultur. Velstående regioner måtte samarbeide for å hevde seg globalt, og de trengte et indre marked for å fungere effektivt.
EUs gryende rammeverk for regional utvikling virket skreddersydd, med NUTS-2-regionene som byggeklosser for politikk og finansiering.
Hvor det gikk galt
Virkeligheten var mindre medgjørlig enn teorien. Til tross for at EU tok til seg mer makt fra medlemsstatene, fikk regionene svært lite igjen. Brussel gjorde nærhetsprinsippet til en maktkamp mellom nasjonale hovedsteder og EU-organer, ikke til et middel for lokalt demokrati.
Selv i regionalpolitikken – kronjuvelen for regional myndiggjøring – ble regionene aldri reelle partnere i utforming og gjennomføring av programmer. I beste fall ble de rådført, ikke gitt makt.
Strukturene fantes, men innholdet manglet. Medlemsstatene hadde ingen planer om å gi fra seg reell myndighet til regionene, særlig når disse kunne bruke den til å gå utenom nasjonale regjeringer. Hele prosjektet mistet gradvis fart da begrensningene ble tydelige.
Dagens mulighet
Tre tiår senere ser Europa helt annerledes ut. Nasjonalistiske og populistiske krefter er på fremmarsj, fra Østerrikes Frihetsparti til Tysklands AfD. Suverenistbevegelser har delt seg i to: dem som vil ut av EU, og dem som ønsker et «Europa av nasjoner» med svakere integrasjon, men sterkere nasjonal suverenitet.
Dette åpner døren for regionalismen. I stedet for det velkjente valget mellom et føderalt Brussel og nasjonal fragmentering kan regionene tilby handlekraftig styring som respekterer lokal identitet og samtidig opererer i den skala globale utfordringer krever.
Det er politisk klokt – det anerkjenner suverenistenes uro over et fjernt og lite ansvarlig styresett og kanaliserer den på en konstruktiv måte.
Poenget er at EU i mellomtiden har bygget akkurat det et Europa av regioner trenger. NUTS-2024-systemet omfatter 244 regioner på NUTS-2-nivå og 1 165 på NUTS-3. Regionalpolitikken står for rundt 392 milliarder euro i 2021–27, omtrent en tredel av EUs budsjett.
Resultatene taler for seg: Samholdspolitikken har bygget ut utdanningsinfrastruktur for 18 millioner barn, skapt 260 000 nye jobber og gitt bedre bredbånd til 3,1 millioner husholdninger de siste fem årene.
Den årlige europeiske uken for regioner og byer har nå over 100 sesjoner, og Interreg Europe fortsetter å fremme grensekryssende samarbeid.
Lære av suksess
Noen regioner har allerede knekt koden. Den tyske føderalismen fungerer fordi mange er komfortable med å være bayer eller thüringer først og tyskere deretter.
Catalonia har bygget en tydelig identitet som favner både lokal kultur og et globalt utsyn – en autonom regionalisme som forener etnokulturell nasjonalisme med multikulturalisme.
Les også: Brüssel-veteran om strategisk autonomi: – EU hadde det, men mistet det 🔒
Selv Skottland, riktignok ikke lenger i EU, viser hvordan regional identitet kan sameksistere med – og tidvis utfordre – nasjonale rammer.
Makten har i flere tiår glidd fra nasjonale hovedsteder til byer og regioner. Spørsmålet er ikke om denne trenden fortsetter, men om Brussel vil omfavne den eller motarbeide den.
På tvers av grenser
Den virkelige kraften ligger ikke bare i å styrke enkeltregioner, men i å utløse grensekryssende samarbeid som gjør nasjonale grenser irrelevante.
De mest dynamiske europeiske økonomiene fungerer allerede slik. Ta Rhine-Alpine-korridoren – fra Rotterdam gjennom Ruhr til Nord-Italia – som håndterer mer gods enn hele økonomien i mange land. Eller Øresundsregionen, der København og Malmö gjør alt for å opptre som én storby, selv om de ligger i ulike land.
Dette er ikke geografiske tilfeldigheter. De viser at regioner forstår at deres naturlige økonomiske partnere ofte befinner seg på den andre siden av grensen, ikke innenfor den. Catalonia har kanskje mer til felles med Lombardia enn med Extremadura. Bayerns interesser ligger nærmere Østerrikes enn Bremens.
Partnerskapet «De fire motorene i Europa» – Catalonia, Baden-Württemberg, Lombardia og Auvergne-Rhône-Alpes – demonstrerer hva som er mulig når regioner ser forbi nasjonale hovedsteder og samarbeider direkte.
Brussel har i det stille oppmuntret dette gjennom programmer som Interreg, som siden 1990 har finansiert tusenvis av grensekryssende prosjekter. Men dette er fortsatt småskalainitiativer sammenlignet med hva regioner kunne få til med reell autonomi. Tenk om Østersjøregionene kunne samordne miljøvernet uten å gå gjennom åtte ulike nasjonale byråkratier.
Den digitale tidsalderen gjør slikt samarbeid enklere enn noen gang. Regioner kan dele beste praksis umiddelbart, samordne politikk i sanntid og bygge økonomiske partnerskap uten det diplomatiske teateret som nasjonale regjeringer krever. Det er en form for praktisk føderalisme som unngår suverenitetshindrene som har lammet europeisk integrasjon i tiår.
Ekte lokaldemokrati
Regionalismen tilbyr faktisk suverenistene noe deres egen ideologi ikke kan: lokaldemokrati uten økonomisk selvmord. I stedet for å avvise bekymringen for fjern styring, brukes den produktivt.
Regioner som tidligere virket perifere, landlige eller marginale, kan bli dynamiske aktører frigjort fra geografiske begrensninger.
Økonomisk logikk taler også for dette. Klimanøytralitet krever 300–600 milliarder euro i ekstra årlige investeringer, og regionalismen gir en mer effektiv ressursbruk enn både sentraliserte Brussel-programmer og oppstykkede nasjonale tilnærminger.
Nærhetsprinsippet kan endelig bety det det burde: avgjørelser tas på det mest effektive nivået, ikke det politisk mest bekvemme.
Virkelige hindringer gjenstår
Dette er ikke ønsketenkning. Samholdspolitikken i EU står midt i en identitetskrise med harde diskusjoner om sine grunnleggende mål. Regionale forskjeller består, særlig mellom hovedsteder og resten av landet i de nyere medlemsstatene.
Sysselsettingsgradene for kvinner i samholdsregioner ligger betydelig bak menns, med kjønnsgap på opptil 30 prosent i deler av Sør-Europa.
Mer grunnleggende trenger regionalismen noe EU alltid har strevd med å skape: reell demokratisk legitimitet utover nasjonalstaten. Fremveksten av illiberal nasjonalisme viser at kultur- og identitetspolitikk ikke kan løses med teknokratiske grep alene.
Øyeblikket er her
Dagens krise kan likevel ha skapt riktige forutsetninger. Europa står i et paradoks: innadvendt nasjonalisme hjemme, samtidig som kontinentet må hevde seg ute.
Regionalismen kan løse denne spenningen ved å tilfredsstille både suverenistbehovet for demokratisk kontroll og Europas behov for strategisk samling.
Infrastrukturen finnes. Eksemplene finnes. Det politiske øyeblikket er her. Om Europas ledere har fantasi til å gripe det, er fortsatt et åpent spørsmål.
Men mens nasjonalisme stiger og føderalisme snubler, kan regionene ende opp med å arve jorden – eller i det minste denne delen av den.
Europa har mistet plassen ved bordet – nå står det på menyen 🔒
