Industrialiseringen av Europa er en nødvendighet dersom kontinentet skal kunne hevde seg overfor Kina og USA. Men med mangel på kvalifisert arbeidskraft, for lite investeringer i strategiske sektorer og en kultur preget av reguleringer og føre-var-prinsippet, begrenser europeerne sine ambisjoner.
Overfor globale kriser som avdekker sårbarheten i forsyningskjedene, avhengighet av energi og svekket konkurranseevne, må Europa sette i gang en ambisiøs og koordinert reindustrialisering. Mens USA og Kina konkurrerer med proteksjonistiske tiltak og massive investeringer i strategiske teknologier, sliter Europa med å harmonisere sine industrielle strategier. Reindustrialisering er ikke bare et svar på geopolitiske og politiske utfordringer: den er et imperativ for å gjenreise økonomisk suverenitet og revitalisere regionene. Men for å lykkes må Europa overvinne store hindringer: mangel på finansiering, mangel på kvalifisert arbeidskraft og en fragmentert styring.
Konkurransen fra stormaktene, som USA med Inflation Reduction Act, eller Kina med sine massive subsidier, øker presset på europeisk industri. Et eksempel er bilindustrien som møter sterk konkurranse fra Kina på elbiler.
Mario Draghi beskriver i sin rapport for EU-kommisjonen avindustrialiseringen som et «strategisk selvmord» for Europa. Han advarer mot at fragmenteringen av europeiske industripolitikker svekker kontinentets posisjon overfor framveksten av rivaliserende økonomiske blokker. Enrico Letta legger til at «Europa ikke kan overleve uten et sterkt industrielt fundament som kan garantere strategisk autonomi». Men i tillegg kommer en stor politisk utfordring: Donald Trumps retur til Det hvite hus. Han kan utnytte uenighetene mellom de europeiske statene, særlig i energipolitiske og industrielle spørsmål, for å splitte og ytterligere svekke kontinentet. Dette perspektivet forsterker behovet for en koordinert og robust reindustrialisering.
Et svekket industrielt fundament
Frankrikes avindustrialisering er del av en strukturelt bekymringsfull utvikling gjennom flere tiår. I sine verk «Den forsømte omstillingen 1974-1984: De ti årene da Frankrike falt bakpå» og «Det franske tilbakeslaget: Historien om en politisk og økonomisk underprestasjon,» beskriver Félix Torrès de politiske og økonomiske mekanismene som har bidratt til denne situasjonen.
Mellom 1980 og 2020 mistet fransk industri rundt to millioner arbeidsplasser, ifølge INSEE (red merk. fransk SSB), noe som førte til at andelen av industriproduksjonen i BNP falt til under 9 %, betydelig lavere enn det europeiske snittet på 14 % og Tysklands 19 %.
Les også: Europa i bakevje
Parallelt økte handelsunderskuddet til et historisk nivå på 163 milliarder euro i 2022. Denne utviklingen vitner ikke bare om en svekket konkurranseevne i industrien, men også om økt avhengighet av import innen strategiske sektorer som energi, elektronikk og avanserte materialer.
Følgeskadene av dette fallet merkes særlig i tradisjonelt industrialiserte områder. I regioner som Nord-Pas-de-Calais, Lorraine eller deler av Auvergne-Rhône-Alpes har nedleggelse av fabrikker etterlatt industriruiner, økt arbeidsledighet og et svekket næringsliv. Disse områdene rammes dobbelt: først forsvinner industrien, deretter flytter unge arbeidstakere til større byer, noe som forsterker sosiale og geografiske skjevheter. Enkelte steder fører dette til en følelse av å være satt utenfor, noe som øker de politiske og sosiale spenningene.
Situasjonen er like alvorlig på europeisk nivå. Fragmenterte industripolitikker i de ulike medlemslandene er en stor hemsko for fremveksten av europeiske «mestere» som kan konkurrere med globale giganter som USA eller Kina. Mellom 2003 og 2023 falt EUs andel av verdens eksport av industrivarer fra 39 % til 31 %, ifølge WTO. I tillegg er investeringene i forskning og utvikling (FoU), som er avgjørende for å opprettholde en konkurransedyktig industri, fortsatt utilstrekkelige i Europa. Med bare 2,3 % av BNP viet til FoU ligger EU bak aktører som USA (3,1 %) og Sør-Korea (4,8 %), ifølge OECD. Denne strukturelle svakheten forsterkes av manglende samordning innen nøkkelsektorer som energiovergangen, halvledere og grønne teknologier, der de europeiske etterslepene øker i møte med stadig tøffere global konkurranse.
Hvorfor reindustrialisere?
I en situasjon med økte geopolitiske og økonomiske spenninger har det blitt avgjørende å redusere avhengigheten av stormaktene. USA fører stadig mer proteksjonistisk politikk, som i stor grad begunstiger amerikansk industri gjennom subsidier og skattemessige fordeler. Samtidig akselererer Kina sin satsing på strategiske teknologisektorer, som halvledere og fornybar energi. Disse utviklingstrekkene synliggjør Europas sårbarhet, som ble brutalt avdekket under nedstengningene i forbindelse med COVID-19: 80 % av de farmasøytiske virkestoffene brukt i Europa importeres fra India eller Kina. Denne avhengigheten gjelder også en rekke andre sentrale områder. Å flytte disse strategisk viktige verdikjedene tilbake til Europa er nødvendig for å sikre økonomisk suverenitet og forsyningssikkerhet.
Utover suverenitet må Europa øke konkurranseevnen. Til tross for anerkjent akademisk og vitenskapelig dyktighet, sliter kontinentet med å omsette kunnskap til store industrielle nyvinninger. Denne svakheten gjenspeiles i en nedgang i antall registrerte patenter på strategiske områder, særlig innen spissteknologier som kunstig intelligens, nanoteknologi og bioteknologi, der Asia og USA leder an. For å ta igjen forspranget er det avgjørende å gjennomføre en samordnet industripolitikk på europeisk nivå, rettet mot bærekraftige vekstområder. Investering i infrastruktur, moderne industriområder og yrkesfaglige opplæringsprogrammer vil også være avgjørende for å tiltrekke seg og beholde talenter i konkurransedyktige industrielle økosystemer.
Les også: Toje om EU og realpolitikkens brutale retur: – Europa vil gradvis bli mer mørkeblått og kaotisk 🔒
Industrien spiller dessuten en sentral rolle i den økologiske omstillingen, som er et langsiktig strategisk mål. Industrien står i dag for rundt 20 % av Europas CO₂-utslipp. Modernisering av infrastrukturen, innføring av karbonfrie produksjonsprosesser og bruk av bærekraftige teknologier er prioritert for å redusere miljøavtrykket. Innovative løsninger som grønt hydrogen, fjernvarmenett basert på overskuddsenergi fra industrielle prosesser, samt karbonfangst og -lagring, kan endre industrilandskapet radikalt. Ifølge Det internasjonale byrået for fornybar energi (IRENA) kan utbredelsen av grønt hydrogen redusere industriutslippene med 15 % innen 2030, et mål som kan nås dersom det gjøres store investeringer. I tillegg er det avgjørende å fremme sirkulærøkonomi ved å integrere materialgjenvinning og optimalisere ressursbruken for å begrense avfall.
Mange utfordringer
Finansiering er et avgjørende hinder for reindustrialiseringen av Europa. EU-kommisjonen anslår at det vil trengs 800 milliarder euro årlig fram mot 2030 for å gjennomføre denne omstillingen – et beløp som ligger langt over det man kan mobilisere gjennom ordninger som NextGenerationEU. Likevel har Europa store, lite utnyttede sparemidler som kan brukes til å finansiere strategiske prosjekter rettet mot grønn omstilling og digitalisering. En union for kapitalmarkeder kunne gjøre det enklere å mobilisere privat kapital, spesielt for å dekke det kroniske underskuddet på risikovillig kapital, noe som særlig hemmer banebrytende innovasjoner. Inspirert av det amerikanske DARPA kunne etableringen av et europeisk organ for høyteknologisk innovasjon også spille en avgjørende rolle for å utvikle og finansiere strategiske teknologier. Samtidig må offentlig-private finansieringsløsninger styrkes for å tiltrekke seg investorer og redusere risikoen som er knyttet til komplekse, langsiktige industriprosjekter.
Energiforsyningen er også avgjørende. Ifølge RTE kan det franske industriforbruket av strøm øke med 45 TWh innen 2035, ettersom industrielle prosesser moderniseres og karbonavtrykket reduseres. Dette gjør det nødvendig med en storstilt utbygging av fornybar og utslippsfri energi, til konkurransedyktige priser, for å unngå at bedrifter flytter dit energien er billigere. Bygging av nye kjernekraftverk, utbygging av fornybare energikilder som havvind og solkraft, samt styrking av energilagringskapasitet, vil være strategiske bærebjelker. Disse prosjektene kan imidlertid ikke lykkes uten et tettere energisamarbeid i Europa, ettersom energiforsyning og grønn omstilling ikke stopper ved landegrensene.
Men Europa er ofte splittet i sentrale spørsmål: uenigheten om hvilken «farge» hydrogen skal ha – grønt, blått, grått eller rosa, avhengig av produksjonsmetode – illustrerer de interne spenningene. Disse konfliktene bremser fellesprosjekter, selv om samarbeid er avgjørende for å få til en effektiv og helhetlig energiomlegging.
Yrker som ikke frister
Mangel på kvalifisert arbeidskraft er en annen stor barriere for reindustrialiseringen. I Frankrike står rundt 50 000 industristillinger ledige hvert år, ifølge Fédération des industries mécaniques (Føderasjonen for mekaniske industrier), fordi det er for få søkere med riktig kompetanse. Dette problemet blir ytterligere forsterket av et negativt syn på industriyrker, som ofte anses som lite attraktive eller utdaterte blant yngre generasjoner. For å overvinne denne utfordringen er det nødvendig å modernisere utdanningsløpene, med mer vekt på digitale og teknologiske ferdigheter som samsvarer med behovene i fremtidens industri. Ingeniørskoler, universiteter og fagskoler må styrke båndene til bedriftene for å tilby studieløp som er mer tilpasset industriens utvikling. I tillegg er det viktig å gjøre industriyrkene mer attraktive gjennom konkurransedyktige lønninger og informasjonskampanjer som fremhever deres samfunnsmessige betydning, slik at flere unge velger disse karriereveiene. På kort sikt kan også kvalifisert arbeidsinnvandring være et virkemiddel for å dekke akutte kompetansebehov, såfremt den ledsages av gode integreringsordninger.
Les også: Giorgia Melonis lærepenge til Europa 🔒
Den industrielle styringen i Europa er dessuten et strukturelt svakt punkt. I motsetning til integrerte modeller som RCEP i Asia, strever Europa med å koordinere sine industrielle initiativer mellom de 27 medlemslandene. Denne oppsplittingen hemmer store, grenseoverskridende prosjekter og gjør det vanskelig å skape europeiske mestere som kan konkurrere med amerikanske eller asiatiske konkurrenter. En pragmatisk tilnærming kan være å danne «koalisjoner av villige» (coalition of the willing) blant de landene som deler de samme ambisjonene for spesifikke prosjekter, spesielt innen innovasjon, energi og forsvar. Dette vil kunne unngå institusjonelle hindringer og samtidig samle ressursene om strategiske satsinger.
En ambisiøs industristrategi kan ikke begrenses til Europas grenser. Europa må også styrke sine internasjonale partnerskap, sikre rettferdig tilgang til kritiske råvarer og eksportere sine grønne teknologier. Samtidig må det forhandles rettferdige handelsavtaler som ivaretar industriens interesser og støtter høye miljømessige og sosiale standarder.
Europa har mistet plassen ved bordet – nå står det på menyen 🔒
