Et geopoliske ordtak av ukjent opprinnelse går som følger: «Har du ikke en plass ved middagsbordet, er du på menyen.»
At Trump og Putin sannsynligvis skal møtes i det muslimske Saudi-Arabia for å avgjøre Ukrainas skjebne og det gamle kontinentets fremtidige sikkerhetspolitiske arkitektur uten at en eneste europeisk makt har en plass ved bordet, er svært illustrerende for den tiden vi lever i. Ikke bare viser det Europas stadig økende irrelevans i global politikk, men også kontinentets stadig økende relative svakhet overfor rivaliserende makter i det internasjonale systemet.
Det hele minner om Jaltakonferansen i februar 1945, da Sovjetunionen, USA og Det britiske imperiet bestemte Europas geopolitiske fremtid uten at en eneste kontinental europeisk makt var til stede. Denne gangen kan Europas fremtidige geopolitiske skjebne bestemmes uten at selv britene har et sete ved bordet. I tillegg vil det finne sted i Saudi-Arabia, et land hvis politiske kultur og rettslige skikker på mange måter representerer det diametralt motsatte av det vi så lenge har stått opp for her i Europa.
«Europa ble ikke advart om samtalen mellom Putin og Trump. Det viser hvilken rolle de har i verden. Deres globale makt er svekket,» sa viseformannen i Russlands sikkerhetsråd, Dmitrij Medvedev, torsdag 13. februar. Medvedev har rett, men det trenger ikke å være slik, men det krever en stor innsats fra hele samfunnet.
For å snu utviklingen må våre samfunn gjennomgå en «sivilisatorisk selvransakelse» med smertefulle innrømmelser: Resten av verden ønsker ikke å være som Vesten, og den europeiske liberale demokratiske velferdsstaten er ikke konkurransedyktig nok til å levere tilstrekkelig velstand til europeere, eller juridisk robust nok til å beskytte dem tilstrekkelig mot onder i det 21. århundret.
En slik kombinasjon gir sterk grobunn for politisk ustabilitet, og det haster å ta grep, fordi våre samfunn står overfor en rekke store utfordringer som sannsynligvis bare vil bli mer prekære med tiden. I Trumps æra kan disse kun overvinnes med en mer interessebasert økonomisk og juridisk politikk, men europeernes egen selvgodhet står i veien for meningsfulle reformer.
Titanic-syndromet
Titanic-syndromet defineres som «en bedriftslidelse der organisasjoner som står overfor omveltninger, forårsaker sin egen undergang gjennom arroganse, overdreven tilknytning til tidligere suksess eller manglende evne til å erkjenne den nye og fremvoksende virkeligheten.» Selv om konseptet primært omhandler forretningsverdenen, kan det anvendes i den politiske verdenen også, spesielt med tanke på Europa.
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
