Opphavet til USAs geopolitiske strategi kan spores tilbake til Nicholas Spykman, som omformet geografiens rolle i global maktkamp.
Dette femte del av Geopolitikas artikkelserie om verdenshistoriens fremste geopolitiske tenkere. For en oversikt over de tidligere artiklene, se her.
Nicholas John Spykman ble født i 1893 i Amsterdam. Under første verdenskrig, da Nederland inntok en nøytral holdning, innledet han en karriere som journalist hvor han reiste til Det nære Østen (1913–1919) og Asia (1919–1920). Etter krigen emigrerte han til USA, hvor han fullførte høyere studier i sosiologi ved universitetet i Los Angeles. Det var først senere at han gradvis begynte å interessere seg for geopolitiske spørsmål. Etter å ha undervist i Berkeley, dro han til Yale, hvor han fikk en professortittel. Da han fikk amerikansk statsborgerskap i 1928, grunnla han et institutt for internasjonale studier i 1935.
Hans geopolitiske forfatterskap er konsentrert i fire hovedutgivelser, som kom ut med korte mellomrom mot slutten av livet: To artikler publisert i American Political Science Review: Geography and Foreign Policy (1938) og Geographic Objectives in Foreign Policy (1939) skrevet i samarbeid med Abbie A. Rollins. To av hans verk ble også utgitt under andre verdenskrig: America’s Strategy in World Politics (1942) The Geography of the Peace (publisert posthumt i 1944)
«Politikken til alle makter ligger i deres geografi» (Napoléon)
I sine to førkrigsartikler utvikler Spykman ideen om en tett sammenheng mellom staters utenrikspolitikk og deres geografi. Med henvisning til Napoleons utsagn som ble rettet til kongen av Preussen i 1804, bemerker han ironisk at «siden Rødehavet ble åpnet av Moses og solen obligatorisk ble stanset av Josva, har ikke mennesket lenger vært i stand til å gjenvinne kontrollen over topografien og klimaet slik disse mektige herrene gjorde, og det er antagelig klokere å si at det var geografien snarere enn menneskene som til slutt beseiret den lille korsikaneren».
For Spykman utgjør de geografiske realitetene den mest grunnleggende faktoren i utformingen av staters utenrikspolitikk, av den enkle grunn at den er den mest varige: «Ministre kommer og går, selv diktatorer dør, men fjellkjedene forblir urokkelige». Enhver relevant analyse av internasjonale relasjoner, både før og nå, må derfor ta utgangspunkt i en studie av de geografiske konfigurasjonene som påvirker dem. Men slike geografiske konfigurasjoner skaper i prinsippet konflikter, når de påtvinges samfunn som ikke alltid får mulighet til å blomstre under dem.
Les også: Hva er egentlig geopolitikk? Conflits’ sjefsredaktør gir svar 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
Mackinders geopolitiske visjon: Eurasia som verdens maktsentrum 🔒
